Nyhetsbrev: Arktis; en region i blindsona

Kjære leser

Vi går mot sommerferie og jeg har behov for å reflektere over de siste månedene.

Jeg ser på meg selv som en over gjennomsnittet samfunnsinteressert og -engasjert person.  Gjennom sju år som journalist i Avisa Nordland har jeg vært tett på det meste som skjer i lokalsamfunnet. Jeg har også alltid fulgt med på både nasjonale og internasjonale nyheter.

1.mars begynte jeg i ny jobb i High North News og innså at en stor og svært viktig del av verden har vært i blindsona mi.

Arktis.

Jeg mistenker det samme gjelder mange fler. Og store deler av befolkningen i Nord-Norge, Norge og verden for øvrig.

Det er alvorlig. Og jeg skal bruke litt til her i dag på å forklare hvorfor.

Hva er egentlig dette Arktis?

Du skal ikke så veldig langt sør i Europa før du møter folk som tror Arktis er ubefolket.

Joda, Arktis består fremdeles av over 70 prosent hav og is.

Det er også en region med enorme naturressurser. Og unike dyrearter. 

Men her er også mennesker, samfunn, næringsliv og kultur.

Arktis, i alle fall det Arktis vi dekker i High North News, består av de  åtte landene som har landområder over polarsirkelen: Norge, Sverige, Finland, Russland, Island, Danmark (Grønland), USA (Alaska) og Canada.

Men selv om de arktiske statene deler mange av de samme utfordringene, er de også svært forskjellige. 

Det «urbane» Arktis, som vi kjenner fra Skandinavia, har forholdsvis godt utbygd infrastruktur, mange innbyggere i store og mellomstore byer og et rikt næringsliv. Mens det nordlige Canada, nord i Russland, Grønland  og store deler av Alaska, sliter med store helseutfordringer, manglende infrastruktur og urbefolkninger under press.

Det vi har til felles er geografien og breddegraden.

Og klimautfordringene. Men det skal vil komme tilbake til.

En ny tid

Arktis beskrives som en region preget av fred og samarbeid. Men mye tyder på at dette er i endring. Fram til ganske nylig har disse områdene vært utilgjengelige og uframkommelige, nettopp på grunn av isen. Men med et stadig varmere klima, smelter stadig mer av isen. Og det som til nå har vært klodens største uutnyttede havareal, har begynt å åpne seg

Hva skjer da? Jo: «alle» vil ha en bit av kaka.

Jo, som sagt ligger det enorme mengder naturressurser gjemt under isen og havbunnen. Olje og gass, for eksempel.

Men det er ikke bare jakten på det sorte gull som frister i Arktis. Et stadig mer isfritt Arktis vil åpne sjøveien mellom for eksempel Kina og Russland og gjøre transport mellom landene vesentlig kortere enn i dag. Faktisk vil kineserne kunne spare to uker på å transportere gods via Den nordlige sjørute sammenlignet med gjennom Suez-kanalen. De vil også slippe unna trange stred som er kontrollert av India og USA, ikke akkurat deres nærmeste allierte, og heller gå via vennligsinnede Russland. 

Og når vi samtidig har handelskrigen mellom USA og Kina i bakhodet, er det lett å tenke seg hvorfor kineserne er så interessert.

Også to andre nye sjøruter kan bli attraktive for kommersiell skipsfart som følge av klimaendringer og issmelting. En av dem er Nordvestpassasjen, som forbinder Stillehavet med Atlanterhavet via canadisk Arktis. Her har amerikanerne nylig  blåst liv i en årelang feide med canadierne om retten til å navigere gjennom Nordvestpassasjen, som er i canadisk farvann.

I tillegg kommer den økende interessen for turistene. Stadig flere cruiseselskap ønsker å seile stadig lenger nord, og nylig kom nyheten om at Frankrike har designet et skip som skal ta turistene til Nordpolen.

Så hvorfor er dette så farlig da?

