Arne O. Holm mener Pressefrihetens elendige vilkår forbigås i en truende stillhet
Dette er kartet fra Reportere uten grenser som viser pressefrihetens elendige kår i verden.
Kuhmo, Finland: Jeg snirkler meg fortsatt langs grensa som skiller Finland fra Russland. Overalt hvor jeg kommer nyter jeg godt av et pressekort som gir meg frihet til å banke på dører. På den andre siden av grensa er situasjonen den stikk motsatte.
Tidligere denne uka ble Verdens pressfrihetsdag forbigått i den aller største stillhet. Det vaiet ikke flagg fra offisielle bygninger. Ingen tok til gatene i begeistring over retten til fri og uavhengig informasjon.
Ikke så rart, kanskje, for aldri har pressefriheten hatt dårligere kår enn akkurat nå.
Knapt grønt noe sted
Den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser publiserer hvert eneste år en indeks som gjør opp status for pressefriheten. Et kart fargelagt fra grønt til ildrødt, hvor det grønne representerer friheten til å uttrykke seg. Utfordringen, eller tragedien om man vil, er at grønnfargen knapt nok er til stede.
Den er stort sett forbeholdt de nordiske landene. I bare åtte land verden over beskrives pressefriheten som god.I Russland flykter uavhengige journalister ut av landet for å overleve. Innbyggerne i Russland er fratatt enhver mulighet til å følge krigen som deres despotiske ledere fører i Ukraina.
Fratatt muligheten til å følge krigen.
Men den russiske sensuren og kontrollen med nyhetene stopper ikke ved landets egne grense, den strekker seg langt inn i mer demokratisk innstilte land. Internett reguleres og utenlandske mediekanaler blokkeres.
Knuser pressefriheten
Bare slik er det mulig å tvinge fram en tilsynelatende oppslutning om krigen som føres. Uten beinhard kontroll med mediene ville bestialiteten i krigen blitt avslørt av Putins undertrykte folk.
En fri presse kunne manet fram et opprør som bare forhindres gjennom forfølgelse, forbud og straff for de som ytrer seg mot diktaturets jerngrep rundt den frie tanke og det frie ord.
Vi, som bor i et av de få land hvor pressefriheten blomstrer, tar gjerne denne friheten for gitt.
Det bør vi kanskje ikke gjøre.
Se bare på USA, et land vi med historisk grunn gjerne ser på som en pressefrihetens forpost. Slik er det ikke lenger. Under Donald Trumps ledelse ble landet polarisert og nasjonale, uavhengige nyhetsmedier definert som fiender av den sittende makt.
Systematisk ble sannheten neglisjert og latterliggjort.
Systematisk ble sannheten neglisjert og latterliggjort til fordel for konspirasjonsteorier. Selv store nyhetskanaler, som Fox News, gikk med iver inn i rollen som løgnen og konspirasjonens beste venn.
Målet var å undergrave den frie journalistikkens rett og plikt til å informere og avsløre maktmisbruk. Og strategien var vellykket, både i USA og i andre land på vei ut av demokratiet og inn i politiske mørkekamre.
Main Stream Media ble merkelappen på den uavhengige journalistikken, et skjellsord adoptert av skremmende mange.
Minne oss på det
Også i Norge blir begrepet brukt, men så langt uten større virkning enn noen nettsteder for de få som vil dikte sin egen virkelighet.
Jeg tenker på dette mens jeg kjører gjennom land som har både økonomi og demokrati nok til å holde seg med en uavhengig presse. Det er et privilegium for oss journalister, men det er også et stort privilegium for et lands folk.
Det bør vi kanskje bli flinkere å minne oss på.
