KRONIKK: Kronikk: Konferanser spiller en viktig rolle. Men innholdet blir mer deprimerende for hvert år

Når man skriver doktorgrad om konferansers betydning for Arktisk samarbeid, politikk og samfunnsutvikling, så deltar man naturlig nok på en del arktiske konferanser. Jeg tar på meg "den nøytrale forskerhatten". Jeg intervjuer, lytter, observerer, noterer, smiler, nikker og mingler. Jeg samler informasjon, for å kunne etablere effekten av disse arenaene.

Les også: Konferanser om Arktis -har de egentlig noe for seg?

Det ikke så hyggelige aspektet ved konferansedeltakelse er innholdet, som blir dystrere for hvert år. Jeg har ikke blitt like dreven i å ta på "den nøytrale samfunnsborger" hatten. Jeg lytter, jeg noterer, jeg smiler ikke.

Arctic Circle 2018 ble arrangert på Reykjavik rett etter IPCC ga ut den nå velkjente "1,5 grader rapporten"[1]. Arctic Frontiers deltok jeg på i Tromsø mens Regjeringen forhandlet fram en plattform som ble beskrevet som uforpliktende på klima[2]. I varmen av store ord om blågrønn økonomi, det blågrønne skiftet, havrommet og plastfrie byer, så smelter isen.

Det er motstridende syn på hvorvidt klimaendringer er en reell sikkerhetstrussel i Arktis. På den ene siden påpekes interessekonflikter og kamp om naturressurser som potensielle kilder til mindre stabilitet. På den andre siden er argumentet at økt militær tilstedeværelse i Nordområdene bare er en konsekvens av generell økt tilstedeværelse og økonomiske aktiviteter, og at man må skille mellom dette og militæropprustning som følge av geostrategiske forhold.

Dette er en måte å ramme inn debatten på man kan stille spørsmålstegn ved. Den passer inn i et realismeperspektiv på internasjonale relasjoner, med fokus på militærmakt og geopolitikk. Det er kanskje enklere å forholde seg til det håndfaste. Kanskje derfor er Russlands såkalte militæropprusting i Nord er et hett tema i media. Det skrives mye om hvorvidt USA kommer til å trekke seg ut av NATO.

I realiteten har Arktis vært en eksepsjonelt fredelig region siden slutten av den kalde krigen. Samarbeid har bestått, også mellom USA og Russland, selv under sistnevntes annektering av Krimhalvøya og sanksjonene som fulgte. Arktisk Råd skal ut fra sitt mandat ikke behandle spørsmål av sikkerhetspolitisk karakter, noe som har bidratt til dette.

 Her har også konferanser spilt en supplerende rolle. Politikere, forskere og industri-representanter kan møte med et bredt publikum uten de bindinger og restriksjoner deltakelse i formelle organisasjoner fører med seg. Som en informant til doktorgraden påpekte, i konferansesettingen kunne han "speak freely", og tonen var "more relaxed". Så langt har ikke spådommer om en ny kald krig eller et kappløp om naturressurser i Arktisk slått til. Trolig fordi man har klart å opprettholde en god dialog basert på samarbeid og felles interesser.

Fokuset på militærmakt og geopolitikk er også en distraherende tilnærming. Det styrer oppmerksomheten bort fra det faktum at det er samfunn som må tilpasse levemåten og næringsgrunnlaget sitt nå. Ikke i et tenkt framtidsscenario. Det trekker oppmerksomheten bort fra at det finnes andre typer for sikkerhet enn militærsikkerhet, såkalt human security.

I svulstige strategier og Arktis-hovedstad-prosjekter er det lett å glemme at mens Tromsø er i Arktis, så er ikke Arktis Tromsø. Arktis er også Nunavut i Canada, hvor minkende havis er en reell trussel for samfunn som lever av jakt og fiske. Værendringer fører til ustabile beiteområder for reindrifta[3], også i Norge. Det er lett å glemme at infrastruktur ikke bare er firefelts motorveier. I Sibir har man i århundre bygget på permafrost, som nå tiner. I Canadas nordlige territorier er folk avhengig av isveier, som nå kan brukes i en kortere periode av året, og er blir mer utrygge.

Her kan konferanser også spille en viktig rolle. Selv om et stort paradoks er at folk flyr verden rundt for å snakke om alvorligheten ved klimaendringer, så er en stor fordel ved uformelle arenaer i nettopp det – at folk møtes. Man får høre historier fra mennesker som merker klimaendringene i hverdagen. De som allerede har måtte tilpasse seg. Gjennom slik dialog oppstår forståelse, som forhåpentligvis kan føre til handling.

Om ikke åpning av nye hav og landområder som følge av klimaendringer fører til territorielle disputter, så vil økt aktivitet i Nordområdene føre med seg store sosiale og miljømessige utfordringer. Norsk nordområdepolitikk har vært preget av dialog og samhandling, og det er viktig å fortsette langs denne linjen. Man må samarbeide med aktører utenfor regionen for å balansere kommersiell aktivitet med ivaretakelse av interessene til lokalsamfunn. Vi trenger områder hvor folk-til-folk samarbeid og relasjoner kan opprettholdes, selv når det koker i hovedstedene. Konferanser spiller en viktig rolle, både som arenaer for voksenopplæring, dialog og utvikling av en felles forståelse – selv om innholdet blir mer og mer deprimerende for hvert år.