Kommentaren: Mannen fra Varanger, kvinnen fra Vågå

Det meste vi gjør av samfunnsnyttig innsats er basert på innsats og erfaringer fra mennesker som har levd før oss. Vi kan takke en same fra Varanger og ei kvinne fra Vågå for å ha vært med å legge grunnlaget for at Norge ble en skikkelig polarnasjon.

Vi skriver 23. august 1898. Det britiske skipet "Southern Cross" forlater London med kurs mot sør, til Antarktis.  Det var den norskfødte, halvt engelske utforskeren og skolemesteren Carsten Borchgrevink som hadde ideen til ekspedisjonen. Målet var å gjennomføre en overvintring på det antarktiske fastlandet.

Ekspedisjonen seilte under engelsk flagg, men besto i hovedsak av et norsk mannskap, og var ledet av Borchgrevink. Sammen med Ole Must, ble Per Savio hyret med på ekspedisjonen som hundepassere.  Ekspedisjonen var nemlig banebrytende i bruk av hunder og sleder i Antarktis.

Per John Persen Savio ble født på Sandnes i Sør-Varanger i 1877. Mor var Ann Olsdatter og far var fiskeren Johan Peter Persen Savio. Da Per Savio var to år døde hans far av tuberkolose. Foreldrene rakk aldri å gifte seg, og Per Savio vokste opp på Sandnes sammen med sine fars søsken. Per Savio ble kjent med Ole Must i konfirmasjonstida, da de bodde sammen med andre konfirmanter hos distriktslegen dr. Wessel og fru Ellisif. Per og Ole ble begge konfirmert i Kirkenes kirke i 1894. Fire år etter dro de to sjøsamene altså ut på sitt livs store eventyr.

17. februar 1899 nådde ekspedisjonen Kapp Adare, så langt unna Kirkenes en same kan komme. Eller? Nei, det kommer mer.

De går i land på ei steinete strand. Isolert. Isbreer. Stanken fra pingvinmøkk. En av ekspedisjonsdeltagerne, Louis Bernacchi, skrev i sin dagbok at den største straff han kunne tenke seg "var å bli etterlatt, glemt og dø i ensomhet på denne øde stranden."

22. februar 1899 blåste det opp til snøstorm. De fleste av mannskapet reddet seg om bord i "Southern Star" som la ut mot åpent hav. Per Savio, Ole Must, Louis Bernacchi, William Colbeck og tre andre måtte tilbringe sin første natt på land i lavvoen som var satt opp. Den holdt gjennom stormkast, og berget livet til karene som var mest bekymret for de som var til sjøs. Dette ble den første overnatting noensinne på det antarktiske fastlandet.

Senere skulle Savio være med å føre en ny rekord inn i bøkene. I februar 1900 seilte "Southern Star" videre sørover for å gjøre et fremstøt mot selve polpunktet. Carsten Borchgrevink, William Colbeck og Per Savio foretok en sledetur og kartla området innover isbarrieren. De nådde 78° 50' S, som var det sørligste punktet til da nådd av mennesker. Rekorden sto frem til Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton tok seg fram til 82° 17′ S i 1902. På ekspedisjonen ble det samlet verdifulle vitenskapelige data, og de foretok de første magnetiske observasjoner på fastlandet. De gjenoppdaget Hvalbukta, som skulle bli utgangspunktet for Roald Amundsens ekspedisjon 11 år senere.

I november 1900 var det fullt på kaia i Kirkenes. Per Savio og Ole Must ble møtt med jubel og salutt. Med seg hadde de fire pingvinegg som ble gitt i gave til dr Wessel. Disse befinner seg i dag i Universitetsmuseene i Tromsø og Bergen.

Hun er verdig både en roman og en film. I en ung nasjon som strebet etter en identitet, også akademisk, skulle hun få en bemerkelsesverdig og fin rolle. Hanna Marie Resvoll var den første av mange kvinnelige forskere som ble bitt av Svalbardbasillen.

Hun ble født i Vågå i Oppland, og ble blant de første som skrev hovedfagsoppgave i botanikk i Norge.

I 1907 dro Hanna til Svalbard på feltarbeid, som del av sitt hovedfagsarbeid. Hun het da Hanna Resvoll-Diset (gift med Hans Diset).

