Kommentaren: Hvorfor kommunesammenslåing ikke angår meg

Kommunesammenslåing får det til å koke i avisspaltene og partiårsmøtene. Kampen står selvsagt om penger, men like mye om sjela vår. Det handler om muligheten til å bo i Nord-Norge og der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Om identitet. Om kompetanse og framtidstro. For ikke å snakke om bærekraft og robusthet. For ikke å snakke om alt snakket om bærekraft og robusthet.  

Men alt dette gjelder selvsagt ikke meg. Jeg bor ikke lenger i en kommune med 2000 eller 6000 innbyggere, men i storkommunen Bodø. Her hørte vi ingen ting om kommunesammenslåing under valgkampen. Ikke skal vi ha folkeavstemning heller. Og det er ingen prosesser om hvorvidt vi skal orientere oss utover, innover, mot sør eller nord. Røst? Steigen? Gildeskål? Eller kanskje Saltdal? Ingen har spurt hvem jeg vil være venner med.

For dette angår selvsagt ikke oss som bor i Bodø. Eller i Tromsø. Eller Narvik eller Harstad eller Alta.  Ingen her bekymrer seg over å miste jobben, at boligmarkedet skal kollapse eller at sykehjemstilbudet forsvinner som følge av endret kommunestruktur. Vi er sikre på at vi er vinnere, både jeg og de jeg kan stemme på. Så her er vi opptatt av å ruste oss for fortsatt rekordvekst og å få bygd et nytt, framtidsrettet og ikke minst et stort rådhus med god plass til alle byråkratene. For vi blir jo aldri nedlagt. Hos oss vil alt være som før.

Så da er det kanskje ikke så rart at disse andre, disse i Beiarn, Balsfjord og Berlevåg, disse i Tysfjord, Torsken og Tana også vil ha det som før. Likevel spør vi hvordan det kan ha seg at Sanner mageplasker den store kommunereformen.

Det finnes mange gode argumenter for å krympe kommunekartet. Effektivisering av administrative oppgaver for å bruke penger på barnehage, skoler, helse, omsorg, kultur og alt sånt som virkelig betyr noe for oss, er et godt argument. Likedan hensynet til kompetanse og rettssikkerhet. Folk i små kommuner finner seg ikke lengre i amatørmessig saksbehandling, at ordføreren ansetter nevøen eller at barnevernet er handlingslammet fordi det er så vanskelig å gripe inn mot naboen.

Også demokratiet da! For hvor mye demokrati har du som menig innbygger i en miniatyrkommune på Robek-lista hvor du bare kan velge mellom noen få partier som ikke har handlingsrom eller alternativer? Og hvor mye stas er det å være lokalpolitiker når du aldri kan drømme om å klippe en rød snor, men må bruke all energi på å kjempe for det bestående for stadig færre innbyggere? Og hvor politisk interessant er lokalpolitikk der det er umulig å skimte rødt, blått og grønt – og der man i alle fall ikke kan krangle om veien bør gå vest eller øst for fjorden.

Men her skal ikke slås sammen noen kommuner, nei! For det er ingen som klarer å overbevise de små om at de har noe som helst å vinne. Sikre kostnader, usikre gevinster. Storkommunene har null tillit hos de mindre naboene. De har vært for dårlige storebrødre. Vi er jo alle tilhengere av nærhet mellom folket og makta og å fordele kompetansearbeidsplasser ut over landet. Og det mobiliserer vi selvsagt for når vi skal plassere et Polarinstitutt eller et Luftfartstilsyn. Men at rådmannen skal ha kontoret sitt et annet sted enn i sentrum av Tromsø eller Bodø er selvsagt ikke tema.

Det vet de, småkommunene også. For når valgte noen av dem at kommunens ungdomstrinn eller det eneste døgnbemanna sykehjemmet skulle ligge noe annet sted enn der det bor mest folk i kommunen? Når tok noen av dem et radikalt grep for å flytte ut arbeidsplasser fra sitt rådhus – a la det høyrestatsråden faktisk gjorde den ene gangen.

Nå kalles prosessen nabosamtale. Men nabosladderet har sterkere røtter. På seg selv kjenner man andre. All erfaring tilsier at den eneste måten å spre makt og kompetanse, er å frede dagens struktur. Ingen har klart å vise at endring er noe annet enn sentralisering – selv om offentlig sektor kunne ha godt av å løse opp en del inngrodde mønster og tenke utenfor boksen.

Men de gjør det aldri frivillig. Og endringer gjelder alltid de andre. Det angår i alle fall ikke meg.