Kommentaren: Ungdommens trekkrute

Jeg tillater meg å si at det nærmer seg vår. Jeg ser for meg krokusen som vokser seg fram under det meterhøye laget med snø utenfor vinduet. Den første utepilsen er i sikte. I syd begynner trekkfuglene å tenke på veien mot nord igjen. Det skjer også noe annet i vårhalvåret. Ungdommen skal velge trekkrute, både i nord og i sør, til videregående- eller høyere utdanning.
 
Her i nord snakker vi daglig om framtiden, og hvordan vi best kan gå den i møte. I konferansesaler, møterom, lederartikler og pressemeldinger kan vi høre om behovet for kompetanse, sist i NHOs kompetansebarometer som ble utgitt i forrige uke.
Vi trenger de gode hodene i nordnorske bedrifter for å oppnå det potensialet næringslivet vet at Nord-Norge representerer. Dette må vi sørge for at ungdom vet, når tiden kommer for å ta et valg. 
 
Da jeg var 18 år valgte jeg Oslo. Jeg syns det er urovekkende å tenke hvor lite jeg selv visste om hva regionen hadde å tilby meg i arbeidslivet da jeg forlot. Det var en kombinasjon av at samfunnsengasjementet i meg var sent utviklet, og at jeg møtte få eksempler på nærings- og arbeidsliv gjennom 13 års skolegang.

Mine egne og venners foreldre var det bildet jeg stod igjen med som det “alle” holdt på med – og det passet ikke for meg. Samlet sett var det langt fra det mulighetsrommet jeg kjenner i dag.
 
For å få tak i kompetansen vi trenger krever det at rekrutteringsbudsjettene prioriteres, at ansatte sendes på utdanningsmesser og at flere bedrifter og sektorer viser ungdommen selv det vi er glade i å snakke med hverandre om – Nord-Norge trenger deg.

Da jeg tidligere i februar var på Utdanningsmessen i Tromsøhallen var det skuffende få bedrifter som hadde funnet veien til de tusenvis av elevene. Det er også særdeles viktig å vise frem yrkene som kan gjøre det enklere å velge utdanning.  Budskapet når ikke ut av seg selv, det attraktive arbeidslivet må ut å vise at vi er her. Søknadsfristen for videregående utdanning er allerede 1.mars, for høyere utdanning er det 15.april – Det er nå det gjelder.
 
Men behovet for arbeidskraft gjør at vi også trenger flere fra sør. Noen stikkprøver fra gode venner (eller potensielle trekkfugler) i Sør-Norge viser at vi fortsatt har en vei å gå på å markedsføre Nord-Norge som bo- og arbeidsregion. Flere av mine jevnaldrende kjenner fortsatt ingen som vurderer å flytte til Nord-Norge for å gjøre karriere.

Hvorfor? Den ene sa: ”Fordi det føles uendelig langt borte”. En annen, ”Det er nok litt for mørkt og kaldt”. Den tredje, ”Det står aldri noe om Nord-Norge i media”.

Dette er langt fra et representativt utvalg, men jeg tror vi alle kan stille oss bak at de nordnorske mulighetene har godt av å lufte seg litt oftere i sør – også utenfor politiske korridorer og innad i næringslivet. Vi må ut å knuse noen myter.
 
Et av de mest effektive tiltakene for å få tak i den kompetansen vi trenger, er å rekruttere til høyere utdanning i nord. 51% av de tidligere studentene fra UiT – Norges Arktiske Universitet arbeidet i Troms per 15.januar 2015 i følge Kandidatundersøkelsen for 2015. 13% jobbet i Finnmark og 10% i Nordland, 8% jobbet i Oslo.
Nord universitet har også en svært høy andel av sine tidligere studenter boende i landsdelen.

Er du student i nord, er det større sjanse for at du blir i nord.
 
Dette er noe hele arbeidslivet må jobbe for å opprettholde og øke. På innsiden av utdanningslokalene sitter 25.000 skarpe hoder, og nye renner inn hvert eneste år. De skal (forhåpentligvis) bruke mange herrens timer på å studere. De skal også produsere ny kunnskap gjennom bachelor-oppgaver og master-oppgaver som til sammen representerer om lag 1,5 millioner sider med faglig relevant tekst. Det er tidenes vinn-vinn situasjon hvis flere av problemstillingene har en nordnorsk klang. Hvis studentene involveres i arbeidslivet, er det større sjanse for at man ønsker å bli værende.

Det kan også være på sin plass å takke datingsappen ”Tinder”. Er det ikke jobbtilbudet som får deg til å bli, er det kanskje heller dama fra Kirkenes eller den kjekke ny-typen fra Sandnessjøen som løste et problem for den nordnorske bedriften, og nekter å flytte..
 
Vi har god erfaring med å selge Nord-Norge som turistdestinasjon. Vi må lære av den langsiktige jobben som er lagt ned av reiselivsnæringa, og endre målgruppen til å gjelde ungdom fra hele landet, og oppholdet som lengre enn en ferie.

De gode hodene kommer ikke uten at vi viser frem det vi har – til dem som trenger å høre det.