Kommentaren: Ja, vi kan! - Eh, DE kan..

Vi klarer oss godt i sosiale media. Gutta og jeg. Veien til nødvendig teknologisk kompetanse var lang - men så skulle det vise seg da, at veien ikke har vært helt lik. 

Det er tidlig 90-tall og min første vaskemaskin står ganske ensom på badet. De hjemmesydde bleiene i økologisk bomull blir nemlig kokt på ovnen. Og alt av klær vaskes for hånd med såpe uten kjemikalier. 

Miljøfokuset i valgene ble muligens litt ødelagt av en aktiv bruk av klorin under husvasken. Tanke og praksis balanserte litt ulendt mellom oldemor-, bestemor- og mammas rigide renslighetskrav og mitt eget selvpåførte miljøansvar:

De som bar tøybleiene skulle slippe å redde miljøet etter min generasjon - men det måtte være rent dersom de overhodet skulle vokse opp. 

Miljøfokuset fikk etterhvert selskap, av antikommersielle idealer. Hjemme hos oss hadde hjemmelagde treklosser og Lego langt bedre vilkår enn Pokémon og dataspill, for å si det slik.

Det var derfor noe uventet, men like fullt et faktum, at en slik tilværelse skulle bli grobunn for kompetanse og glede over sosiale medier.

Men, vi som er oppvokst nordpå er utpregede skravlere, så det var aldri aktuelt å la noen kommunikasjonsarena stå ubrukt. Og muligheten til å "live" og direkte kunne fortelle søringan hvor skapet skal stå måtte ikke gå fra oss. 

For mens VHS og kassetter kom og gikk, CD gikk fra nyvinning til utdatert, og de som brukte ransel ble voksen, og nye generasjoner gikk på skolen med sekk, så vokste to gutter ut av de hjemmesydde tøybleiene - på toppen av planeten, i periferien langt unna Silicon Valley og det definerte sentrum, men de håndterte likevel den tekniske og digitale verden de levde i. De kommuniserte med venner over hele verden; sosiale media var helt innafor.

For oss som sluttet å vokse (i det minste i høyden) for ganske lenge siden, har det dog vist seg at ulempen ved sosiale media er plattformene man kommuniserer fra. 

Smartphone, Mac, iPad - det var liksom ikke gitt for noen at jeg skulle blir eier av denslags. Det er muligens derfor jeg, og bare jeg, et øyeblikk trodde jeg var god på dette. 
Ikke bare kunne jeg være kommunikativ og sosial i en ny verden. Sosiale media ble del av min totale kompetanse. Tenkte jeg. 

Dermed kunne også de tekniske utfordringene bare komme: tiden for konfigurering av ny mobil, implementering av epost, veien fra Dell til MacBook Air, installering av internett..

For jeg syntes jeg fungerte godt i den teknologiske verden. Og jeg har slik utviklet en viss selvtillit. 

Mens jeg pakker ut nye duppeditter av fancy esker er min første tanke: Fremtidens teknologi, bring it on! 

Så, etter utallige telefoner til leverandører, venner, kolleger, utagerende aggresjon og høylytte kreative nordnorske gloser - slår det meg:

1. Det er faktisk mulig at min "kompetanse" best kan oppsummeres slik: 
2. Kjøpe duppeditter/bestille noe, gjerne fra en flink selger.
3. Bringe det hjem
4. Rope på gutta
5. Se på at de overtar
6. Bidra med setninger som "æ treng Internett overalt liksom" og "det der har ikkje æ gjort, det ble sånn av sæ sjøl" og "må man virkelig kjøpe en sånn også for at det skal funke?!"

Så veien inn i den teknologiske fremtiden var lang, men både gutta og jeg fiksa den. Trodde jeg.

- helt til gutta flytta hjemmefra. 

For det var da det viste seg - at min vei til kompetanse var ganske annerledes enn deres, faktisk er den overraskende lik avstanden mellom meg og gutta.