Kronikk: Elefantflokken i det nordnorske rommet

Nord-Norge blir stadig løftet frem som mulighetenes landsdel; vi har god tilgang på mineraler, olje og gass og havressurser. Landsdelens økonomiske vekst er også vesentlig bedre enn resten av landet og har vært det de siste fem årene. Men paradoksalt nok har Nord-Norge samtidig også landets største utfordringer.

Landsdelen er preget av tilnærmet flat befolkningsvekst, stedvis negativ, vi er dårligst i landet på forskningsdrevet innovasjon, vi har en alarmerende høy andel av arbeidsstokken i offentlig sektor, i tillegg til at vi er alt for avhengige av overføringer fra det offentlige. Mulighetene er mange, men for at vi skal kunne utvikle dem er vi avhengig av å løse noen av våre største utfordringer først.

Flat befolkningsvekst

Som mange har nevnt før meg, har vi et økende problem når det gjelder tilgang på kompetent arbeidskraft i Nord-Norge. Befolkningsveksten er tilnærmet flat og mange steder negativ. Vi klarer ikke å sørge for at landsdelens ungdommer ser på Nord-Norge som en attraktiv landsdel å bo og jobbe i, noe som resulterer i at flyttestrømmen går sørover. Hadde det ikke vært for at vi har arbeidsinnvandring fra andre land, hadde landsdelen vært i større problemer.

Etter hvert som mange land i Europa øker sin økonomiske velstand og styrker sine samfunnsinstitusjoner og tjenestetilbud, fører dette til at velferden for gjennomsnittsborgeren på kontinentet forbedres. Dette resulterer i at vi ser at strømmen av utenlandsk arbeidskraft til nord også stadig reduseres. Dette må vi ta på alvor og rekrutteringstiltak må iverksettes snarest.

Det være seg omdømmekampanjer som nevnt i min kronikk Vi har et omdømmeproblem i nord i februar, incentivordninger som differensiert arbeidsgiveravgift for ungdom eller studielånreduksjoner i alle de tre nordligste fylkene. Her må våre styrende organer på fylkesnivå tenke bredt og etablere en bred dialog som involverer både næringslivet og de riktige statlige organene.

Dårligst i landet på forskningsdrevet innovasjon

Hvorfor lykkes vi ikke bedre med forskningsdrevet innovasjon i nord? Våre utdanningsinstitusjoner mottar statlige midler i milliardklassen, men vi er dårligst i landet dersom vi måler innovasjon i antall registrerte patenter, varemerker og design, hvor vi har en gjennomsnittlig andel på 1,2 % på landsbasis. Her må vi tørre å sette spørsmålstegn ved om vi investerer riktig, og utfordre våre utdanningsinstitusjoner på hva slags output de genererer.

Koblingen mellom næringslivet og forskningssektoren må bli tettere, slik at mer av forskningen blir næringsrettet. Dette vil kunne sørge for at vi får utnyttet vårt omfattende ressursgrunnlag bedre og vår konkurranseevne sikres.

Det er grunnlag for å hevde at politikkutforming og næringslivsbehov henger dårlig sammen, og at for lite av kompetansen i nord brukes til industriutvikling, til tross for at det er her vi har de største naturgitte fortrinnene.

Statlige overføringer og offentlige arbeidsplasser

Stadig fallende inntekter for AS Norge medfører gap i Statsbudsjettet mellom inntekts- og utgiftssiden. Dette gapet vil også øke de kommende årene, etter hvert som inntektene fra olje- og gass sektoren blir redusert. I nord er vi for avhengig av offentlige overføringer, noe som vil føre til store utfordringer i årene som kommer når overføringene krymper i takt med statsbudsjettet.

Nord-Norge løftes ofte frem som et godt eksempel når det kommer til arbeidsledighet, da denne er rekordlav i nord sammenlignet med resten av landet. Men utenforskap er fortsatt et stort problem i landsdelen vår, noe som gjerne utelates i denne konteksten.

Vi ville dessuten hatt langt høyere arbeidsledighet i Norge om vi ikke har kjøpt oss et handlingsrom ved blant annet å ansette flere i offentlig sektor.  Dette har resultert i at vi nå har den høyeste andelen sysselsatte i offentlig sektor blant OECD-landene, med rundt 30 % på landsbasis. I nord er andelen sysselsatte i offentlig sektor i snitt 41,8% % i våre tre fylker, hele ti prosent over landsgjennomsnittet.

Selv når vi kompenserer for at både helse- og utdanningssektoren faller inn under denne andelen, er det alarmerende høyt. For øvrig genereres lite innovasjon i offentlig sektor. Med det sagt er det ikke til å misforstå at de offentlige arbeidsplassene vi har i landsdelen er viktige, og derfor må beholdes i nord, men landsdelen trenger en mer differensiert arbeidsstokk, derfor bør de nye jobbene skapes i privat sektor.

Minkende humankapital

Arbeidsformuen i Norge reduseres på grunn av en uheldig miks av utenforskap, eldrebølgen og for mange uføre i arbeidsfør alder. På landsbasis har vi tapt 2700 milliarder kr av humankapitalen de siste 10 årene fordi vi har stadig færre i arbeid. Generelt skapes det for få nye jobber her til lands, og da spesielt innen fagfelt basert på såkalte fremspringende teknologier. I tillegg effektiviseres jobber vekk i rekordfart i Norge.

Summen av dette truer den fremtidige velferden i landet vårt, og vi vil som resultat risikere å måtte ta til takke med reduserte goder og tjenester kombinert med et strammere sikkerhetsnett i form av trygdeordninger. Vi må finne nye inntektsmuligheter, men AS Norge har svekket seg selv som følge av mange år i oljetåka. Men mye av løsningen kan ligge i styrking av privat sektor.

Nordområdekontekst

Det er gledelig at regjeringen tar sikte på en helhetlig mer næringsrettet tilnærming til nordområdene i sin revisjonsprosess. Forvaltningen av ressursene i landsdelen vår må gjøres på en bærekraftig måte som sørger for verdiskaping for lokalsamfunn i nord. Ved å styrke nordområdene stryker man også resten av landet. I denne sammenhengen er det flere aspekter som er avgjørende.

Det er først og fremst viktig å ha i tankene hvilket næringsliv vi er posisjonert for å utvikle og ta i bruk i nord, for deretter å sørge for at vi bruker fortrinnene der de er. Ny industri og nye næringer må her bygges på høy kompetanse slik at vi ikke blir for sårbare.

På fylkesnivå må man være svært bevisst på å få til en differensiering av arbeidsplasser. I tillegg må regjeringen aktivt legge til rette for at det private næringslivet kan vokse ved blant annet å sørge for forutsigbarhet for industrien gjennom gode rammebetingelser og en bedre samkjøring av virkemiddelapparatet, slik at nye arbeidsplasser trygt kan genereres i privat sektor. Dette trenger hele landsdelen sårt skal vi klare oss godt også i de kommende årene.