Kommentaren: Ja, tenke det; ønske det, ville det med; - men gjøre det!

Stortingsmeldingen om Svalbard ble lagt fram i Longyearbyen av statssekretær Gjermund Hagesæter (Frp) forrige onsdag. Der slås det fast at Longyearbyen fremdeles skal være et godt sted å bo, stort sett som nå. Det er hyggelig å ønske seg et godt samfunn, det er dog noe ganske annet å bygge ett. 

Jeg mener Norge bør bygge et kunnskapsbasert og bærekraftig samfunn for fremtiden i et globalt viktig Arktis med verdens øyne på seg. Det finns ikke reelle verktøy til et slikt byggverk i denne meldingen.   
Det savner jeg, ikke minst nå som EU nylig lanserte sin nye arktiske strategi med fokus på internasjonalt samarbeid, tiltak mot klimaendringer og bærekraftig utvikling. De enorme investeringsmulighetene i Barentsregionen vektlegges også.

EU viser bla til rapporten “A Strategic Vision for the North”, som i fjor kom fra Finlands tidligere statsminister Paavo Lipponen og investeringsmulighetene i Barentsregionen alene vurderes til 140 milliarder Euro. 

Utviklingen av Arktis krever et infrastrukturelt nav og Svalbard har en unik geostrategisk posisjon og det riktige næringsmessige potensial til å fylle rollen. 

Kulldriften, i regi av Store Norske Spitsbergens Kullkompani AS, har vært bærebjelken i Svalbard-samfunnet i snart 100 år. Det er nå på tide å slippe det gamle, og skape de neste hundre år.

I dag står Svalbard sterkt som forskningssenter med arktisk forskning som spesiale, dette må vi sikre med fornuftige grep for en bærekraftig utvikling i- og for nord. Det krever god og riktig infrastruktur og relevant næringsutvikling. 

Issmeltingen i Polhavet kan allerede innen 2040 plassere øygruppen midt i skipsleia mellom Asia og Europa, og mellom Asia og østkysten av USA og Canada. Det er viktigere enn noen gang at Norge utnytter de strategiske fortrinn vi har, Longyearbyen må kapitalisere på å være et "full utbygd samfunn" i Arktis, ingen andre land har en tilsvarende bosetning så langt nord. 

De siste årene har Svalbard fått en sentral rolle i internasjonale romprogram, med blant andre NASA som kunde, og cruisepassasjerene til Svalbard er doblet på 10 år, og Svalbard har et uforløst businesspotensial, det kan hovedsakelig sikre dette potensialet gjennom utviklingen av havn.  

Havneutbygging på Svalbard vil treffe den nye globale arktiske virkeligheten, der nye skipsruter og behov for havneanlegg kan gi Norge en ledende rolle i både arktisk forskning og næringsliv.

Longyearbyen har allerede en stor og velfungerende flyplass. Kombinert med en havn gjør dette byen til et knutepunkt for cruiseturisme, en næring regjeringen poengterer at de vil satse på. Utfordringen er at havnen hverken er dimensjonert eller er tilpasset de krav og forventninger moderne turisme stiller. 

Longyearbyen er også utmerket som basestasjon for den arktiske beredskapen som må styrkes kraftig, og velegnet som base for en tiltrengt arktisk søk- og redningstjeneste. 

De åtte medlemslandene i Arktisk råd har også signert en felles oljeberedskapsavtale i Arktis som setter havneutbyggingen på Svalbard inn i et større bilde, og styrker Norges posisjonering i nord.
Det ble også åpnet for oljeboring i nye områder i nordlige deler av Barentshavet i går. Noe som, om man liker avgjørelsen eller ikke, krever operasjonell kompetanseheving for kalde strøk. Et bedre egnet øvings-sted enn Longyearbyen og Svalbard finnes knapt.

Det er rett og slett tvingende nødvendig og oppgradere havne-infrastrukturen for de neste hundre års utvikling. En utvikling som også bør videreføre den norske arktiske industrielle kompetansen i form av fiskeri og maritim industri. 

