Kommentaren: Pølser og øl, må jeg be!

Det lukta våt ull av Havnegata i Harstad på syttitallet. Det lukta slakt, blod og fisk. Det røk av pipene og skrangla i spann. Det lukta jord og diesel, sjø og solar. Langs kaiene lå det fiskekuttere og fraktskuter. På fiskemottaket til Holst skar de filet etter at en tråler hadde levert, og noen steinkast unna sandblåste de skrogene på Nielsen-verksted i Samasjyen.

Og over alt dette stod det to skilt og lyste til alle som kom: Bothner, og Nord-Norges Salgslag.

På noen få tiår bygde noen driftig harstadværinger opp en bedrift og et merkenavn som hadde en voldsom vekst og stod for kvalitet. Brødrene Bothner laga mat. Spannene med Bothner-pølser var et daglig syn i landsdelen og på det lille torget i Harstad trona Bothners mathus opp som kystbyens svar på de store magasinene i de store metropolene.

Nord-Norges Salgslag sin fabrikk i Harstad var en av flere som den bondesamvirkeeide virksomheten hadde bygd ut. Det kjørte dyretransportbiler til Tromsø, Narvik, Bodø og Kirkenes. Til slutt var det 18 anlegg i landsdelen. Men det starta i Harstad, på seint 30-tall, og det varte i grovt regna 60 år.

To nordnorske industrigiganter tufta på at det bodde folk på bygda, folk som drev jorda og som hadde et relativt trygt marked. Det gikk dessverre over styr. Kortreist mat i stor skala, for de som bor der av de som bor der høres jo ut som en fantastisk drøm for alle. Men når folk nærmest blir tvunget til kjøpe ribba for 19.90 eller spansk skinke til 799 kroner, takket være en innkjøpssjef fra en stor grossist, så blir det slik.

Jeg skal ikke henge meg opp i hva som gikk galt eller hvorfor. Det er vann som rant ned elva i går. Men det er interessant å se hvor fort ting transformeres. I høst var jeg tilbake i Harstad en tur, og tok turen nedover Havnegata en sein mandagskveld. Det lukta nesten ingenting, utenom asfalt og røyk fra sigaretten min.

Der det før ble produsert salgslagspølser sitter det studenter som lærer seg å ta vare på de som jobba der for 40 år sia. Der det før ble trilla ut esker med den elegante Bothnerlogoen på, produseres det nå kulturelle opplevelser i stor skala takket være solide overføringer av felleskapets penger.

Dere husker kanskje Vesteraalske Dampskibsselskap? Og Ofotens Dampskipselskap? For ikke å snakke om skipsverftene, og selveste Fi-No-Tro, sistnevnte som et perlekjede langs kysten i nord. Det som samla oss, og det som metta oss.

Vi laga vår egen mat, vi frakta den sjøl i et nesten lukket økonomisk system. Det kunne vi fordi vi bodde så innihampen langt nord, så langt utenfor distribusjonssystemene. Så satte vi pengene inn i egne banker og investerte dem i egne hus, prefabrikert av Mikkelsen & Rønning sin fabrikk på Rødskjær (noen husket kanskje det eventyret også?).

Det er ikke slik at alt var bedre før, ting skal være i endring. Hvis ikke stopper det opp og landsdelen kan ende opp som en forlatt gruveby.

For over Havnegata i Harstad henger nå skiltet til UiT Norges arktiske universitet. Det henger slike skilt i Tromsø, Narvik, Alta, Kirkenes og Hammerfest. Lenger sør i landsdelen pryder Nord universitet sin logo byggene.

Bothnerskiltet er bytta ut med Festspillene i Nord-Norge. Stormen er Bodøs nye stolthet, ikke Saltens Dampskipsselskap, Nordlandsbryggeriet eller Nordlandsposten.

Gjør det landsdelen fattigere, at store multinasjonale selskaper har kjøpt opp selskapene som driver fiskeoppdrett? Forsvinner identiteten når vi drikker øl som er tappet på et anlegg på Østlandet og ikke i Bodø? Blir stoltheten såret over at fileten ikke lenger er skåret i Finnmark?

Det finnes hederlige unntak, selvfølgelig. I Lenvik i Troms har de klart å gjøre potetdyrking til en merkevare. I Tromsø går det som smurt på Drytech. De lager Real turmat. Visste du at soldatene på øvelse i Sverige, Frankrike og en rekke andre land, de eter mat laga i Tromsø? 

Og så er det alle som driver med småskalaprodukter. Det finnes snart ikke den bygda eller byen som ikke har sitt mikrobryggeri. Øl i alle varianter, til å bli varm av. I Valnesfjord arbeider Mathilde Winther sammen med mannen Håvard; de lager produkter av gulrøtter som er for krokete til å selges. Pesto av gulrotgresset og chutney i alle varianter. Sånn er det flere plasser. Lokale og gode arbeidsplasser der arbeidsinnsatsen er enorm. 

Hvor lenge holder de ut, før det kommer noen større aktører og kjøper dem opp eller utkonkurrerer dem, alle de som lager øl, syltetøy og lefser? Hvor lenge holder et nordnorsk merkenavn? Hvor lenge klarer Mack å stå mot gigantiske Carlsberg?

Jeg synes det er flott å se at vi har klart å bygge opp kulturelle store merkenavn i landsdelen. Festspillene i Nord-Norge, Riddu Riddu, Parken, Bukta, Markomeannu, Varangerfestivalen. Det vitner om engasjement og hjerte for en landsdel.

Tenk hvis vi klarte det samme med matproduksjonen landsdelen, sette den i førersetet. Lage verdens reineste og beste mat, så god at folk kom fra hele verden for å spise den. Ja, vi har Sjømatrådet og alskens ambassadører som fremmer maten, vi har matfestivaler, vi vet det er der. Men tenk hvis klarte å gjøre det i virkelig stor skala!

Det store spørsmålet er om hvordan vi forvalter og kapitaliserer ressursene og hvordan vi verdsetter dem. Skal vi leve av å gjøgle for hverandre og la enga gro igjen? Er det viktigere med en mastergrad enn å dyrke jorda?

Alt henger sammen med alt, vi må gjøre noe for ikke å tømme bygdene for folk. Jeg foreslår at vi oppgraderer bonden, fiskeren og kokkene. Gi dem ei lønn som monner, la det bli bedre og mye lettere å arbeide enn å danse. Gi dem status, og før du vet ordet av det så er det liv laga for et Nord-Norsk salgslag eller en stor privat kjøttprodusent!