Kommentaren: Det går alltid en omvei

Ny mandag, men den blir ikke spesielt super for kommunereformen. Og den blir ikke mye blå. Selv før dagens stemmer er talt opp, er konklusjonen at folkeavstemningene gikk som de måtte gå: De små vil styre seg selv og de store bryr seg ikke. Og regjeringen har bygd en kronglete omvei.

Erna befalte at alle skulle ut og snakke med naboen. Men hallo – du ringer jo ikke på hos naboen uten at du er i alvorlig knipe. Og det har vel alltid vært god høyrepolitikk å sette gjerde rundt sitt eget. Kommunene kastet seg likevel på utredninger. Og snakking. De snakket rundt og forbi, men helst ikke med naboen. For naboen tenker uansett bare på seg selv.

Derfor vil ikke Rødøy slå seg sammen med nabokommunen Meløy. Nei, skal det være noe vits med en ny kommune, måtte det være Bodø. Nå er folk i småkommunene uansett imot sammenslåing, men i tilfelle de absolutt må gifte seg meg noen, foretrekker folk i Steigen å kjøre gjennom Hamarøy og Fauske til Bodø. Og Vågan, som ikke er så liten, nekter å se vestover mot Vestvågøy. Nei, da er Hadsel eller aller helst Lødingen på den andre siden av Vestfjorden så mye mer interessant. Bedre å krysse en dyp fjord enn å ta en grei kjøretur.

Finnmarks minste kommune Nesseby vil ikke slås sammen med Tana, som har sitt kommunesenter bare to mil unna og som også er en del av det samiske forvaltningsområdet. Kommunens prosjektgruppe kunne heller ikke anbefale Vadsø, selv om de to kommunene fungerer som et felles bo- og arbeidsmarked der de aller fleste kan nå alle arbeidsplasser i begge kommuner på under 45 minutter. Nei, Nesseby-utredningen konkluderte med at hvis man ikke skulle styre seg selv, ville det være best å slå seg sammen med Sør-Varanger og byen Kirkenes, tolv-tretten mil unna.

Jo lengre unna, jo bedre er det. Men alt dette er strengt tatt bare teoretiske øvelser, for at byråkratene skal ha noe å utrede. Hvis folk gidder stemme, er det jo for å si at vi vil ha det slik vi alltid har hatt det. Og naboer og fylkesmenn skal i alle fall ikke bry seg.

Dette er ikke noe nytt. Vi kjenner det igjen fra avgjørende veivalg innen samferdsel. For to år siden kom rapporten fra forskere ved Handelshøgskolen i Bodø om Lofast, der konklusjonen var at Lofotens fastlandsforbindelse var mislykket i et regionforstørringsperspektiv. Men det var vel ingen overraskelse? Da saken ble behandlet på slutten av 1990-tallet, anbefalte Statens vegvesen, fylkesmannen og andre fagmyndigheter tunnel under Hadselfjorden. Slik kunne Lofoten få fastlandsforbindelse og samtidig knyttes tettere til naboen Vesterålen. Men da politikerne skulle avgjøre saken, var ikke samfunnsøkonomiske beregninger eller muligheten til å utvikle en felles arbeidsmarkeds- og reiselivsregion relevant. For dette var lofotingenes egen vei. Og naboen og fylkesmannen skal i alle fall ikke bry seg.

Folk i Lofoten skjønte tegninga. Jo nærmere man knyttes til naboen, dess mer utsatt er sykehus, flyplass, videregående skoler og alle arbeidsplassene på rådhuset. Og dette er langt fra det eneste samferdselsprosjektet der man valgte omveien. Ellers kunne man jo komme så nær naboen at hun kan forsyne seg med noe innenfor vårt gjerde. Så sitter vi i stedet her noen år etter og vet at både akuttberedskap, flyruter og skoleklasser må legges ned. Vi er for få på hver plass til å sikre kvaliteten og økonomien i alle tilbudene. Noe kunne vært løst gjennom samarbeid med naboen, men vi valgte i stedet å bygge omveier dit.

Vi går uansett ikke over gjerdet til naboen uten at vi er i alvorlig knipe. Og vi roper heller på staten enn å ringe på hos naboen.

Gode kommunikasjoner kan minske avstander, og det er noe kommuner som Rødøy og Steigen har hatt baktanker om når de foretrekker Bodø framfor sine nærmeste naboer. For hvis staten skaffer penger til noen ekstra båtruter, eller aller helst en ny kystvei, da ligger det til rette for å slå sammen både Bodø og Steigen, Harstad og Tromsø, og Båtsfjord og Vardø.  

Særlig. Som om nye veier, bruer og tunneler fører til endring i kommunestrukturen. Det aller meste i hverdagen vår er forandret siden den forrige store kommunerevisjonen i 1964 – ja flertallet av oss var faktisk ikke født engang. Bosetting, arbeidsliv og transport er dramatisk endret. Det er investert kolossalt i infrastruktur. Men det har ingen konsekvenser.

Ja, vi har fortsatt store utfordringer i nord. Men uansett hvor mange milliarder vi bruker på veier og annen samferdsel, skal det ikke rokke ved et eneste offentlig tilbud. Og uansett hvor mange som flytter ut eller dør, skal kommunegrensene være slik de alltid har vært. Vi har det bra som vi har det. Og nå har også folket talt.

Men hvorfor ikke ta lokaldemokratiet helt ut? Hvorfor skal vi delta i supermandager eller la tilfeldige kommunepolitikere bestemme? La hver og en av oss velge hvilken kommune vi vil høre til, på samme måte som vi har fritt sykehusvalg. Det kan bli litt upraktisk og kostbart for samfunnet som helhet når alle i Bærum, Berg og Båtsfjord skal betjenes fra Beiarn. Men det er strålende nærdemokrati. Og da kan ikke prisen bli for høy eller omveiene for lange.