Kommentaren: Den råtne banan og den norske ryggrad

Skandinavia er for utlendingene, blant annet her i London, noe relativt unisont. Landegrensene mellom Danmark, Sverige og Norge blandes over en lav sko, gjerne etterfulgt av noen særdeles koselige, hyggelige og mysige beskrivelser av hvor godt det må være å bo i den skandinaviske utopi. "Vi" er jo kjent for å toppe alskens globale lister knyttet til både rikdom, trivsel, lykke og likestilling og lav ulikhet, noe det er godt å identifisere seg med. 

Når nordmenn, svensker og dansker er utenlands kan vi nok godt være skandinaver, men hjemme innenfor grensens fire vegger, liker vi best å være oss selv og ikke bry oss så veldig om hva som skjer i nabolandet. Jeg føler meg på trygg grunn når jeg sier at den gjengse nordmann vet mye mer om amerikansk og britisk politikk enn vi gjør om den danske eller svenske. Langt mindre om hva som foregår utenfor de store byene av Stockholm, Göteborg og København. Selv om sentraliseringspolitikken også har vært svært sterk i Sverige, er forskjellene aller størst mellom Danmark og Norge.

For ett års tid siden ble jeg "click-baitet" av Dagbladets overskrift: "Danmark misunner Norge  - vi sliter med den råtne banan". Den råtne banan er en kjent metafor for Danmarks kystlinje fra Nord- til Sør-Jylland inkludert Bornholm.

I Jyllandspostens artikkelserie "Udkant" kan man lese om at danskenes eget opprør førte til reduksjon i fergepriser til øyene og utflytting av statlige arbeidsplasser til distriktene. Likevel hevder avisen at sentraliseringspolitikk og en skjev utvikling av regionene har ført til at "Danmark mentalt ikke lenger henger sammen" (krever innlogging).

"Det er pinlig at det i et land med så små geografiske avstander får lov til å være så store mentale avstander".

Senter og distrikt har havnet i klinsj, periferi mot by-elite, som vi hører om i flere vestlige land for tiden. Det går på tilliten løs, og det bygger seg opp konflikter som blir liggende å boble under overflaten.

Tilbake til hvorfor Danmark misunner Norge, den egentlige grunnen til at jeg klikket på artikkelen. For i Norge er utviklingen annerledes, og det har stått på en holdning om at det er politisk vilje til å ha folk boende over hele landet. "I Nord-Norge ligger vekstprosenten på nivå med hva man ellers kun opplever i buldrende verdensøkonomier som Kina og India" (Jyllands-posten).

Norge er snudd på hodet på grunn av en langsiktig visjon om at det skal bo nordmenn i hele landet. Nord-Norge har lenge hatt høyere økonomisk vekst enn i resten av landet.

Nord-Norge har vokst seg opp til å bli en sterk landsdel, og de seneste årene har vi snakket mer om samarbeid enn før og mindre om rivalisering mellom sør og nord. Vi er ingen utarmet utkant, men vi er heller ingen skandinavisk utopi. Vi har enormt forbedringspotensial for hvordan vi skal bygge en landsdel som skal fortsette å være like sterk, og enda bedre rustet for framtidens kjente og ukjente utfordringer.

Det siste året har det handlet mest om hvor grensene skal gå. Først gikk startskuddet for kommunereformen, nå er løpet vel i gang på regionreformen. Større kommuner? En, to eller tre regioner? Eget initiativ eller tvang? Prosessen vekker sterke følelser, og mange ulike argumenter som veier både den ene og den andre veien, noe vi skal huske å ha respekt for.

Personlig tror jeg det aller beste og mest langsiktige hadde vært å bli én, rett og slett fordi at vi selv ikke i Norge kan motsette oss at størrelse teller når det kommer til innflytelse og makt. Jeg mener også dette er en mulighet for å vise virkelig samhandling i praksis. Slik debatten fortoner seg, er det i ferd med å skje noe ganske annet.

Kommune- og regionreformen har ført til en endring i hvordan vi snakker om hverandre. Det har blitt en prosess som har fremhevet forskjellene mellom oss i stedet for de felles utfordringene. Begge prosessene har satt krangling og splittelse tilbake som hovedrett på menyen, og landsdelens aviser med sine kommentatorer leder an med skremselspropaganda om hvor ille det kommer til å gå hvis vi ikke slår oss sammen.

I følge tilhengerne vil det bare være råtne bananer igjen til oss hvis reformen ikke lykkes, sammenlignet med Trøndelag og Vestlandet.

Debatten om "splittet eller helt" kommer til å rå lenge, jeg håper vi kan snu den til å bli mer konstruktiv. Jeg håper den ikke bidrar til at det blir reinvaska å kalle naboen feig eller grisk eller politikerne inkompetente, jeg håper fokuset kan kretse rundt hva vi kan få til som kan løfte Nord-Norge til neste nivå, der vi fortjener å være. Nå er det ett år til nytt Stortingsvalg, ett år til en potensielt ny regjering kan komme med en ny nordområdemelding. Jeg håper programarbeidet fra de lokale partiene blir en samlende prosess som uansett grensestruktur kan speile en hel landsdel, ikke bare "meg og mitt".

Hos oss finnes det ikke noen råtten banan. Her er "utkanten" Norges ryggrad, den må vi holde rak inn i framtida. Vi har enormt potensiale, ikke minst på grunn av utgangspunktet. Ikke bare har vi klart å opprettholde sterke regioner, vi er også et land preget av høy tillit.
Denne kan vi ikke ta for gitt, og debatter som den vi er oppe i nå, kan bidra til å svekke et verktøy som er helt nødvendig for å kunne bygge gode samfunn.