Kommentaren: Grønt paradox

"Don’t even think about it!" står det på et skilt som er satt opp på en liten grønn plen i et vær i Lofoten. Jeg har hørt om mange som har sett skiltet, og som flirer til humoren. Andre, som er fra steder som blir nedrent av turister, vet at det ligger mye alvor og oppbygd frustrasjon i et slikt skilt. Når du trøtt og urven står der en lørdag morra, iført en slapp boksershorts mens du kikker ut av stuevindet, og du ser rett i glaninga på et campende par som nyter morgenkaffen utenfor bobilen (eller teltet), da er det vel ikke helt greit å lukke opp hjertedøra.

Hurtigrutedirektør Daniel Skjeldam har trampet grundig i den nordnorske idyllen og fått de som ønsker et større innslag av petroleumsindustri langs kysten nordaførr til å heve høtten i inderlig nordnorsk sjettsinne. Skjeldam har sagt at i framtia er den reine naturen viktigere for landsdelen enn noen korte tiår med inntekter fra olje og gass. Fisk og turisme er nøkkelordene.

"Hurtigrutesjefen får seile sin egen sjø, nå er han på dypt vann" skriver Kjell Giæver i Petro Arctic i et leserinnlegg i "Nordnorsk debatt".

Jeg var så heldig å være tilstede ei uke under klimamøtet i Paris, Cop21, i desember og der stilte Skjeldam på et sidearrangement i regi av Bellona.

- Vi lever av det rene, og våre passasjerer ønsker det rene. Da er det jo helt klart at vi ønsker å være med på å bygge skip som går på mest mulig miljøvennlig kraft. Vi ser også for oss en gradvis tilpasning i eksisterende skip. Hvis for eksempel batterier kan erstatte ballastvannet er det en type løsning vi kan vurdere. Det som trenges av hjelp er blant annet at myndighetene bidrar til ladestasjoner i minst 8-10 havner, sa Skjeldam om bord i et solcelledrevet fartøy på Seinen.

Jeg lar meg sjarmere av den framoverlente holdninga til sjefen i det britiskeide selskapet. Får Hurtigruten opp et mer miljøvennlig alternativ enn dagens oljedrevne motorer skal jeg applaudere!

Det er som med alt man lar seg blende av ved første øyekast, det er ikke alt som er gull. Og turismen er ikke ei rein næring. Fly, skip, busser. De går alle på fossilt brensel som bidrar til økt C02-utslipp og økt global oppvarming. Alpinanlegg og golfbaner. Store sår i naturen og beslag av både dyrkbar mark og den fantastiske stillheten, for ikke snakke om torpedering av allemannsretten. Det er ikke like greit å stange utålmodig i køene bestående av bobiler når du skal rekke det viktige møtet eller hente minstemann i barnehagen. Det er ikke like greit når dyreliv forstyrres og natur skades på grunn av at titusenvis av turister går i land på Spitsbergen. Et sårbart subarktisk og arktisk strøk trenger ro og ikke tilførsel av fremmede arter fra ballastvannet som slippes ut.

Det verste scenarioet av dem alle, utenom krig da, er havari med påfølgende oljeutslipp. Dette er ikke nabolaget til Blindleia men steike langt nord og endeløst til folk.

Det er et paradoks. Vi sier ja takk til pengene som turistene legger igjen. Turistene kommer hit akkurat på grunn av at det er uberørt. Vi som bor her ønsker at det skal være mest mulig utbygd. Vi ønsker større flyplasser, breiere veier, høyere hus og flere folk i bygdene og byene. Det ses til store byer på kontinentene når vi skal planlegge byrom og havner.

I Tromsø flesker de til på riksdekkende fjernsyn og sammenligner Tromsøya (innpå 40.000 bor der) med selveste Manhattan med sine drøye 1,6 millioner innbyggere. Lysløypa er Central Park, og Brooklyn er selvfølgelig over brua og Tromsdalen. Klart vi vil bli som dem!

Enhver kommune vil vokse mest mulig. Det har aldri bodd flere mennesker i denne landsdelen, men vi synes ikke det er nok. Vi vil urbaniseres, gå på fine konserter i "Stormen" og kjøre til hyttebyer på fjell der vi kan slappe av i boblebadene etter å ha kjørt skitrekk opp og svinget elegant ned. Hvis vi da ikke har fresa rundt og lekt oss med en svindyr snøscooter på andre siden av grensa.

Og samtidig påberoper vi oss rettighetene til å ha moltemyrer for oss sjøl. Snakk ikke om nye kraftlinjer, og gud forby vindkraftverk der vi skal jakte rype om høsten!

Ingen næring kan påberope seg å være reinere enn andre, selv ikke den snart kanoniserte kystflåta. De driver et bærekraftig fiske, men står for en ganske drøy del av plastforsøplinga i våre farvann. Ta en tur langs fjærsteinene på yttersia av øyene og se sjøl. Akvakulturnæringa strever med å bli kvitt sine svømmende svin i tareskogen. Hvor mye gift som slippes ut fra ei gruve, som ligger gjemt der inne i slagget, får vi sannsynligvis aldri vite. Et oljeutslipp utenfor Lofoten eller Vesterålen framstår som et mareritt.

Mitt poeng er at uansett hva vi skal leve av her oppunder skruen så vil det få konsekvenser. Spørsmålet er hvor mye vi tåler. Og for reiselivsnæringa er spørsmålet hvor langt det kan gå før vi mister den magiske interessen som er til stede for denne delen av verden.

Jeg trør mye i skog og mark, og i et av de områdene jeg ferdes mye i er Håkøybotn på Kvaløya. I fjellsia oppimot Lille Blåmann planlegges det et stort alpinanlegg. Vulgært og fullstendig unødvendig synes jeg der jeg går i det fredfulle kulturlandskapet. Men samtidig ser jeg hva reiselivsnæringa betyr for landsdelen, og må dermed akseptere at det skjer. Paradoksalt, ja.

Vi står midt i det grønne skiftet. Det er som med 1983, vi forstod ikke da at den kalde krigen var på sitt verste da. Ikke før lenge etterpå forstod vi det. De som er frampå nå er nok morgendagens vinnere. Derfor synes jeg Hurtigruten skal ha ros for sine vyer. De gjør ikke som seilskiprederne på Sørlandet gjorde, nemlig å blåse av dampskipene. Det ble deres bane. Paradokset er at nå er vind smart igjen.