Kommentaren: Tanker om å flytte heim

For tre år siden traff jeg kjærligheten på en pub. Hadde det bare vært så vel at Amors piler hadde truffet oss på en bar nord for polarsirkelen og at dialekten var like brei som min egen så hadde det jo vært enklere. Men så var det heller sånn at han snakka engelsk, bodde i den globale metropolen London og var i fasen "lite flyttbar". Min plan om å forbli fastlimt i landsdelen slo sprekker. Jeg tok den romantiske risken, flyttet til London for å studere, og plutselig sitter jeg i en fast stilling som konsulent og byutvikler med en langsiktig plan om å reise hjem en eller annen gang de neste par-tre årene.

Men, jeg er jo pragmatisk  optimist, og det denne prosessen har lært meg er å se litt annerledes på hvordan Nord-Norge kan selges til en potensiell innflytter. Her skal jeg legge ut, rått og usminket, hvordan jeg sakte men sikkert lokker en engelskmann til Nord-Norge, og hvilke utfordringer vi ser på veien. For vi to representerer ikke en unik situasjon – en dedikert nordlending som må overtale sin bedre halvdel om at flytteplanene til et sted utenom det vanlige.

Min "pluss en" kan representere en mulig innbygger fra hvor som helst både i Norge, Skandinavia eller det resterende utland. Hans kompetanse kan være en hvilken som helst kompetanse som hele Nord-Norge må kunne tiltrekke seg for å fortsette å utvikle seg i positiv retning.  

Vi snakker ofte og mye om å flytte nordover i vårt lite unike rekkehus. La oss starte med utfordringene. Den aller største, som jeg har vokst opp med og egentlig aldri har sett på som et problem er mørketiden. Jeg kan ikke "fikse" sola på vinteren, og han er bekymret for fast depresjon en gang i året. Jeg prøver meg med argumenter som: "men New York har jo også kalde vintre", "det lyset som er, er jo så uendelig vakkert", "vi kan reise på ferie til de mest solrike steder i januar" og "forskning viser jo at vi ikke påvirkes så voldsomt av mørketida".
Det er ett av våre mer unike trekk – og min kjære og mange med ham utviser stor skepsis. Vi må finne måter å veie opp for det, og ikke ta det for gitt at alle tenker at det skal gå bra. Sola kan kjennes som en menneskerett som plutselig ikke er tilgjengelig for deg i deler av året. Om det så er å tilby lysterapi eller å dele ut dagslyslamper på resept – her trenger vi kreative løsninger.

Karrieremuligheter er neste utfordring. Den store katalogen av jobbmuligheter når du bor i London kan kjennes uendelig. Den moderne innbygger vil ha muligheten til å velge. Vi må bli eksperter på å vise frem muligheten av å gi (eller skape) muligheter hvis illusjonen er at det ikke finnes nok å velge mellom. Hvis én skal rekrutteres må relasjonene til andre arbeidstakere være så sterke at det også finnes gode muligheter for to. Kanskje må vi tenke gjennom hvordan vi tilpasser oss det faktum at vi har et språk som snakkes av snevre fem millioner mennesker. At engelsk bør være et akseptabelt og noen ganger foretrukket arbeidsspråk, slik flere andre i verden tar komplett for gitt.

Så til godene. Etter å ha bodd i utlandet i snart to år har det snudd opp ned på hva jeg tenker våre fordeler egentlig er. Livskvalitet har fått en ny betydning. Når jeg spør om hva min kjæreste gleder seg til når dagen kommer for å flytte nordover så handler det om muligheten for å ha et balansert liv. Tre uker inn i ny jobb skjønner jeg mer enn noen gang hva han mener. 07.30 drar jeg hjemmefra. 08.30 er jeg på jobb etter en ofte traumatisk t-bane reise der du har fått brukt luktesansen ufrivillig ofte, siden du helst står klemt inn i fire ulike armhuler i løpet før du har fått i deg frokost.
Klokka 19.00 er jeg hjemme igjen. En arbeidsdag som på papiret skal vare 7.5 timer har tippet over i 11.5. På mine arbeidsdager i både i Lofoten, Bodø, Harstad og Tromsø var jeg hjemme før klokka fem.

Videre har vi en skole som ikke gjør forskjell på folk. Et helsesystem som gir deg behandling uten å be om noe tilbake. Et av de mest kjønnsbalanserte arbeidsmarkedene i verden. Jevnt over høye lønninger. Ordet "utsikt" i boligannonsen betyr faktisk noe. Og trumfkortet – den guddommelige barnehagen som i London koster 10.000 per måned.
Dette, den norske velferdsstaten, sammen med muligheten for noe virkelig unikt – å bo nord for polarsirkelen, leve urbant eller ruralt med ren luft, arbeidsplasser som opererer i det ypperste i sitt felt, fire årstider og naturopplevelser i verdensklasse – det gir folk noe å sikle etter.

Men det krever at vi viser det frem gjennom gjennomarbeidede, langsiktige og koordinerte planer. Det er ikke alle nordfra som bestemmer seg for at å flytte hjem er fremtiden, og med landsdelens kompetansebehov er vi ganske snevre om det kun er utflytta nordboere vi sikter etter. Nord-Norge trenger kraft og kompetanse i alle ledd for å kunne utløse vårt potensial. For å bygge en bærekraftig landsdel som holder seg relevant og attraktiv i den moderne verden. Det kan ikke være opp til tilfeldighetene at noen oppdager det vi tenker er den uslepne diamanten som vårt hjemsted, by eller fylke representerer. Når Skottland skal rekruttere, for de som oss (og samtlige andre regioner) er også på jakt etter "talentene", så sier de "come join our clan" – det vil si hele landmassen.

Mener vi alvor med å løse kompetanseutfordringen må alle menn og kvinner på dekk, vi må samarbeide og ville hverandre vel.

Vi gleder oss til å snart komme hjem.