Hanna deltok da som botaniker på Fyrst Albert I av Monacos ekspedisjon, og ble dermed den første kvinnelige norske forsker på Svalbard.
Ekspedisjonsleder Gunnar Isachsen hadde i utgangspunktet ikke tenkt seg botaniske undersøkelser i 1907, men lot Hanna bli med etter studiekamerat Adolf Hoels anbefalinger.

Hanna ble satt i land alene flere steder på Vest-Spitsbergen med proviant nok til å klare seg til hun ble hentet ut igjen. 

Året etter, i 1908, var hun tilbake på Svalbard. Da finansierte og utstyrte Hanna sin egen ekspedisjon, og reiste sammen med den første norske Svalbardekspedisjon ledet av Adolf Hoel (som seinere skulle bli den første direktør i det som i dag heter Norsk Polarinstitutt). Hun samlet inn planter og undersøkte vegetasjonsforholdene på en rekke steder. Hun fikk i løpet av sine to opphold på Svalbard undersøkt floraen nøye. Deler av ekspedisjonen på Svalbard i 1908 ble tilbrakt med Gunnar Holmsen og Hjalmar Johansen. Året etter, i 1909 giftet Hanna seg med Gunnar Holmsen som var statsgeolog.

I kjelleren på Norges geologiske undersøkelse på Lade i Trondheim finnes et arkiv. Glassplater i brune konvolutter, fylt med skatter. Under sine feltopphold hadde nemlig Hanna med seg fotografiapparat. Hun var den første naturforsker som brukte fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester var den landskjente fotografen Anders B. Wilse. 

Basert på feltarbeidet utført på Svalbard tok Hanna i 1910 sin hovedfagseksamen som hun skrev på fransk. Hovedresultatet av Spitsbergenstudiene ble publisert i 1913 med tittelen "Observations botanique", som en del av fyrst Alberts omfattende vitenskapelige verk om Svalbard. I 1927 ble den popularisert som "Svalbards flora", en bok som har dannet grunnlaget for senere bøker om plantelivet på Svalbard. 

To år før Hanna Resvoll hadde kommet seg til Svalbard for første gang omkom Per Savio på tragisk vis. 10. oktober 1905 var på vei i båt for å hente sin døde hustrus likkiste, og ble overrasket av storm.

Carsten Borchgrevink skrev minneordet som stod på trykk i Aftenposten:

"Med dypt vemod erfarer jeg at lappen Per John Savio har seilt bort under storm nordpå. Han var den beste mann i "Sydkors"-ekspedisjonen, og dessuten den jeg husker med størst takknemlighet. Intelligent og interessert som han var, og med sin medfødte forståelse for ekspedisjonens resultater."

Per Savios sønn fikk navnet John, og han skulle bli en av Sapmis store kunstnere, men det er en annen sak.

Hanna Resvoll-Holmsen skulle bli en av våre første naturvernere, og på den måten etterlate seg en arv vi i dag kan være takknemlig for. Hun deltok i mange fredningsaksjoner og hennes innsats skulle få betydning for Svalbardtraktatens artikkel 2: ..."Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann"... 
Sammen med Adolf Hoel jobbet Hanna med å få vernet deler av Svalbard, og på bakgrunn av dette arbeidet ble det i 1932 fredet to større områder av botanisk verdi på Svalbard.

Som jeg startet med: Det meste vi gjør av samfunnsnyttig innsats er basert på innsats og erfaringer fra mennesker som har levd før oss. Når besøkende og de ansatte i Framsenteret i Tromsø nå beveger seg inn i Lysgården – vårt nye samlingspunkt – blir de møtt av to enorme søyler i hver sin ende av rommet, og minnet på akkurat det. Kunstneren Anne-Karin Furunes står bak kunsten, som løfter fram nettopp Per John Persen Savio og Hanna Marie Resvoll. Verket er bestilt av KORO - Kunst i offentlige rom.

I tillegg er Norges geologiske undersøkelse, Norsk Polarinstitutt og Framsenteret i ferd med å skape en utstilling i Lysgården. Den skal fortelle enda mer om mannen fra Varanger og kvinnen fra Vågå.

Jeg viser fram kun ett bilde, og sier som Terje Nilsen; "du må ha vært der førr å kuinn forstå!"

Kilder: Norsk Polarinstitutt, Store norske leksikon, Wikipedia, NGU.