Kommentaren: Det grenseløse nord

Det er høst, og et nytt studieår har startet. For noen, begynnelsen på et langt studieløp; for andre er det siste innspurt som nå står for døren. Her i nord har vi to store universiteter og flere studenter enn noensinne spredt over campuser fra Nord-Trøndelag i sør til Svalbard i nord. Jeg har tidligere skrevet om nordområdeinteresse og forskning – i dag ønsker jeg å fokusere på den andre siden av universitetshverdagen: undervisningen.

Temaet for årets nylig avsluttede Forskningsdager var "grenser", og for de som har fulgt med er det ingen tvil om at det skjer mye grensesprengende kunnskapsbygging her i nord. I løpet av disse dagene har allmennheten fått ta del i noe av det som skjer på universitetenes kontorer, laboratorier og diverse forelesningssaler. Som student er derimot deltakelsen i både selve forskningsprosessen og den påfølgende -formidlingen et privilegium man lett tar for gitt når man står midt i eksamenspress og karakterjaget.

Samtidig som nordlendingene fikk smake på litt av det som skjer på sine lokale campuser under Forskningsdagene tok jeg med en klasse britiske bachelorstudenter i geografi ved Durham universitet til Tromsø og Lyngen. De hadde meldt seg på en ukelang felttur for å lære om "The Arctic" både i naturvitenskaplig og samfunnsfaglig forstand.

Her sto også grenser på timeplanen: Først da de, fra utenfor Schengen (og snart EU ...), gikk gjennom passkontrollen på Gardermoen, og senere, da vi krysset grensen til Finland langt lettere. I bussen fikk vi høre om Nordkalottens grensekryssende (eller -løse) historie, og tilbake i Tromsø har det vært nok av diskusjon om grenseoverskridende samarbeid – både internasjonalt politisk og multidisiplinært akademisk.

Etter å ha fått høre om et bredt spekter av både natur- og samfunnsgeografiske spørsmål her i nord – deriblant om Arktisk råd, reindrift, klimaendringer, iskantdebatten m.m. – fikk studentene selv prøve seg på å måle Steindalsbreens retrett. Uken ble avsluttet med formelle politiske deklarasjoner om hvordan verdenssamfunnet burde takle smeltende isbreer og forsvinnende havis, høytidelig lagt frem til medstudenter ved UiT. På den måten ble forskningen og vitenskapen de hadde fått presentert brukt til å skape noe nytt – til å bygge deres egen kunnskap.

Selv har jeg akkurat – endelig og offisielt – gitt slipp på tittelen som student. Noe motvillig, vel å merke, men sannsynligvis til stor lettelse for mine foreldre (og Lånekassen). Nå skal det sies at de siste tre årene har vært tilbragt som stipendiat i Storbritannia, men i motsetning til her i Norge har man der en formell status som "PhD-student". Jeg har dermed befunnet meg i en gråsone hvor jeg har både "studert" (dvs. forsket) og undervist på samme tid.

Nå som den tykke avhandlingen min skal leveres inn, og jeg snart skal ta fatt på en full undervisningsstilling (ja, en ordentlig jobb, mamma og pappa!), ser jeg tilbake bachelor- og masterårene som gode minner; eksamensresultater og essaykarakterer har i det lange løp mindre å si enn vennene og erfaringene man gjør seg i løpet av disse årene. På tross av dette ser jeg altfor ofte, både blant venner og studenter jeg selv underviser, at studiene anses som en plikt – et kjas og et mas man er nødt til å komme seg igjennom.

Men selv om studiehverdagen kan være tøff, forelesninger kan være kjedelige og eksamener kan være en nervepåkjenning selv for de flittigste vil jeg påstå at det å være student er og blir et privilegium – enten det er på Nord universitet eller på UiT Norges arktiske universitet (eller kanskje et helt annet sted). Det er ikke mange år av våre liv vi får lov til å fokusere vår tid og innsats på noe vi selv brenner for.

Når du sitter inne med en knusktørr tekstbok og ser ut vinduet mot høstflammende fjellrygger som lokker er det kanskje ikke så lett å huske det, men det er altså helt sant: Det å være student er en mulighet til å lære noe nytt hver eneste dag, å bli en ekspert på et felt, og utvide sine egne horisonter (som det så fint heter).

Som en med lang fartstid som student, og nå også erfaring fra andre siden av klasserommet, vil jeg påstå at like spennende som den grenseoverskridende forskningen vi har fått presentert er den forrykende utviklingsprosessen denne kunnskapsbyggingen kan sette i gang hos nysgjerrige mennesker. Forskning skal ikke bare publiseres i akademiske journaler, ikke bare formidles til stat og utvalgte "stakeholders"; forskningen burde også tas inn i klasserommet, slik at vi ikke bare finner resultater, men faktisk også bygger kompetanse her i nord.

Og som foreleser er det nettopp ved å ta med seg sin egen forskning – og entusiasmen, den brennende interessen, man sannsynligvis selv har for den – at undervisning virkelig fungerer. Alle de foreleserne jeg selv fortsatt husker godt fra studieårene er de som virkelig glødet over temaet de snakket om – helt uavhengig av hvor spennende jeg kanskje (ikke) syntes for eksempel statistikk eller lovverk var …

Etter en ukes felttur i og om "The Arctic" var det nok ikke de fysiske grensene, eller mangelen derav, som var det viktigste de britiske studentene tok med seg tilbake til Nordøst-England. I løpet av en uke med et intensivt og bredt kurs om nordområdene var det mange som kunne kjenne på å ha utfordret sine egne kunnskaps- og ferdighetsgrenser.

Der de sto på Langnes flyplass var det ikke noen tvil om at de, akkurat da i hvert fall, husket på at det er i grunnen ganske fint å få være student. Da var det ikke karakterer eller resultater som var høyest på agendaen, men alt de hadde sett og lært om livet her i nord. Så gjenstår det bare for oss som underviser å huske på hvordan det føles – stresset, kjedsomheten, men mest av alt, den herlige følelsen av å lære noe nytt!