Flere aktører innenfor fiskeriindustrien ser potensiale i nord. NOFIMA poengterer Longyearbyen som et særs relevant sted for snøkrabbe mottak og industri. Et fiske/krabbemottak er en god  og fremtidsrettet investering basert på fornybare ressurser. Og en snøkrabbeproduksjon kan gi mellom 50 og 100 arbeidsplasser innenfor ei helt ny næring på Svalbard. Det er også lansert et mulighetsstudie om røyeoppdrett på Svalbard av Akvaplan-Niva. 

I forbindelse med et skisseprosjekt for havneutvikling i Longyearbyen ble det utarbeidet en samfunnsøkonomisk analyse som viser at økt kapasitet vil styrke det lokale næringslivet. Havnen vil også kunne brukes av fiskefartøy, reiselivsaktører, til mer gods, og til å dekke flere transportbehov. Man viser til økonomiske besparelser for rederiene, og økt sikkerhet for passasjerer. Styrking av beredskapen ved inkludering av lokal miljøberedskap vektlegges sterkt. Havneinvesteringer vil også ha positive effekter for andre statlige aktører som Kystverket, Kystvakten og Norsk Polarinstitutt (som skal styrke sin posisjon i nord).  
Når Lokalstyret summerer virkninger, er havneinvestering med gitte forutsetninger samfunnsøkonomisk lønnsomt. 

Canadas minister for Arktis, Leona Aglukkaq, som hadde formannskapet i Arktisk råd frem til 2015, uttalte i en artikkel i Canadas største avis Globe & Mail: "Vi trenger bedre vilkår for næringslivet, og vi trenger å snakke med folk som bor i nordområdene, som står for utviklingen i nordområdene, som driver transporten i nord, og som utvinner mineralene i nord."

Det er stor diskusjon om bruk versus vern i Arktis, men en utvikling basert på havets ressurser, sikker transport, bedre samfunnssikkerhet og ikke minst vilkår som gjør Norge i stand til å videreutvikle sin sterke posisjon som kunnskapsutvikler og formidler om arktiske forhold er uvurderlig og vil gi viktige positive globale ringvirkninger, også miljømessig. 

Et trygt, stabilt, bærekraftig, og livskraftig Arktis er viktig ikke bare for regionen selv, men for verden.

I rapporten "Økt skipsfart i Polhavet – muligheter og utfordringer for Norge," konkluderer en ekspertgruppe med at Svalbard vil kunne få en sterkere strategisk rolle som et senter for et bredt spekter tjenester knyttet til logistikk-, service- og havnetjenester. Ekspertgruppen peker også på at interessen for ressursutnyttelse og andre aktiviteter på østlige og nordlige Grønland gjør at skipstrafikken til og fra disse områdene i økende grad benytter seg av havnen i Longyearbyen. Rapporten konkluderer med at Norge har de beste forutsetningene for å ta en lederrolle i arktisk skipsfart. Ekspertene mener også at Norge er forpliktet til å lede an. 

Avstanden med fly fra Longyearbyen til New York er omtrent den samme som til Tokyo og Dubai. På lik linje med at FedEx har ett av sine største transittlager i Anchorage, Alaska så burde Longyearbyen ha et like interessant utgangspunkt for distribusjon av fersk fisk og levende krabbe til et verdensomspennende marked.

Norge har et havneutviklingspotensiale med globale dimensjoner på Svalbard, og er en utmerket arena for arktisk samfunnssikkerhet og beredskap, for arktisk forskning og utvikling, for teknologiske nyvinninger, for arktisk næringsutvikling (særlig marin og maritim industri), og ikke minst for det viktigste elementet i enhver utvikling; nemlig samfunn. 

Turisme, beredskap og maritim næring kan alle styrkes gjennom havneutvikling og skape bærekraftige nye arbeidsplasser. 

Og skal vi ha et kunnskapsbasert Arktis med forskning som fyrtårn, må vi bygge et  samfunn som kan bære kostnadene for den infrastukturen som gjør Arktis tilgjengelig og beredskapsmessig trygg. Det krever mer enn svalbardmeldingen legger opp til.

Derfor oppforder jeg til at vi ikke bare ønsker oss utvikling, men bygger den ved å investere i nødvendig infrastruktur. 



Les mer fra våre kommentatorer her.