Kommentaren: Det meste er ikke nord

Vi kan hisse oss opp over at det blir mindre regionale utviklingsmidler neste år, over sentralisering av offentlige arbeidsplasser eller at samferdselspengene skal brukes der det er tettest med folk. Men det er ingen ting mot den virkelig store omfordelingen fra folk i distriktene til de som bor i sentrale strøk. 
 
Nei, jeg snakker ikke om sviket når det gjelder leveringsforpliktelser eller om at regjeringen vurderer å kutte hjemfallsretten slik at evigvarende kraftressurser gis bort til private. Jeg tenker på den gedigne omfordelingen som hver eneste av oss kjenner på pengeboka. Positivt eller negativt, avhengig av hvor du bor og hvor gammel du er. Jeg snakker om den massive omfordelingen som har akselerert i løpet av en generasjon og gjort at vi er lengre fra likhetsidealene enn noen gang. 
 
Fortsatt ikke helt sikker på hva jeg snakker om?

Nei, det har ikke vært snakket så mye om de regionale fordelingsvirkningene av hvordan vi skattlegger boliger. Det vil si, økonom etter økonom, kommisjon etter kommisjon, har påpekt det uheldige i at skattesystemet oppmuntrer til å salte penger i eiendom i stedet for i arbeidsplasser. Rett nok har politikerne tatt et lite skritt i riktig retning for å gjøre det litt mindre gunstig å investere i leilighet nummer to og tre og fire. Og noen enslige sosialister har nok prøvd å heise fanen for de som aldri vil være i stand til å kjøpe sin egen bolig.
Forskjellen mellom de som er innenfor og utenfor boligmarkedet er iøynefallende, men det er selvsagt mulig å lukke øynene. Folk flest i Norge eier jo egen bolig, og vi kan jo ikke ta personlig ansvar for at de økonomiske forskjellene i samfunnet øker.
 
Og hva har dette med nord å gjøre? En hel masse! For når vi snakker om eiendom og formue er ikke det meste i nord.
 
Vi vet, eller bør vite, at skattesystemet har ført til en massiv omfordeling fra fattige til rike og fra unge til eldre. Piketty skriver også om det. Men saken er at Norge har vært nærmest på bunnen i eiendomsskatt sammenlignet med andre europeiske land. Og dette rammer folk som ikke har bolig i Oslo eller Bærum - ja ikke engang i Bodø eller Tromsø.
Derfor er fjerning av arveavgiften noe mer enn en tradisjonell høyre-/venstresak. For hvem er det som arver?

De fleste er sør.
 
Vi har solid tradisjon for å snakke om den lille distriktspolitikken. Tiltak og lokalisering av institusjoner og alle de greiene der. Skatt er en del av den store distriktspolitikken - alt det andre som påvirker hvor det er bra å bo.
Hvorfor har ingen som roper om nord gjort skattesystemet til en distriktspolitisk sak? Det er neppe noe som har bidratt til større sentralisering enn skattleggingen av boligeiendom - eller mangel på sådan.

Alle med boliger med høy markedsverdi har de siste tiårene fått fenomenale rabatter på sine investeringer. Ligningsverdien har vært 25 prosent eller deromkring, mens det har vært fullt fradrag for gjelda. Og du kan som oftest selge uten å måtte skatte av fortjenesten. Dette har igjen ført til økt press på boligmarkedet, og hurra - enda større verdistigning for de som er innenfor!
De som har satset livet og pengene sine på et hus litt utenfor allfarvei er taperne.
 
Selvsagt vet vi at man tar en sjanse ved å kjøpe hus på bygda. Å miste jobben eller skille seg, kan føre til økonomisk ruin, mens på større plasser kan det være nye muligheter. At flere vil bo i by fører også til økt press. Galskapen er jo at det samme samfunnet og de samme politikerne som er opptatt av at vi skal ha mennesker og næringsliv i hele landet, har forsterket tendensen ved å være for feige til å utfordre de voksne huseierne i sentrale strøk.

Resultatet kjenner vi: Unge mennesker har ikke råd til å skaffe seg så mye som en liten leilighet i de største byene. Det nye i vår tid er at heller ikke etablerte voksne som har investert i boligen sin i kurante strøk gjennom et langt liv, kan skaffe seg bolig i pressområdene. Med mindre de gikk inn i bymarkedet for ti til tjue år siden.
 
Ja, for hus er et hjem og noe vi bor i, ikke et investeringsobjekt, sies det. Slik har vi underslått at et hus selvsagt ikke bare er et hus, men kan representere vanvittige forskjeller i verdier. Derfor har forskjellene økt - avhengig av hvor og når du kjøpte din første bolig. Selvsagt er det mulig med radikal politisk inngripen. Men det holder i massevis om den norske bolig- og eiendomsskatten hadde lignet litt mer på det som er gjengs i våre naboland og de fleste andre land og om vi hadde fulgt økonomenes råd.

I stedet har boligene nærmest vært fredet som skatteobjekter. Resultatet er at ingen tør satse utenfor pressområdene - da taper du pengene. Og ingen kan flytte inn i pressområdene - det har de ikke råd til, med mindre de har arvet. Dette er et moderne stavnsbåndet.
 
Dette er dramatisk for ideen om at folk i Norge skal ha mulighet til å bosette seg der de vil. Men det er enda mer dramatisk for den fleksibiliteten og mobiliteten som næringslivet og samfunnet er avhengig av. Vi som har mulighet, barrikaderer oss som best vi kan i boligene våre og baserer framtida vår på at veksten i boligmarkedet vil ligge høyt over renter og annen avkastning som folk flest har tilgang på. Det er ikke mange i Norge som blir rike av vanlig, hardt arbeid. Derimot har du trukket vinnerloddet om du har en storbybolig å selge.
 
Det kunne vært fint å bo og jobbe noen år i Bø eller Berlevåg. Og nå må vi slutte å innbille oss sjøl og andre at det er mangel på kaffelatte og litteraturhus som gjør at vi ikke flytter dit. Saken er at bare folk uten økonomisk gangsyn kjøper hus på sånne plasser. De får til og med ekstraskatt sammenlignet med folk som investerer i hus som er gode investeringsobjekter.

De fleste er ikke i nord.