Kommentaren: Nord-Norge, et dødfødt prosjekt

De prøvde å finne sammen, fylkesrådslederne i Nordland og Troms, men måtte gi opp. Vår kommentator kaller det et dødfødt prosjekt å skulle se Nord-Norge som én region. (Foto: Nordland fylkeskommune)
Jeg har vegret meg lenge for å skrive det, men jeg klarer ikke holde meg: denne drømmen om det forente Nord-Norge er like dødfødt som prosjektet til den avgåtte landslagstreneren i fotball.


Jeg har vegret meg lenge for å skrive det, men jeg klarer ikke holde meg: denne drømmen om det forente Nord-Norge er like dødfødt som prosjektet til den avgåtte landslagstreneren i fotball.

La meg begynne med en kort leksjon i geografiske avstander: Det er lengre å kjøre fra Bodø til Kirkenes enn fra Bodø til Oslo. Vadsø til Mo i Rana i bil er fantastiske 1246 kilometer, med milevis i Finland og Sverige.

Hvis jeg setter meg i bilen her i Tromsø og kjører nordøstover må jeg kjøre over 30 mil før jeg er i nærmeste by i Finnmark. Avstanden fra Tromsø til Kirkenes hvis jeg kjører bil er over 800 kilometer, og da har jeg vært innom Finland to ganger.

Til sammenligning: Trondheim – Oslo? I underkant av 50 mil. Oslo – Bergen, det samme.

I fjor høst kjørte jeg 50 mil på en dag, og det var bare for å komme meg fra Nordreisa, via Skjervøy, til Harstad. Vi snakker da kun om et fylke -  Troms, det geografisk minste i nord.

Jeg har fortalt dette til folk som ikke bor eller er fra landsdelen, dere vet sånne søringer. De himler med øynene og sier Mamma Mia!

Ja, det finnes fly og det finnes internett. Men, når det er knappe 48 mil fra Mo i Rana til Trondheim, kan du ikke forvente at ranværingen skal føle seg mer kompis og solidarisk med folk i Vadsø enn trønderne.

Neste leksjon: Det er forskjell på folk, og det er forskjell på steder. Men vi har ikke peiling. Jeg har ikke peiling på hva de driver med i for eksempel Sandnessjøen til daglig, og jeg forventer ikke at de skal ha full kontroll over hva vi driver med.

Har jeg vært i Sandnessjøen? Hmm, ja en gang i 1979 var jeg i land og kjøpte aviser, på tur sør med hurtigruteskipet Finnmarken.

Det er for langt til Sandnessjøen. Hvis jeg leser den regionale eller den lokale avisen i byen jeg bor leser jeg aldri om Sandnessjøen, hvis da det ikke er noen som har sagt noe stygt om Arthur Arntzen, Jørn Hoel eller Mack-ølet.

Vi vet hvor Harstad er, for der kommer Sophie-Elise fra. Hadde jeg vært direktør for Festspillene i Nord-Norge og ønsket mer presseomtale hadde jeg hyra Sophie-Elise inn som festspillkunstner, da hadde både Nordlys, VG og TV2 kommet til Harstad.

Sist gang Bodø ble nevnt i lokalpressa i Tromsø var da en journalist i Avisa Nordland skrev en rimelig ynkelig kommentar om Mack som ikke lenger fikk være bestevenn med Rema 1000. Ynkelig fordi det var et så utilslørt bidrag til å fyre oppunder i den kjedsommelige krangelen som visstnok foregår mellom Bodø og Tromsø. Voff voff! Se jeg kan bjeffe! Mack-øl er stygt, ædda bædda!

Nummer tre er næringslivsamarbeidet. Tror dere virkelig på det? La oss ta en sjøreise. Vi hadde gullet i mellom hendene, eierskapet var samlet i Nordland og Troms, men en langvarig og opprivende lokaliseringsstrid tok fokus fra drift og framskritt. Til slutt ble Hurtigruten solgt ut av landsdelen, deretter ut av landet. Med britisk eierskap, daukjøttet borte og en trimmet organisasjon tjener Hurtigruten gode penger.

