Kommentar: Sløseri som ikke er til å leve med

Det er faktisk sånn at noe så kjedelig som en OECD-rapport burde vært tema ved hvert kjøkkenbord, gutte- og jenterom i landsdelen vår. For et fremtidsrettet næringsliv krever at vi utvikler alle våre ressurser, også de menneskelige.

Morgendagens næringsliv er også morgendagens arbeidsliv til morgendagens voksne. De som sitter sammen med deg ved frokostbordet, og mest sannsynlig til din irritasjon ser mer på Face, Snap og Jodel enn de snakker om fremtiden.

De som ennå ikke er spesielt interessert i FoU, innovasjon eller prognoser for maritim sektor. De som synes at Michael Kors-vesker ikke er så dyre som du skal ha det til, men som forhåpentligvis skal betrakte regionen vår som The (!) place to be om ti år.
De som skal sikre at vi kan være konkurransedyktig sammenlignet med lavkostland fordi vi har et kunnskapsintensivt næringsliv, en høy andel kompetente fagarbeidere og en teknologiutvikling som går i front. 

OECDs nye rapport, Education at a Glance 2015, er en årlig indikatorrapport hvor 34 ulike land sammenlignes.

Rapporten for 2015 er interessant lesning: Når vi sammenligner prisen på grunnskoleutdanning i Norge opp mot resultater i lesing og realfag (PISA-undersøkelsen), ser vi at vi sammen med USA, OECD-landene og Danmark skårer middels på resultater, men at vi sammen med Luxemburg bruker mest penger på utdanningen.

Det er jo alltid litt trist når det koster mye å være middels. For de unge ved frokostbordet blir det som å bruke en formue på en klokke som ikke er Daniel Wellington.

Rapporten viser videre at det er flere unge i Norge uten videregående skole, og vi skårer svakt på yrkesfag. Norge har lenge hatt en høyt utdannet befolkning, men mellom 2005 og 2014 økte andelen i aldersgruppen 25 til 34 uten videregående skole fra 17 til 19 %.
Samtidig kommer vi svakt ut på andelen som har yrkesfaglig utdanning, med bare 35 prosent, mot for eksempel Danmarks 48 prosent. I EU totalt er snittet 52 prosent.

Disse funnene gir grunn til både nasjonal og regional uro. Vi ønsker ikke en utvikling der unge mennesker verken fullfører et akademisk eller yrkesfaglig løp og risikerer å bli stående helt utenfor arbeidslivet.
 
Norge har lenge sett på seg selv som en høyt utdannet nasjon, særlig på masternivå, vi har sågar blitt beskyldt for å ha «mastersyke» i følge Røe Isaksen i DN. Nå ligger vi under OECD-snittet når det gjelder andelen voksne med utdanning på mastergradsnivå (16 %). Til sammenligning er andelen 19 prosent i Danmark og Sverige.
 
Det er enklere å se noe ut fra et konkret eksempel, og om vi bruker Troms fylke som representant for nord, hvordan ser utdanning og arbeidsmarked ut for Troms fylke?
 
Rapporten «Framtid i nord» viser en økonomisk og demografisk mangelsituasjon i arbeids- og næringslivet i Troms, blant annet når det gjelder behovet for arbeidskraft med riktig kompetanse. Mangelen består særlig av to kompetanseutfordringer: Andel sysselsatte i privat sektor med høyere utdanning, som kun er lalvparten av andelen landet for øvrig kan skilte med, og fagarbeidere med fagbrev, hvor mangelen er stor. 
 
Troms trenger altså både mestere og mastere!  
 
Dersom vi skal oppnå både mestere og mastere må vi sørge for at de velger relevant utdanning, men ikke minst at de gjennomfører både yrkesfag og studiespesialisert utdanning.

Et av hovedmålene for grunnopplæringen i Norge er at alle elever og lærlinger som er i stand til det, skal gjennomføre videregående opplæring. Utdanningsdirektoratets Gjennomføringsbarometer viser at på landsbasis i femårsperioden 2009–14 var det samlede frafallet i VGS på 16 prosent.

Høyest gjennomstrømning hadde Akershus hvor 77 fullførte VGS. I Troms fullførte 65 prosent, nest lavest i landet. Dette er sløsing både med individuelle og samfunnsmessige ressurser.

Gjennomstrømningen i studiespesialisering er høyere enn for yrkesfag, men et generelt trekk for all videregående utdanning er at foreldrenes utdanningsnivå har betydning for om elevene fullfører eller ikke.
Blant elever som har foreldre med høyere utdanning av lengre varighet fullførte 87 prosent i løpet av fem år. Har foreldrene derimot grunnskole som høyeste utdanning, er fullføringsandelen i femårsperioden på 46 prosent. Det gjør at utdanningsnivået hos våre voksne i Troms teller. Utdanningsnivå hos personer 16 år og over i Troms viser i følge SSB følgende:

Grunnskolenivå: 30,5 prosent
Videregående nivå: 39,5 prosent
Universitets- og høgskolenivå, kort: 21.8 prosent
Universitets- og høgskolenivå, lang. 8,3 prosent

Det er altså også et generasjonsproblem som kan prege tilgangen på både mestere og mastere. 

