Da velgerne la på sprang begynte Støre plutselig å snakke om nordområdene

Det var nesten som om jeg var vitne til tungetale da Arbeiderpartiet avsluttet sin valgvake. Nærmest opprømt sto Støre på talerstolen og minnet seg selv på at det var han som for alvor hadde satt nordområdene på kartet – for snart femten år siden.

Noen snublet underveis

Han hadde all grunn til å ta nye grep, Støre, da valgresultatet var klart. For det grepet partiet tidligere har hatt på Nord-Norge, virket ikke lenger.

Velgerne hadde tatt springfart og flyktet til Senterpartiet. Noen snublet under overfarten, og ble stående igjen i SV, særlig i Troms, og Miljøpartiet de Grønne.

Det var da Jonas Gahr Støre oppdaget dette, at han gikk på talerstolen og begynte å snakke om nordområdepolitikk. Da de nedslående valgresultatene tikket inn, bestemte han seg for at det var dette han skulle bruke tida på, fram mot stortingsvalget om to år.

Fortsatt uten å ta av seg jakken og brette opp skjorteermene, slik han har for vane, snakket han om nordområdene som om dette var en del av en politikk han nettopp hadde oppdaget.

En hjertesak som han likevel hadde glemt å snakke om i valgkampen.

Selv ikke da regjeringspartiene satt fast i en bomring i sørområdene, snakket Arbeiderpartiet om nordområdene.

Sps magiske nøkkelknippe

Heller ikke da Trygve Slagsvold Vedum hentet fram Senterpartiets magiske nøkkelknippe, det som kan stenge fylkes og kommunegrenser som er åpnet, men som også kan låse opp skoler, politistasjoner og sykehus som er stengt, snakket Arbeiderpartiet om nordområdene. Det dukket riktignok opp noen forsiktige formuleringer om både politi- og regionreform. Noen vage antydninger om at man kanskje likevel, muligens, burde forlate rollen som styringsparti, og i stedet fiske litt i det politiske landskapet som Senterpartiet hadde som mål å reversere.

Selv ikke da regjeringspartiene tidlig i valgkampen fikk Nord-Norge midt i fleisen, ble nordområdene en del av valgkampen.

I Nordland er Senterpartiet tre ganger så stort som Fremskrittspartiet. I Troms er SV større enn Fremskrittspartiet, og sammen med Rødt like store som Høyre.

En demokratisk prosess

Men det er ikke slik at Senterpartiet har vunnet valget gjennom en satsing på nordområdepolitikk. Sp har vunnet valget på en bevisst satsing på det de mener er folks brutale hverdag. Det er politikk tilpasset en internasjonal opposisjon mot maktkonsentrasjon og sentralisering.

Og det interessante er at mens Europa og andre land blir konfrontert med misnøyen gjennom til dels svært ekstreme politiske retninger, er misnøyen i Nord-Norge kanalisert gjennom etablerte, demokratiske parti. Det finnes ingen Boris Johnsen eller AfD, Alternative für Deutschland, blant nordnorske fjorder og fjell.

Til gjengjeld skal en blå regjering regjere over stadig flere rød-grønne fylker og kommuner. Den ideologiske avstanden mellom regjeringen og de lokalt folkevalgte er større enn noen gang.

Det kan gi seg mange utslag, ett av dem altså, at Arbeiderpartiet tørker støv av sin nordområdesatsing.

Bakrusen gjør ondt

Arktisk og nordområdene er en del av verden i ekstrem forvandling. Det handler først og fremst om klima, men det handler også om en svært tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon, om et næringsliv som opplever tenåringenes brutale voksesmerter og et synkende folketall.

Det er altså mer enn nok å ta fatt i, for et parti som ambisjoner om å utgjøre en forskjell.

Politikkens bakrus farer ikke noe snillere med sine ofre enn andre selvpåførte lidelser.

Å satse på nordområdene de neste årene kan være en effektiv medisin.

Smerter har en tendens til å forsvinne når man setter seg tydelige mål, mål som er gjenkjennelig for en ny generasjon nordområdeinnbyggere.