I Troms synes noen det er viktigere å framsnakke en fyr som har starta et bittelite flyselskap og som enda ikke har frakta en passasjer. Det handler om den lille mannens kamp mot store stygge Widerøe som krafser til seg alt.

Det er ei viktigere historie enn å faktisk slå seg for brystet med at Widerøe er ei suksesshistorie som er i nordnorsk eierskap, og at fyren i det bittelille flyselskapet faktisk fikk sparken i Widerøe. 

Nei, det finnes ikke den utdanning som kan ta seg av dette. Til det er vi for uenige. Det bor 450.000 mennesker i landsdelen, og vi er nødt til å ha to universiteter. Vi klarer ikke bli enige om et felles universitet.

Helse Nord, jeg vet nesten ikke om jeg tør røre i det. Godt hjulpet av media blir enhver faglig diskusjon torpedert og erstattet av en kamp mellom de største byene.

Husker dere da Lofast skulle bygges? I Vesterålen er de fortsatt sure for at den kom. De gjorde alt de kunne for å opprettholde livet i fergekafeene på Melbu.

Jeg tror ingenting hadde vært annerledes hvis vi hadde et enhetlig Nord-Norge.

Når det kommer til stykket våkner lokalpatriotismen opp i enhver politiker. I Ofoten og Sør-Troms går de nå stille men smilende og venter på at flybasene i Bodø og på Andøya skal legges ned. Evenes er det nye navet, så lenge det varer.

Det nordnorske prosjektet bør leies inn i sjåen og få et nakkeskudd. I stedet bør naturen gå sin gang. Akkurat som før er det regionene som bestemmer. Enhver region har et eller flere sentre, som igjen jobber i ulike retninger. I Nordre Nordland og Sør-Troms, landsdelens største region målt i antall innbyggere, er aksen fra øst mot vest. Fra Luleå til Å i Lofoten. Malmtogene kommer fra gruvene i Sverige, og har dannet grunnlaget for Narvik. Andre veien går trailere med fisk fra Lofoten og Vesterålen.

Tromsø har hatt en eventyrlig vekst i vinterturisme. Da jeg kom på jobb fredag morgen stod det to japanere og krafsa på døra, de skulle inn og ta selfie foran den utstoppa isbjørnen vi har i foajeen. Tromsø er retta mot verden, men også lokalt. Går jeg en tur på Obs-kafeen sitter halve Nord-Troms der.

Ved Nord Universitet i Bodø har de valgt å se østover i sitt internasjonale samarbeid. I Tromsø settes ting i et arktisk perspektiv, forsking og kultur er etter hvert blitt viktige fundamenter.

Harstad og Hammerfest er mer internasjonalt retta enn vi tror; de er en del av den internasjonale petroleumsfamilien.

Dynamiske handelsregioner og utdanningsregioner, ikke et påtvunget samarbeid er det som trenges.

Selvfølgelig finnes det krefter som har interesse av å opprettholde forestillinga om at Nord-Norge må stå sammen. Sparebank1 Nord-Norge og deres Arena-program er et slikt prosjekt, og det er greit. Å bygge opp en identitet og en lojalitet til en merkevare basert på geografi kan lønne seg, men det betyr ikke at resten av samfunnet skal tro blindt på det.

Hvor skjørt det nordnorske prosjektet egentlig er så vi nylig da den politiske ledelsen i fylkeskommunene i Nordland og Troms skulle møtes for å drøfte muligheter for sammenslåing. Så å si det eneste media fokuserte på i forkant var hvilken by som skulle bli "hovedstad". Selvfølgelig forlot de hverandre i enighet om at dette ikke ville bli noe godt samboerskap.

Ja, jeg tror på Nord-Norge. Men ikke som en enhet. Jeg tror også på krafta som oppstår i lokalsamfunn og regioner. Det er krafta som driver landsdelen framover; sunn konkurranse, trua på lokalsamfunnet, byene og regionene, og ikke en samfengt gjeng med sjyvotta og hua i handa som står og river grov kjeft foran Stortinget.


Nøkkelord