Arne O. Holm mener I skyggen av krigen: Etter 400 mil langs Russegrensa, våknet jeg plutselig i Nato

Finnene har skrevet historie i et historisk tempo. Siden jeg krysset grensa fra Norge til Finland i Neiden, noen mil fra Kirkenes, en snau måned etter den russiske invasjonen av Ukraina, hadde det finske folket mentalt akslet seg ut av sin nøytrale militæruniform og marsjert mot Nato.

Her i Nuijamaa ligger en av Finlands mange grensestasjoner mot Russland. (Google Maps).

Meningsmålingene tegnet grafer som mer og mer minnet om en tsunami etter hvert som jeg kjørte sørover langs grensa. Jeg har knapt møtt en finne som tvilte på at svaret på det russiske bomberegnet over Ukraina var medlemskap i Nato.

Det gjenstår nødvendige prosedyrer før Nato formelt innlemmer Finland, og dermed Natos lengste grense mot Russland, blant sine 30 medlemsland. Men prosedyrene er kuttet, ikke bare til beinet, men helt inn til margen for å kunne gjennomføre en lynrask finsk landing i den vestlige forsvarsmakten.

I helga møtte jeg de russiske journalistene Irina Borogana og Andrei Soldatov. Det er undersøkende journalister som fra et eksil i England følger russisk etterretning tett. Deres påstand, som de også gjentok i den statlige finske TV-kanalen Yle, er at Russland slett ikke var forberedt på at angrepet på Ukraina skulle utløse et finsk medlemskap i Nato.

De kaller det et sjokk for russisk etterretningstjeneste.

I så fall er det nok et bevis på at de russiske generalene ikke bare er despotisk i sin karakter, men også ute av kontroll og sterkt dysfunksjonelle.

Det hadde vært nok for generalene å ta seg en kjøretur på den andre siden av grensa til et stadig mer isolert Russland, for å oppdage rasjonaliteten som preger finsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

På min reise har jeg av og til stilt meg selv spørsmål om det virkelige er sant at finnene er verdens mest lykkelige folk. Det ser ikke alltid slik ut. Men rasjonaliteten som ligger bak beslutningen tatt i et land som ikke bare grenser mot Russland, men som også har vært i krig med Russland og avgitt land til det samme regime, er det liten grunn til å tvile på.

Nå stjeler Russland igjen naboland, og ingen kan med sikkerhet spå de russiske reaksjonene på et finsk, og etter hvert også svensk, ja til Nato. I vestlige medier tegnes et bilde av en stadig mer desperat og isolert russisk president, uten evne til rasjonelle beslutninger. I det ligger også faren. De færreste trodde han ville gå til angrep på Ukraina.

Han visste det knapt nok selv, før krigen var et faktum, like lite som han forutså de politiske konsekvensene.

Bare noen kilometer fra grensa jeg sitter ved akkurat nå ligger middelalderbyen Vyborg, innerst i Finskebukta. Jeg sitter ved bredden av Saimaa-kanalen, en smal, kunstig kanal anlagt allerede i 1856, den gang Vyborg var finsk. Så endret både geografien og grensene seg. Under krigen ble kanalen stengt, og Vyborg etter hvert russisk.

På slutten av 60-tallet ble kanalen, som går fra den gigantiske innsjøen Saimaa til nettopp Vyborg i Finskebukta, gjenåpnet.

Nå er det igjen krig i Europa. Saimaa-kanalen ble stengt da krigen brøt ut i februar, men senere gjenåpnet. Ifølge russiske aviser vil et finsk Nato-medlemskap medføre at kanalen igjen kan bli stengt.

I går var Saimaakanalen den reneste idyllen. (Foto: Arne O. Holm)

Men den dagen Finland bestemte seg for å søke medlemskap i Nato buktet kanalen seg fredelig og rolig gjennom de finske skogene.

Bare galingen, ko-ko-ene, fra en gjøk brøt stillheten. Den lar som kjent andre fugler ruge sine egg og fostre sine barn.

Slik Finland, om man vil, har lagt deler av sin egen sikkerhet i reiret til Nato.