Det er ikke bare tanken som teller

 Det holder ikke å tenke. Vi må handle også.

"Bare synd det ikke er tanken som teller", var et av slagordene som gikk igjen på TV2 og Plan Norges artistgalla forleden. En ny vri på det gamle ordspråket som brukes så mye i forbindelse med jula; det er ikke hva man gir, det er tanken som teller. Men det hjelper ikke å bare tenke - man må gjøre noe  også.

Jula er høysesong for å hjelpe. Midt i alt vi unner oss av kos og mat og gaver, så vil vi gi til de som ikke har det like bra som oss. Folk og bedrifter flokker seg rundt kampanjer og aksjoner som sørger for julegaver til barn, mat til de fattigste, penger i Frelsesarmeens julegryte, en ekstra skjerv til Kirkens Bymisjon, Leger uten grenser eller Redd barna, eller til Shirley-aksjonen.
Vi kjøper julekort fra Unicef og alternative julegaver fra Kirkens Nødhjelp, Røde Kors og Plan. Vi deler mer enn gjerne informasjon om kampanjer på facebook. Det koster oss så lite. Og gir så mye.

Selvsagt er det ikke nok. Mange ganger blir det med tanken. Vi skal hjelpe mer - vi skal bare.... Og så forsvinner det i alt kaoset. Eller vi glemmer den sultkatastrofen som vi hørte så mye om i mediene i en kort periode. Vi gråter når vi hører om terror og krig. Vi gremmes over asylbarna som sendes ut. Og vi får vondt langt inni oss over uskyldige barn som lider - i Sudan, i Gaza, i Pakistan. Men vi glemmer at vi må handle for å hjelpe på ordentlig.

På min ønskeliste denne jula står et håp om å virkelig kunne bidra. Ikke bare gjennom varme tanker og shares på facebook. Men gjennom å bry seg.
I pressen har vi et slagord som heter "Don´t tell it - show it". Det hjelper ikke å bare snakke om hva man gjør. Man må vise hva man gjør gjennom sine handlinger. Selvsagt fortsette å gi gaver og penger. Men passe på at man ikke bare gir når det er jul og slett ikke bare for at man selv skal ha det bra med seg selv.
Givergledens blomstringstid bør ikke være forbeholdt desember. Det er 11 andre måneder i året som også kan brukes til å bry seg på ordentlig.

Det handler ikke bare om å hjelpe ungene i Sudan og Sri Lanka. Det er mange barn her i Norge som har behov for å bli sett. Det siste året har vi fått mange historier som forteller om det stikk motsatte: Ingen klarte å stoppe mobbingen av 13-åringen som VG omtalte tidligere i høst. Ingen klarte å forhindre at en 10-åring sultet i hjel i Oslo i sommer.  Dette kunne vi forhindret dersom flere av oss hadde mot nok til å se dem og si fra.

Alle kan bidra på sitt vis. Forleden fortalte Avisa Nordland om May Bente Johnsen som samlet inn gaver til dem som har minst, gjennom aksjonen "God jul, lille venn". Og Halvdan Sivertsen sendte et krystallklart budskap om asylbarna fra scenen på sine julekonserter.

Vi kan alle gjøre noe. Det krever bare litt mer av oss. Mot til å spørre om noen trenger hjelp. Guts til å gå ut av komfortsonen ved å varsle om noe som er galt. Vilje til å bidra - til å hjelpe - uten at vi får noe annet igjen enn tilfredsstillelsen av å kunne få lov til å gjøre en forskjell. Da er vi forbi tankestadiet. Da er det handlingen som teller.

Det bør bli årets nyttårsforsett. Å tenke - ville - og virkelig handle.