Kommentaren: Når ord i nord bygger bruer

Hva skal vi med enda en konferanse, spurte jeg for ti år siden, da planene om Kirkeneskonferansen ble kunngjort. Har vi ikke nok prat, nok hotellunsjer og nok mingling mellom travle og viktige mennesker?

For meg som tabloidredaktør i Finnmark var det absolutt en utfordring å finne noe å skrive hjem om fra Kirkeneskonferansen. For hvor ble det av de konkrete resultatene, hendelsene og møtene som gjorde en forskjell? Og hva i all verden hadde konferansetemaene å gjøre med hverdagen til folk i Nordområdene, og i særdeleshet kirkenesværinger?

Siden da har ministre, guvernører, oljedirektører og gruveeiere kommet og gått. Vi har hørt lyden av urfolk og kjent lukta av fisk. Det er fortsatt vanskelig å trekke ut essensen og måle effekten av Nordområdepolitikken for folk flest i Øst-Finnmark, Nord-Finland og Murmansk.

Ordområdene, kalles det også. For har det egentlig kommet noe som helst ut av nordområde-konferansene? Hvordan omsette de utallige politiske festtalene?

For oss som prøver å huske ti – eller tjue – år tilbake i tid, går det faktisk an å se en forskjell. Det har forresten skjedd ganske mye bare de siste tre årene og de siste tre ukene som kan ha endret vårt blikk på verden.

Vi boikotter Russland, stortingspolitikere nektes visum, det hackes og spioneres, og kanskje er Putin og Trump i ferd med å bli bestevenner.

Men under Kirkeneskonferansen er det business as usual. For vi møtes fortsatt. For å høre på hverandres taler og utviklingsplaner i nord, vi sier "takk for sist" og "går det bra?" og spiser og drikker sammen. Vi fastholder at vi som lever i regionene er grenseløse og har mer til felles enn makta i Oslo, Helsinki og Moskva er i stand til å begripe. Vi snakker sammen om fag og business. Om alt vi vil skape og få til, og om felles utfordringer og hindringer.

Hvor mye mer konkret kan det egentlig bli? Når isen fryser, gjelder det å holde råka åpen. Vi må snakkes, vi må møtes. Finnes det egentlig noe bedre middel mot farlige fiendebilder? Er det andre som har bedre og billigere tiltak for fred?

De som vil ha det enda mer konkret kan kjøre E105 fra Kirkenes. Russerne er forlengst ferdige med sin del av opprustingen av veien mellom Storskog og Murmansk. På norsk side har vi sprengt bergknauser, bygd tunnel gjennom fjellet og erstattet smale svinger med rett og bred vei. For øyeblikket gaper brufestene ved Bøkfjorden 120 meter fra hverandre. Men brua kommer til høsten som et resultat av felles innsats og prioritering av Nordområdene.

E105 er ikke bare veien for finnmarkinger som handler billig diesel og tobakk i Nikel og russere som hamstrer bleier og suppeposer i Kirkenes. E105 er veien til St. Peterburg, Moskva og Jalta. 3876 kilometer ganske langt. Men vi kan i alle fall kutte noen svinger, fjerne flaskehalser og bygge bru.

Men Nordområdene bygges ikke bare av stål og betong. Og det er ikke bare forholdet til Russland som er avhengig av bruer og av brubyggere. Det trengs i Finnmark og i Norge. Mer enn noen gang.

For NHO og politiske wannabees snakker ikke lenger om Nordområdene sånn helt av seg selv. Uten Kirkeneskonferansen er det ikke sikkert at Børge Brende og Anniken Huitfeldt får sjansen til å si høyt og tydelig hvorfor Nordområdene er viktige for nasjonen Norge, og noe annet enn gammeldags distriktspolitikk. Og hvem skal snu kartet opp ned og vise fram verden slik den egentlig er, hvis ikke vi som er i nord gjør det?

Det er fortsatt mange ord, mange svulstige visjoner og brustne ambisjoner. Men det var ikke bedre i gamle dager. Før alle konferansene konkurrerte om å lese Rolf Jacobsens dikt, var det stille. Før alle ministre begynte å reise til Kirkenes for å utbasunere sine visjoner for Nordområdene, lå vi bak de hundrede mile i hver våre utkanter. Nå snakker vi stolt om mulighetene. Og om bruer.