Kommentar: Lærepenger fra det politiske året 2016

2017 er her, det er Norges tur til å velge makt. Hele Norge, rent geografisk, er med på å bestemme hvem som sitter ved roret på vegne av deres grenser, deres saker. Jeg har sluttet å tro på forutsigbarhet, 2017 blir minst like spennende som året som gikk.

Her om dagen så jeg BBC’s politiske årskavalkade for 2016. Det var en merkelig følelse, å få amerikansk valgkamp og britisk folkeavstemning oppsummert på 30 minutter. Man kan trygt si det var et år for slagord:

"Take back control"  

"Breaking point!"

"We’re going to build a wall"

"Britain has had enough of experts"

"America first!"

Så sitter vi her da, og er vitne til en amerikansk president med mindre politisk erfaring en Arnold Schwarzenegger, og et Storbritannia med rennafart ut av EU. 

Hvordan i helsike havnet vi her?

Går det i det hele tatt an å lære noe som helst fra det utenkelige 2016?

Det er ikke selve valget som har ført til denne serien med uforutsigbare hendelser, det er det som foregår mellom valgene. Da det ikke er så mye snakk om hvem, men hvor ressursene går, og hvor nyhetene dekker.

Det er geografien vi har mest å lære fra i 2016. Stedene, og deres forhold til hverandre. Både Trump- og Brexit-kampanjene dro støtten sin fra områder hvor økonomien har gått trått (sammenlignet med byene hvor det går best), og den økonomiske suksessen i de "elitistiske områdene" ble skyteskive.

USAs aller fattigste innbyggere bor i store byer, det samme gjelder for UK. Om det er New York, Chicago eller bydelen rundt Tower Bridge, så er det her de med virkelig minst holder til. Når ulikheten rammer stedene vil det brygge sinne hos langt flere. Ifølge CityLab vant Clinton 8 av de 10 største metropolene, mens Trump vant "resten".

Og det er nemlig det. Resten er ganske mange.

London stemte for EU-medlemskap, byen med over dobbelt så høy GVA (Gross Value Added) per hode som resten av UK på £43629 i 2015. Wales (imot), derimot hadde £18002. De regionene med størst ulikhet fra London stemte i all hovedsak samme vei som Wales.

I 2010 fjernet den nyinnsatte regjeringen store regionale budsjett (om lag £1,9 millioner per år) og de tilhørende ’regional development agencies’ som skulle skape lokal vekst. I stedet skulle den økonomiske veksten drives av frivillige partnerskap mellom lokale bedrifter og lokale myndigheter. De kan nå bestemme en hel del om retningen i den regionale økonomiske utviklingen, med betydelig færre midler.

Forskjellene mellom stedene har fortsatt å øke, stereotypiene mot både ’Londonders’ og ’Northerners’ blir sterkere i stødig takt.

Her må vi stille spørsmålet - vet vi nok om hverandre, og bryr vi oss egentlig? Vet vi mer om UK og USA enn ’egne’ områder innenriks?

Vi må snakke mye mer om regioner, fylker, utkant, distrikt - vi må kjenne et helt land bedre, stille litt høyere krav til hva som er verdt å kjenne til.

Regioner er den nye trend-geografien, noe vi kan lese tydelig fra hvem som faktisk utfører investeringene. En undersøkelse utført av OECD i 2013 viste at det var gjort over 1 TRILLION dollar i offentlig pengebruk i 2011. Det oppsiktsvekkende var at 2/3 av beløpet var investert av regionale eller kommunale myndigheter.

Vi ser med overveldende tydelighet en global trend mot desentralisering av makt og/eller ressurser (uten garantier for at det virker). 

Kan vi bry oss om mer enn egne grenser? 

Jeg tror ikke Norge er på vei mot Brexit, jeg tror heller ikke vi har et norsk tilsvar på Trump. Jeg mener likevel at Norge sliter med å sette hele Norge på dagsorden, slik at vi er mer enn bare stereotypier for hverandre.

Fra egne perspektiver definerer vi hva som er viktig, og i de fleste tilfeller vil det viktige være det som angår oss geografisk, gjennom grenser definert for 150 år siden. Med sosiale medier kan vi mer enn noen sinne filtrere interesser omtrent ned til eget nabolag - og så resten av verden da. Trump, Brexit og Tromsø. Bærum, Bergen eller Bodø.

Den økonomiske utviklingen i Nord-Norge er god den, men hvis vi skal unngå polarisering på basis av ulikhet så må vi eksponeres for stemmer som gjør oss kjent med steder som ikke er våre egne. Denne lupa må vi sette på oss selv, og vi må by på vår kunnskap og informasjon tilbake.

De nasjonale og regionale mediekanalene har et enormt viktig verktøy, en definisjonsmakt opp mot et svært spennende valg. Hva kommer mediehusene i Nord-Norge til å gjøre? Kommer jeg til å se økende dekning på tvers av fylkesgrenser, spesielt fra stemmene som bar fram budskapet om ett Nord-Norge?  

Regionale ulikheter fører til polarisering, men regional polarisering kan også oppstå med økonomisk vekst og fremgang, sterk eller svak krone. Å definere hvilken informasjon som er viktig blir derfor en oppgave for alle. Det er lett å ignorere det man ikke kjenner - jeg håper derfor at mediesentre over hele landet bruker muligheten til å se ut over egne grenser - for det har noe å si hva man velger å rapportere - eller heller- hva man velger å ignorere.

Hvis vi får en nasjon kun opptatt av det som foregår hos seg selv, spesielt innad i hovedstaden, da viser flere eksempler at man kan se langt etter forutsigbarhet.

Så VG; inkluder stemmer som skriver fra kontorer eller kafeer fra hele landet, ikke bare bosatt i Oslo med dialekt. Det er viktig for å lære mer enn Oslo å kjenne.

NRK: gi oss portretter av mer fra hele landet. La oss virkelig bli kjent med landet vårt - vite mer om hva som står på dagsorden i øst, vest, sør og nord. Styrk kontorene i hele landet, innovér distriktsnyhetene og spre kunnskapen.

Til Nordlys og AN: skriv mer fra hverandres perspektiver, og vis innbyggeren av Nord-Norge mer av det som skjer over den evigvarende fylkesgrensa.

Det aller enkleste er bestandig å låse seg inn i eget standpunkt. Men resten er mange, og de er mer interessante enn vi tror.