Kommentaren: Det mytiske og magiske Nord-Norge

Etter 12 uker over Nordsjøen har jeg følgende å rapportere: Vi er på toppen av ønskelista til reiseglade fra hele verden. Det kommer som en overraskelse på de fleste at det finnes byer nord for polarsirkelen. Det kommer som en enda større overraskelse at det finnes hele 87 kommuner og tre fylker.

Selv om jeg nå våkner opp i Greenwich, tar tuben i 40 minutter til Waterloo og passerer både Big Ben og London Eye på vei til universitetet, så handler hver dag på sin måte fortsatt om Nord-Norge. På masteren "Local Economic Development" studerer vi hvordan lokalsamfunn og regioner best kan utvikle seg, altså bli bedre versjoner av seg selv. Her har jeg og mine medstudenter delt og fått kunnskap om regional og lokal teori og politikk fra noen av feltets fremste eksperter. Vi jobber med vellykkede og mislykkede forsøk på vekst og utvikling fra hele verden, globale trender og enda mer globale fremtider.

Vi er 44 studenter fra om lag 35 ulike land. De har alle en ting til felles - de vil til Nord-Norge på ferie. Jeg føler meg som en reiseagent når jeg hver uke kommer med tips, reiseruter, datoforslag og pakkelister for sommer, vår, høst og vinter.

Går en samtale litt trått? Vis bilder fra Lofoten, og du har en stimulerende samtale gående så lenge du vil. Den vietnamesiske jenta toppet det hele med å si: ’I want to go so bad that it hurts’. Hun kommer over i desember. De snakker om mørket, nordlyset, stillheten, lufta og snøen..

Det er ikke bare på privaten folk vil snakke om det høye nord. Samtlige av professorene mine i regional utvikling har uttrykt sterk faglig interesse i denne mytiske landsdelen langt der oppe med høyere økonomisk vekst enn resten av landet.
Vi er interessante fordi vi er på godfot med Russland, på grunn av bosettingsmønsteret, tørrfisken, klimaet og det enorme verdiskapingspotensialet. Dette er det magiske ved Nord-Norge.

"Det er nesten litt godt at dere ikke har alt på stell"

...Sa professoren min da vi diskuterte fylkes- og kommunestrukturen i Norge. Spørsmålene videre lød vel noe sånt som:

- Dere må da ha store problemer med å tiltrekke tilstrekkelig kvalifiserte ansatte til 87 kommuneadministrasjoner?

- Hvordan går det politiske samarbeidet når dere har 87 kommuner som ser innover på seg og sitt og kjemper for sine saker, og deretter tre ekstra ’grenser’ som deretter skal forhandle nasjonalt?

- Av tre politiske nivåer, er det i det hele tatt noen som ser landsdelen under ett, bortsett fra staten som utformer nordområdepolitikken?

- Hvordan påvirker fylkes- og kommunegrensene næringslivet?

Det er mye med Norge som trigger misunnelsen hos andre land, men dette er ikke ett av de områdene. Av landets nåværende 428 kommuner er 87 i Nord-Norge, etterfulgt av tre fylker. Med kun noen få unntak vil de aller fleste kommunene heller gå videre alene enn sammen med andre.

Debatten om regionreformen gikk samme vei, etter det som i hvert fall fra utsiden har virket som et halvhjertet forsøk med et svar som var skrevet på forhånd. Troms har vært det mest villige, og vi får si, også det mest kreative fylket når det kommer til potensielle muligheter for hvordan 1+1+1 kan bli noe annet enn det 3-tallet vi kjenner i dag. Det eneste vi vet nå er at svaret på 1+1+1 etter denne ukens debatter blir TRØBBEL. Det kan vi argumentere for at vi kjenner så alt for godt fra før.

"Understanding the causes of...et splittet Nord-Norge"

Når en prosess om å finne sammen ender i en så uverdig krangel som vi har sett de siste dagene, må det vel være noen spennende årsaker å finne. I en landsdel som har så mye til felles, der alle parter trenger større tyngde, så ender vi altså opp med å kappe land fra hverandre.
Vi vil tegne nye grenser i stedet for å viske ut gamle. Jeg kan ikke med all min godvilje forstå hvordan en politisk, offentlig krangel om hvem som skal ha hvilket landareal vil gagne oss mer enn denne muligheten for å ha ett av tre politiske nivå som ser landsdelen under ett.

Dette er for tiden det aller mest mytiske med Nord-Norge. Myten om regionen som hold fast i det gamle og ikke fant ekte nordnorsk regions-kjærlighet, men heller ble ført inn i tvangsekteskap.

Mens mange sikkert er luta lei av alt som ender med –reform, har alt dette vekket min nysgjerrighet. Mottoet på dette universitetet er ’Understanding the causes of things’. Valget om tema i masteroppgaven blir derfor lekende lett når det råder regiondebatt på hjemmebane.

Kall meg gjerne gal, men å grave i regionreformen og Nord-Norge blir mitt storprosjekt de neste 9 månedene – og jeg gleder meg veldig til å se hva jeg finner.