Alle vil til Arktis, men ingen vil bo der

Det stiller oss som mennesker og nasjoner overfor store og utfordrende dilemmaer.

For hvordan skal selvstendige stater, som Norge, møte krav om avgjørende politisk innflytelse fra land i andre enden av Europa? I hvor høy grad skal vi la mennesker som aldri kommer til å bosette seg i Arktis, bestemme over den arktiske hverdagen?

Miks av mennesker og ideologi

Åtte stater inngår i den arktiske familien. Norge, Danmark, Island, Canada, Russland, USA, Finland og Sverige. Den arktiske familien, om man vil, består altså av små land, som Norge, og de mer gigantiske nasjonene som USA og Russland.

En miks av mennesker og politisk ideologi, med et fellesskap bygd rundt de arktiske havområdene.

Den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo vakte berettiget oppsikt da han for en tid siden tok et kraftig oppgjør med Kinas ønske om innflytelse i Arktis. Harmdirrende fortalte han forsamlingen i Rovaniemi i Finland at det finnes bare to typer stater: Arktiske og ikke-arktiske. Den kinesiske varianten av «nær Arktis stat» ville han ha seg frabedt. Og dermed også innflytelsen Kina ønsket å ha på arktisk politikk og utvikling.

Men Kina er altså langt fra den eneste ikke-arktiske staten som vil ha innflytelse i nord.

Sist ut i rekken er Tyskland, som i ganske utvetydige ordelag gjør det klart at også de vil bestemme i Arktis.

Vil verne Arktis

Tyskland vil, skriver de blant annet, ha «bindende juridiske forskrifter om leting og utvinning av mineralressurser», og «juridisk bindende forskrifter om bruk og utforskning av Arktis». Tyskland vil også innføre det de kaller vernesoner i Arktis.

Begrunnelsen for disse kravene er i første rekke hensynet til klima og miljø. Men Tysklands mektige forbundskansler Angela Merkel legger til at det også handler om Tysklands strategiske interesser i nord.

I utgangspunktet ganske edle motiv altså, fra en nasjon som i sterk grad selv gjennom sine utslipp bidrar til en kraftig temperaturøkning i Arktis. Det er som kjent lettere å løse klimautfordringene på trygg avstand fra konsekvensene. Slik sett er Tyskland og Norge ganske så like

Dilemmaet oppstår fordi de tyske bekymringene for klimaet i Arktis krever en tilsidesettelse av nasjonale vedtak til fordel internasjonale avtaler.

Etableringen av verneområder, avtaler som forbyr gruvevirksomhet og det mer generelle kravet om internasjonale avtaler for bruk av Arktis, griper langt inn i de åtte arktiske staters selvbestemmelsesrett.

Internasjonalt samarbeid

Det er overhodet ingen tvil om at løsningen på klimautfordringen, også i Arktis, krever et internasjonalt samarbeid. Men betyr det at stater som Norge, skal gi etter for et vernepress fra Tyskland, og ganske sikkert etter hvert også EU, på bekostning av nasjonal selvbestemmelsesrett over våre egne områder? Det vil i så fall kunne få store konsekvenser for oss som bor i nord, og er uten stemmerett i EU.

Men det er heller ikke slik at Norge som nasjon er fremmed for å legge politisk press på nasjonale avgjørelser, i land langt borte fra vår egen virkelighet.

Norges maktbruk

Som et ledd i den norske kommunevalgkampen, har Brasil dukket opp som et tema. Bakgrunnen er bekymringen for regnskogen i Brasil, i kombinasjon med en nyvalgt brasiliansk president. Jair Boslonaro, en brasiliansk variant av Donald Trump, har utfordret de fleste når det gjelder klima og tradisjonell politisk dannelse. Fra norsk side brukes trusler om å trekke oss fra handelsavtalen med landet, i tillegg til å legge ned det såkalte regnskogfondet.

Vi er altså ikke fremmed for å bruke maktmidler for å påvirke andre nasjoner, så lenge det tjener verdier vi setter høyere enn nasjonal selvbestemmelse.

I mer dannede former kan vi risikere å få smake vår egen medisin etter hvert som Tysklands arktiske appetitt blir en del av EUs arktiske politikk.

I så fall blir Senterpartiets demokratiske maktovertakelse som små krusninger på vannet å regne.