Kommentaren: Laget mitt

Jeg skjønner godt irritasjonen over sportsmetaforer i samfunnsdebatten, for sjeldent passer det egentlig å sammenligne samfunn med sport. Mine klisjé-pregede følelser for hjem-regionen minner likevel sterkt om følelsene jeg har for et visst fotballag i England. Det er bare det at akkurat denne sesongen ser det ikke ut til å gå så bra for laget mitt på toppen av verden. I hvert fall hvis vi skal tro på innholdet på avisenes debattsider. Flere av spillerne har hodet nede i feil divisjon – lokal-ligaen, i stedet for å konkurrere på den større scenen.

Hvis noen av dere heier på et lag, uansett hvilken sport, så kjenner dere følelsen av den intense stoltheten og gleden når det går bra, og den lille trykken på humøret når det ikke går fullt så bra, og lysten til å bare skru av TV-en eller gå fra kampen når laget sliter og det er lite annet å skylde på enn eget spill. At det som egentlig er helt utenfor din kontroll skal påvirke følelseslivet ditt slik er jo helt irrasjonelt, men det kjennes likevel godt å ha noen å heie på, noen seiere å feire.

Det kan være alskens mystiske grunner til at man velger lag – et familiemedlem, spillestil eller kanskje finner man idoler og inspirasjonskildene her. For min del blir jeg også ekstra motivert når laget er litt “underdog”. Laget på toppen av verden gir meg nettopp dette, og mere til.. Ikke bare har jeg familien her, jeg har rollemodellene mine, tilhørigheten, de gode minnene og den kule merkevaren. Nord-Norge er laget mitt. Og at et lag utenfor allfarvei skal hevde seg i den globale ligaen, laget mitt, der jeg kommer fra og de jeg heier på, det er noe herlig “underdogsk” over det - det gjør det deilig å være fan.  

Det er flere måter å se et lag på, det består av så mange unike deler. Laget mitt på toppen av verden har alt. Store og små steder, spillere som får mer oppmerksomhet enn andre, alle de i kulissene som får maskineriet til å gå rundt hver dag. De er ingenting på egenhånd. De er nøkkelspillere – men vil aldri få resultater alene.

Nordland, Troms og Finnmark betyr ingenting for meg stykkevis og delt som enkeltfylker, heller ikke Bodø, Tromsø, Alta, Lofoten, Vadsø eller Helgeland. Det er når jeg ser det deilige spillet som leder til mål at det går frysninger nedover ryggen på meg. Pasningene og veggspillet som leder til at hele laget gjør det bra, kontinuerlig  forbedrer seg og noen ganger vinner, på den nasjonale og internasjonale ligaen.

Forskjellen fra fotballen, og det som gjør laget Nord-Norge mer utfordrende å koordinere, er at fotballen har den ene manageren med mandat til å motivere og sørge for at laget drar i samme retning. Den som legger taktikken for alle og som har siste ord i prioriteringer.

Det er det som gjør Nord-Norge, en landsdel fylt med komplekse samfunn, til et vanskeligere ”lag” å få til å se ut som en velfungerende tropp. Intern konkurrering vil man jo også ha til en viss grad, så lenge det ikke blir destruktivt, som vi har sett eksempler på når vi blir bedt om å spille de virkelig vanskelige kampene, kommune- og fylkessammenslåing, PCI-avgjørelser, ressursfordelinger og sykehusplasseringer. Vi må bli bedre på å spille de vanskeligste kampene, både blant spillerne og pressen som kommenterer dem.

For tiden er det dårlig stemning på laget blant flere av de involverte, og på ulike nivåer. Utenfra ser det slett ikke ut som et lag engang, men heller som flanker. Ledere er i hardt vær, pressen nører opp under konfliktene og fansen på tribunen velger side, eller biter negler. Noen enkel løsning er vanskelig å se. Ikke kan vi sparke manageren heller. Men vi kan innhente litt ekstern hjelp - som Knut Storberget som meklet mellom Troms og Finnmark - og legge konfliktene bak oss - se framover.

Det er lett å være fan i medgang, det er verre å være fan i motgang. Når man har gått på skuffelser i fortiden er det lettere å forvente at laget skal feile igjen også ved neste anledning. At fanskaren skal bli mindre og at spillerne skal bry seg for mye om seg selv og egen vinning i stedet for lagets suksess. I ethvert lag vil det være turbulente tider. Noe av det viktigste er likevel å innse at, i motsetning til fotballen, har vi litt mer makt til å si når en dårlig sesong er over og det er på tide å starte på nytt. Optimistiske fans har gjennomgått en knallhard sesong med kommunereform, PCI-strid og regionreform. Sistnevntes fremskritt, harde arbeid og forbedring burde nå være det blanke arket for en ny sesong der vi kan bygge stein på stein, tenke innovativt og konkurrere i rett liga igjen.

Enigheten mellom Troms og Finnmark kjennes som en seier - en seier jeg kjenner langt inn i hjerterota. For selv om det krevde ekstern hjelp (og “ikke-gi-deg-sjokolade”) så viste det seg at enighet kunne finnes, hvis godviljen kom og innovative tanker om ressursfordelinger fikk komme på bordet. Sparebank1 Nord-Norges knallresultat er en annen seier som viser til potensialet hvis man vil få det til.

Vi har mye å feire, mer enn vi aner. Som fans er det på høy tid å fortelle disse gode historiene, skifte fokus og rette blikket inn på en ny sesong med blanke ark. Sesongen der vi skal utnytte styrkene i laget og rekruttere enda flere som kan bidra til at det fortsetter å gå oppover