Mandagskommentaren: Finnes Nord-Norge?

Vi blir flere i Nord-Norge. Likevel ikke mange nok til å opprettholde vår andel av befolkningen i Norge – eller i verden, for den del. Men vi feirer! For eksporterer vi ikke snart for 100 milliarder og går ikke næringslivet vårt så det suser, i motsetning til sørpå og særlig Stavanger? Og mange andre steder i verden, for den del.

Har vi kanskje ikke grunn til feire? Det er 200 år siden Bodø ble grunnlagt og 10 år siden selveste NHOs årskonferanse lanserte sitt oppned-Norgeskart som viser hvordan verden egentlig ser ut.
Og for første gang har et nordnorsk lag vunnet NM i håndball og rådhusklokka i Oslo spiller Nordnorsk julesalme.

Er det ikke her det skjer, liksom?

Likevel kan vi gruble over om Nord-Norge egentlig finnes. For landsdelen er strengt tatt ikke skapt av Vårherre, men oppfunnet på hybelen til Ole Tobias Olsen i daværende Christiania på slutten av 1800-tallet. Og er det egentlig noen rød tråd som binder oss sammen fra Bindal til Sør-Varanger?

Ok, så går det en slags blå tråd gjennom vår del av landet – blått hav og blåtid.

I gamle dager var i det minste slik at alle kjente noen som dro på Lofotfiske og Finnmarksfiske. Alle hadde vokst opp på et fiskarbondebruk. Ingen var i nærheten av å kunne nå Oslo på under et døgn – det var dessuten altfor dyrt å fly. Og alle jublet da Glimt vant cupfinalen.

Mer enn hundre år etter at Nord-Norge ble oppfunnet, jakter vi fortsatt på fellesnevneren. En felles Agenda. Samferdselskravene som skal samle Helgeland, Ofoten, Alta og kommunestyret i Tromsø. Den tydelige Stemmen.

Vi diskuterer makt og meninger. Er LO-lederen virkelig på den nordnorske makt-toppen? Og var en trønder med 15 dagers fartstid som minister, som pendler til familie på Senja, virkelig den mektigste i Nord-Norge i 2015? 

Hvorfor er nesten ingen fra Nordland på «landsdelsavisas» makttopp. Hvem kan forresten kalle seg nordlending? Og er Sophie Elise fra Harstad maktmenneske eller mobbeoffer? Er familien Sandberg mobbeofre? Takk og pris at Arctic Race har tatt på ledertrøya.

Hva hvis Nord-Norge faktisk ikke finnes? Fordi ideen om at vi bor bak hundre mil og gjemt av verden er gammeldags. Fordi fiskeren fra Flakstad, feieren fra Finnsnes og flyktningen fra Fauske strengt tatt ikke har mer til felles med brøytesjåføren fra Berlevåg, byråkraten fra Bodø eller bonden i Bardu enn med folk ellers i landet. Eller resten av verden, for den del. Og fordi Edvards hammer, Verdens beste og Hurtigruta ikke er like relevante for framtida.

Selvsagt er det fullt mulig å utnytte naturressursene fra kysten av det nordlige Norge uten et Nord-Norge som politisk og mental konstruksjon. - Men hvordan skal laksen komme fram, hvis veipengene bare brukes der det er flest biler (og trikker og tog også, forresten)?

Og hvor skal alle flyktningene og asylsøkere gjøre av seg uten kommuner som Vadsø og Hattfjelldal, som er norgesmestre i bosetting av flyktninger, og som har både hjerterom og plass?

Alle blør ikke i hjel om innholdet i sykehusene endres, men hvorfor vil ikke helseministeren ha med en eneste lokalsykehus-lege eller annen fagperson fra nord med i 16-mannsutvalget skal utrede framtidas struktur?

Tenk om Nord-Norge virkelig finnes og tenk om postadressa faktisk har betydning for hvordan verden ser ut og hvordan vi skaper utvikling og løser fellesskapsoppgavene?

Moderniserte ministre og medier tar en sjanse. For dagen blir ikke helt den samme når VG ikke lenger har lokalkontor. Og Amedia måtte gi opp å lage lokalavis i Finnmark med redaktøren 50 mil unna. NRK måtte flytte til Alta for å styrke Finnmark, men kom raskt til at sentralisering i Tromsø er det som skal til for å forløse ressursene i nabofylkene.

Så hvorfor ikke Oslo? Dersom kjøttvekta avgjør, finnes jo ikke Nord-Norge i det hele tatt.