Når stormakter som USA, Kina og Russland alle sikter seg inn mot de samme områdene, er det all grunn til å følge med i timen.

Jakten på olje og gass har vært utgangspunktet for flere blodige konflikter tidligere.

Samtidig vet vi at det er i polare strøk at klimaendringene ført gir seg til kjenne og får konsekvenser. Faktisk dobbelt så fort som andre steder i verden, ifølge ny forskning.

Det er ikke selvsagt at fjellrevtispa, som i fjor vandret fra Svalbard til Canada ved å bruke havisen som bro mellom kontinentene, har mulighet til å vandre tilbake om noen år. Da kan deler av isen være borte.

Vi vet også at ledende statsledere i enkelte land ikke anerkjenner klimaendringene som et problem. 

Og at det er oljenæringen som er klimaets aller aller største fiende.

Når det gjelder turismen, trenger vi ikke gå så veldig langt tilbake for å se eksempler på svakhetene i beredskapen i Nordområdene. For selv om et fransk cruiseskip med isbryteregenskapet kan ta seg til Nordpolen uten problemer; hvem skal kunne hjelpe dem dersom ulykkene er ute? Og hvem har ansvaret?

Det er oss. De arktiske statene.

Dilemmaer

Samtidig vet vi at fraflytting og sentralisering er en alvorlig utvikling. Det gjelder alle de arktiske landene.

Så vi ønsker oss jo utvikling, både innenfor infrastruktur og næringsliv.

Men på bekostning av hva? Klimaet? Urfolket?

Skal vi tillate olje og gassutvikling i arktiske farvann, vel vitende om at  det er enda en spiker i kista til planeten vår?

Eller gi tommel opp for vindmølleparker eller etablering av datasenter på bekostning av samenes reinbeiteområder?

Skal vi akseptere at urbefolkningen på Grønland må endre i det kostholdet de har levd av i tusenvis av år fordi selen og hvalen er marinert i miljøgifter?

Strategier på kollisjonskurs

For mens norske myndigheter er veldig opptatt av menneskene som bor her og at de skal ha gode levevilkår, er for eksempel USA mer opptatt av ressursene.

Kina vil gjerne være med på at fra forskning til utvikling av transportruter.

Mens EU sin arktiske strategi er preget av et ønske om vern, og skiller ikke mellom ulike deler av Arktis.

Det ble tydelig da de forbød selfangst og import av sel fra Grønland og dermed tok vekk livsgrunnlaget og kulturen til et helt folkeslag i ei håndvending.

Arktisk Råd under press

Dette er noen av spørsmålene som lå til grunn da Arktisk Råd ble etablert i 1996. Arktisk Råd består av representanter fra de åtte arktiske statene, pluss urfolksorgansisasjoner.

I tillegg har flere land såkalt observatørstatus. Det vil si at de kan delta på møtene, men ikke har stemmerett.

Blant observatørene finner vi Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Kina, Polen, India, Korea, Singapore, Spania, Sveits og Storbritannia.

Nylig ble det kjent at til og med Brasil vurderer å søke observatørstatus i Arktisk Råd. På spørsmål om hvorfor? «Because it’s big».

Også Ukraina ser mot Arktis og vil samarbeide om med Norge om konkrete prosjekter i regionen. 

Lederskapet i Arktisk Råd går på rundgang mellom de åtte arktiske landene. Nylig var det ministermøte i Rovaniemi i Finland for å markere at presidentskapet ble overført fra Finland til Island. 

Møtet samlet næringsliv, politikere, forskere og presse fra hele verden. Inkludert utenriksministere fra alle de åtte arktiske landene.

Det ble en dramatisk affære.

Midt i storpolitikken

Samme dag som Arktisk Råds ministermøte startet, tvitret Donald Trump at han ville innføre straffetoll på kinesiske varer.

Dagen etter annonserte Mike Pompeo, USAs utenriksminister at han ville holde en tale i Rovaniemi, helt utenfor programmet.