Yrkesfag gir særlig grunn til bekymring. Kun 46 prosent av elevene fortsetter yrkesfaglig løp etter to år. Samlet for Norge ser vi at en av fire elever ikke fortsetter direkte i noe utdanningsløp etter yrkesfaglig Vg2.

I følge Strategiplan for videregående opplæring i Troms er et overordnet mål «et videregående opplæringstilbud der elever, lærlinger/lærekandidater fullfører med oppnådd grunn-, yrkes- eller studiekompetanse.»  Et utmerket mål.

Samtidig ser vi at når Fylkesrådet i Troms legger frem meldingen om fag- og yrkesopplæring at bare halvparten av elevene som starter på et yrkesfaglig løp full­fører.

Et allerede nedslående nasjonalt tall, forverres i Troms. To av fire elever faller fra.

Det er et individuelt tap for våre unge og et samfunnsøkonomisk tap. Senter for økonomisk forskning viste på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet at for hver elev som ikke fullfører VGS taper samfunnet ca 1 million kr. Forblir elevene utenfor arbeidslivet hele livet er kostnaden mer enn 7 millioner kr. Men den største kostnaden bærer den unge selv, som i stedet for å forme fremtiden sin og vår, blir stående utenfor nærings- og arbeidsliv.

Dette viser at den utdanningspolitiske debatten bør dreie seg om mer om effektivitet og kvalitet i utdanningen enn prisen på utdanningen. Konsekvensene for den enkelte og for samfunnet er store dersom vi ikke evner å gi unge mennesker de kunnskaper, ferdigheter og verktøy de vil trenge i arbeidslivet og for å skape fremtidens arbeidsmarked.

Hva kan vi gjøre?

Et viktig lyspunkt kan vi lære av: Troms fylke har en overraskende høy progresjon innenfor yrkesfaget bygg- og anleggsteknikk, hele 77,6 prosent. Sett opp mot fremskrivninger fra SSB for arbeidsmarkedet i Troms som viser økende behov for videregående opplæringstilbud nettopp innen bygg- og anleggsteknikk blir dette ennå mer gledelig.

Her bør man lære av hvilke mekanismer som gir dette gode resultatet og ha det med seg i arbeidet fremover.

I Troms fylke sine beskrevne fremtidige behov for arbeidskraft fokuserer på marine yrkesfag og reiseliv. Sett opp mot tall på hvilken utdanning unge valgte i 2015 gjenfinner man ikke dette behovet i utdanningsvalget til de unge. Dermed kan man anta at man ikke klarer å tydeliggjøre regionens behov og mulighetene for fremtiden til elever før de gjør sine fremtidsvalg.

Da må vi spørre oss; bruker vi riktig informasjon og ikke minst, riktig arena for å fortelle de unge om de valg de har? Når de sitter der ved kjøkkenbordet, får de informasjon gjennom Face, Snap og Jodel (som jo også er del av fremtidens teknologi)? Tenker vi ungdommens arenaer når vi vil fortelle om fremtidige muligheter i tilstrekkelig grad?

I en digitalisert fremtid med økt fokus på  virkning av styring på samfunn og medvirkning fra bruker, er de unge også våre fremste eksperter.

Tar vi voksne vår del av ansvaret og prater med de unge om dere fremtid? Utdanning både et kommunalt, fylkeskommunalt og statlig ansvar. Men tar vi foreldre rollen vår alvorlig nok? Viser vi hvordan våre unge verdien av arbeid, hvordan de selv etter hvert kan skaffe seg den Wellington-klokken?

Har vi gode nok systemer til at kvalitet og effektivitet ivaretas?

En viktig frafallsårsak er knyttet til elevenes forutsetninger fra grunnskolen. Det viser både funnene i OECD-rapporten og forskning på VGS i Troms. Elever med svake resultater fra grunnskolen oftere faller fra. Det er etter min mening grunn til å stille spørsmål ved oppdeling av utdanningsansvar mellom kommune (grunnskole), fylke (videregående opplæring) og stat (universitet og høyskole).

Når kvalitet i alle ledd, fra barnehage til høyere utdanning har så stor betydning, og vi legger inn så mye penger som vi gjør, er da ulike utdanningseiere en del av problemet? Vi vet at tidlig innsats betyr svært mye for unges muligheter og vi har en fellesskole som i teorien skal gi like muligheter, det er kanskje på tide å tenke nytt når vi ser at vi ikke lykkes?