Kommentaren: I skyggen av Bodø og Tromsø

Kan jeg få begynne med å avlive en av de mange selvopptatte mytene i Nord-Norgedebatten, nemlig den om at vi krangler så mye i nord. Visst har det vært noen friske forsøk, fra monomane redaktører og gammelordføreren i hornet. Men interessekamper med geografiske komponenter foregår over hele kloden.

Jeg har snakket med folk i Frankrike, New Zealand og Steigen og hørt hvordan folk har beklaget hvordan nabokrangel ødelegger for utviklingen i akkurat deres område. Det har kommet som en bekjennelse, i overbevisning om at dette var noe de var alene om i verden.

Da er det kanskje ikke så merkelig at mange bodøværinger og tromsøværinger, ikke minst de med tilgang til megafoner, tror at debatten om Nord-Norge handler om dem.

Sett fra sentrum av Bodø og Tromsø er det lett å bli nærsynt. Og da er det ikke så lett å få øye på fellesnevnerne – verken når det gjelder identitet eller interesser.

For det mest påfallende ved Nord-Norge er jo at folk ikke bor i Bodø eller Tromsø. Selv om dette er våre udiskutable sentra, og de nesten er alene om skikkelig vekst i folketallet de siste tiårene. For likevel bor bare 26 prosent av innbyggerne i Nord-Norge i disse to byene – og da er både Skjerstad og Sommarøy medregnet.

Selv når vi plusser på samtlige ti kommuner som har over 10.000 innbyggere, og får med oss ekspanderende byer som Leknes, Finnsnes og Kirkenes, favner byene bare 58 prosent av folk i nord.

Nord-Norge er rett og slett lite urbant. Det skulle man ikke tro når vi hører debatten fra de mest høyrøstede representantene fra den firedelen som tror alt handler om dem. For de snakker helst om universitetene, det profesjonelle kulturlivet og om den aller mest avanserte hightech-medisinen. Eller om fotball og øl – som av en eller annen grunn framstår som de fremste lokale identitetsmarkørene. Det er antakelig noen av de storkjefta guttene som tror at fotball og øl, i likhet med bygdekrangel, er noe som bare finnes i Nord-Norge.

Vi kan snakke om det nye arbeidslivet og om globaliseringen. Og ja, vi er en del av verden. Men det er fortsatt flere som lever av brøyting enn av journalistikk i Nord-Norge. For ikke å snakke om hvor mange tusen som lever av å dra fisk opp av havet – hvor gammeldags det enn høres ut. Og hvor utrolig dårlig det passer inn i bildet av det urbane.

Det er oppsiktsvekkende at vi i jakten på felles identitet nærmest glemmer fiskerinæringa og kysten. For hvis folk i Tromsø var genuint opptatt av å samle landsdelens felles interesser, burde de gå i fakkeltog mot ranet av fiskeressurser fra lokalsamfunnene i Finnmark, Lofoten og Vesterålen. Men leveringsplikt er ikke like kult som PCI. Og den felles kampen mot sørnorsk storkapital er av en eller annen grunn bare interessant når trønder-Reitan vil ta Mackølet fra folk utenfor Troms. Men da fronter Tromsø redningsaksjonen for resten av landsdelen.

Når verden betraktes fra Bodø og Tromsø oppdager man heller ikke det mest interessante som har skjedd på identitetsfronten i Nord-Norge i vår generasjon – ikke minst det siste tiåret. Nemlig at en stadig større del av befolkningen i Nord-Norge identifiserer seg som samer. Det gjelder folk i de tyngste samiske bosettingsområdene – så vel som i resten av landsdelen, hvor samiske røtter ikke lenger representerer skam, men stolthet.

Hvor ble denne dimensjonen av i debatten mellom Tromsø og Bodø – og om hvor strekene skal settes på fylkeskartet?

Og hvor ble Finnmark av? Hvorfor tar alle i Bodø og Tromsø for gitt at to framtidige fylker i Nord-Norge må bety at Finnmark forsvinner? Hvorfor er ikke Finnmarks særegne strategiske rolle noe tema? Snakker vi om interesser og identitet er det jo Bodø og Tromsø som ligner hverandre, mens Finnmark er og vil være noe helt for seg selv.

Hørte jeg noen si at det handler om kjøttvekta? Som om 125.291 innbyggere i to kommuner trumfer noe som helst. Som om henvisning til antall innbyggere er smart når vi skal argumentere for at Nord-Norge er viktig for nasjonen.

Og hva er egentlig problemet? Vi kan være en, to eller tre fylker. Eller ti-tolv kommuner. Vi kan samarbeide.

Eller kan de som gikk inn i dyp depresjon etter avklaringen på Høyres landsmøte fortelle hva vi ikke fikk til, fordi vi har tre politiske organer? Og hva som skulle løse seg ved å bli ett "regionfylke" – som ikke vi kan gå løs på i fellesskap? Hva er det som hindrer oss i å stå sammen i kampen om statlige penger og prioriteringer, rasjonalisere tunge strukturer eller vise oss fram for resten av verden?

Vi kan få til det meste. Hvis vi bare beveger oss ut av skyggen fra "storbyene", ser vi kanskje lyset. Nordlyset.