Han brukte store deler av de tretti minuttene til å kritisere Kina. Kanskje ikke så overraskende. Men det som fikk oss som hørte på til å måpe, var angrepet på «sine egne» - altså andre arktiske stater. Og da især Russland og Canada.

Talen sjokkerte en hel verden. Kanskje ikke på grunn av budskapet i seg selv, men at det ble utført på den arenaen som det ble. I Arktisk Råd, som er et forum for samarbeid og fellesskap. Som ikke tar stilling til storpolitikk, men som er et konsensusbasert forum som baserer sine uttalelser på forskning – ikke politikk.

Det som i utgangspunktet «bare» skulle være et ministermøte i Arktisk Råd, ble med Trumps tweet og Pompeos tordentale mot Kina, Russland og til dels Canada, plutselig sentrum for global storpolitikk.

Med det stoppet ikke der.

Klimakollaps

En stor og viktig del av samlingen er at man får presentert en felles strategi for de kommende to årene. En slags felles plattform der det defineres hva man anser som viktige prioriteringer for Arktis. Og hvilke bekymringer man har. Stake ut kursen for de neste to årene.

Men i år – for første gang i historien – klarte man ikke å bli enige.

Hvorfor ikke?

Fordi USA nektet å være med på en felleserklæring der det ble uttrykt bekymring for klimaendringene og hvordan de vil påvirke framtidens Arktis.

Og fordi de sju andre arktiske landene nektet å være med på en erklæring der dette ble utelatt. 

I en konfliktfylt verden er internasjonalt samarbeid viktig, og flere spørs seg nå om Arktisk Råd har kraft nok i seg til å bevare Arktisk som en fredelig og samarbeidende region. Seniorforsker Svein Vigeland Rottem ved Fritjof Nansens Institutt er en av dem som på sikt ønsker en restrukturering av rådet.
 

I pressens blindsone

Alt dette skjer altså  her og nå. I Arktis. Vårt Arktis. Men dessverre får mange aldri høre om det.

Under ministermøtet i Rovaniemi var det presse fra hele verden. Bare Frankrike hadde to journalister tilstede. Fra Norge var det bare én. Foruten oss i High North News, da.

Både NRK og BBC brukte oss som kilde til nyhetene derfra. 

Det er etter min mening et stort problem. For hvis rikspressen svikter sitt samfunnsoppdrag, hvordan skal man da holde seg orientert om hva som skjer, og ha anledning til å påvirke politiske beslutninger?   

Bodø som kulturhovedstad

Bodø er en av to finalister til å bli utnevnt som Europeisk kulturhovedstad i 2024. Du spør deg kanskje hva alle utfordringene i Arktis har å gjøre med Bodøs søknad til Europeisk kulturhovedstad?

Svaret er «mye».

«Articulation» er slagordet som brukes i markedsføringen av byen. Bodø vil bli det første arktiske byen som blir kulturhovedstad. 

Men kan vi bli det uten å ha filla peiling og kanskje ikke bry oss så mye om hva det egentlig vil si å bo i Arktis?

Som lokalavisjournalist har jeg dekket søknaden til Europeisk kulturhovedstad flere ganger. Jeg har skrevet om kunstnere som føler at de ikke har blitt inkludert. Dekket den kontroversielle nakenfotograferingen av Spencer Tunick. Videreformidlet forsvarstalene fra kommune og fylke. Senest for noen uker siden var jeg på frokostmøte i Bodø fikk høre om næringslivets forventninger og forhåpninger til hva Bodø som Europeisk kulturhovedstad kan føre med seg.

Det er i all hovedsak økte hotellovernattinger.

Ikke en eneste gang har jeg hørt noen reflektere  - utad - over Bodø som arktisk by, hvilke muligheter og utfordringer vi har som følge av vår geografiske plassering eller setter Bodø i en geopolitisk sammenheng.

Det er som om «Arktis» blir hentet fram og brukt som et smykke for å imponere EU.

Høyt på agendaen

EU har, som en rekke andre, flyttet Arktis høyt opp på sin politiske agenda – særlig på grunn av Kina og USAs økende interesse i regionen. De har til og med sin egen arktiske minister. Og Bodø bør har gode svar som setter byen i en arktisk sammenheng skal de ha sjans til å nå helt til topps. Ellers vil de bli avslørt som noen som bare setter på seg Arktis-hatten for å oppnå noe og når det passer seg sånn.

For EU er egentlig ikke interessert i Bodø, sånn isolert sett. EU er interessert i Bodø i Arktis.

Og vi har nå en gyllen mulighet til å være med på å nyansere bildet av Nord-Norge overfor EU. Vise dem hva som er mulig å få til her. At vi ikke bare er et «museum», men at her yrer av folkeliv, næringsliv og kultur.

Ingen kommer unna politikken

Jens-Eirik Larsen, journalist og kulturrådgiver, skrev nylig en interessant kommentar etter å ha deltatt på Arctic Art Summit i begynnelsen av juni.  

«Dersom kulturen skal ta en plass ved tegnebrettet når det nye Arktis nå utvikles, må også kunstnerne og kulturlivets ulike aktører tørre å bevege seg inn i det storpolitiske landskapet»

Han bruker preformancekunstneren Amunds Sjølie Sveens prosjekt «The North Great Again»  som eksempel på kunst med skarp politisk brodd.

Og mener også kunstnerne må ta sitt samfunnsansvar og i større grad engasjere seg når han skriver:

«Ingen kommer undan politiken», sang  Marie Bergman. Det er en sannhet også i dag. Kulturen må omsette lab-øvelsen og de akademiske diskusjoner til konkrete og dristige innspill til en kulturpolitikk for nordområdene. For Arktis endres ikke på laben. Arktis endres i et internasjonalt spill, med gevinst for de som tar den globaliserte virkeligheten på alvor. Sånn er det bare. Ingen slipper unna politikken»

God sommer

Vi i High North News jobber hver dag med å formidle nyheter, analyser og kommentarer som tar sikte på å gi deg et lite innblikk i hva som rører seg nord for polarsirkelen. Du kan følge oss på Facebook og Twitter for å få med deg siste nytt, på både norsk og engelsk, eller melde deg på vårt ukentlige nyhetsbrev.

Vårt mål er å skape engasjement og oppmerksomhet om en region som dessverre ofte blir «glemt» og «gjemt» bort blant kongelige skandaler, butikkåpninger og triviell bompengepolitikk.

For det er liten tvil om at trendene trendene redegjort for ovenfor fører til utfordringer for Norge, noe som skinner godt gjennom i den ferske stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid. Vi ligger utsatt til med hav- og landegrense mot et Russland som i økende grad tester vår evne til respons og overvåkning. Kinas inntreden i nord – på tross av usikkerhet rundt landets intensjoner – kan også komme til å utfordre Norges interesser. Dette gjelder for eksempel avtalen om fiske i Polhavet, Norges politikk på Svalbard, og bevaringen av Arktisk Råd som regionens fremste samarbeidsorgan.

Regjeringens Nordområdemelding skal også snart presenteres. Bruk kommentarfelt eller skriv kronikker og still politikerne vanskelige spørsmål.  Tar vi den geopolitiske situasjonen på alvor. Krever vi å ta del i den storpolitikken som utspiller seg? Har vi god nok beredskap om noe skulle skje?

De neste ukene blir det mindre oppdateringer enn normalt på grunn av sommerferieavvikling i en allerede beskjeden redaksjon. Men vi kommer sterkere tilbake i august, der vi blant annet skal delta under Arendalsuka for å fremme arktiske problemstillinger og muligheter under Norges største politiske festival.

Inntil da; ha en riktig god sommer.

Siri Gulliksen Tømmerbakke, nyhetsredaktør