USA forsvinner ikke ut av Europa selv om de prioriterer Kina

Mandag 14. juni møtes regjeringssjefene i NATO til toppmøte i Brussel. På agendaen til topplederne står blant annet utformingen av NATOs nye strategiske konsept «NATO 2030», Russland og Kina.

NATO vedtok sitt nåværende strategiske konsept i 2010. Det sikkerhetspolitiske bildet siden den gang har forandret seg og konseptet er på mange måter på overtid, sier daglig leder i Utsyn, Hedda Bryn Langemyr. 

– Russlands annektering av Krim, utviklingen innenfor cyberdomenet og teknologi, og ikke minst Kinas framvekst er gode grunner til revidering, sier hun.

Økt fokus på Kina

I en NATO-rapport heter det at «NATO må bruke mye mer tid, politiske ressurser og handling på sikkerhetsutfordringene stilt av Kina». NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har selv sagt at Kina «ikke er en motstander» men at landets fremvekst gir noen alvorlige utfordringer. 

– Jeg mener NATO skal forbli en regional allianse, Nord-Amerika og Europa. Men jeg tror også at truslene og utfordringene vi møter i denne regionen er mer og mer globale. Den skiftende globale maktbalansen, forårsaket av Kinas fremvekst, er en del av det, sa generalsekretæren.

Endret operasjonsmønster

– Bakteppet er at USA har presset på for et økt fokus mot Kina over lengre tid. Flere land i Europa, som Frankrike og Storbritannia, ønsker å være relevante i denne sammenhengen. Samtidig har land som Tyskland blitt mer økonomisk avhengig av Kina. Alliansen må derfor finne en balansegang i dette spørsmålet, sier Øystein Tunsjø, professor ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole. 

Hva vil det økte fokuset mot Kina bety for Norge og nordområdene? 

– Tenker vi mer langsiktig må vi nok belage oss på at amerikanerne blir mer opptatt av Kina i Øst-Asiaregionen og får behov for å prioritere ressursene sine mer i den retningen. USA forsvinner ikke fra Europa og våre nærområder, men de vil naturligvis justere på ting, og det har de allerede gjort, forklarer han. 

Professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole. Foto: Institutt for forsvarsstudier. 

Tunsjø peker blant annet på USAs forvarsdoktrine fra 2018, som har til hensikt å avskrekke motstandere globalt fra å innlede konflikt ved at USA er «strategisk forutsigbar, men operasjonelt uforutsigbar».

Økt trussel fra både Kina og Russland og behov for tilstedeværelse i Asia gjør at USA må prioritere annerledes, forklarte Ingeborg Bjur, forsker ved Institutt for forsvarsstudier, i et tidligere intervju med High North News.

– Mange fremstiller debatten i Norge som at USA er mer tilstede i nordområdene. Den nye strategien må kanskje sees mer som et signal om at de er mindre tilstede og prioriterer ressurser og aktivitet på en annen måte. Norge må derfor tenke nytt om hvordan man skal samarbeide med USA og for eksempel det amerikanske marinekorpset, sier Tunsjø. 

Kina i Arktis?

Stoltenberg har ved flere anledninger trukket fram at Kina også viser interesse for Arktis. Hvordan ser du på den utviklingen?

– Som en stormakt med globalt fotavtrykk har Kina interesser i regionen, men jeg er skeptisk til det trusselbildet som lages om Kina i Arktis. Den kinesiske militære aktiviteten er svært begrenset i området og det gir heller ikke mening for Kina å bruke store militære ressurser for å operere i Arktis, da det ikke er der de har sine sikkerhetsutfordringer. Spørsmålet er også hvorvidt Russland er begeistret for at Kina opererer militært utenfor deres kystlinje.

– Samtidig ser vi også lite investeringer fra Kina i Arktis. Investeringene gjelder for det meste Yamal-halvøya nord i Russland. Det er også enda minimalt med interesse for internasjonal transit langs Den nordlige sjøruten, legger Tunsjø til.

Ikke bare militære utfordringer

Langemyr i Utsyn mener USA og NATOs oppmerksomhet og tilstedeværelse i nordområdene fortsatt vil vedvare på grunn av den geostrategiske betydningen regionen har. Hun trekker blant annet frem at USAs fokus på Freedom of Navigation fortsatt kommer til å stå veldig sentralt.

– Det vil være en vedvarende kime til konflikt mellom USA på den ene siden og Russland på den andre når det gjelder Nordøstpassasjen, sier hun. 

Samtidig trekker hun fram de politiske effektene som et sterkere fokus på rivalisering med Kina kan få. 

– Det tegnes opp til at Kina utpekes som en ny strategisk rival, og det gjelder ikke utelukkende militært. USA har en pågående handelskrig med Kina, og det er en form for teknologisk kappløp. Dersom NATO går inn med et sterkt Kina-fokus, er det sannsynlig at det får spillover-effekt på andre politikkområder hvor Norge kanskje ser seg mest tjent med et bedre samarbeid. Kina er en viktig handelspolitisk partner for Norge, som i likhet med mange andre land er avhengig av Kina for å løse flere av de globale krisene som klimaspørsmålet. Mange europeiske stater ser seg tjent med et noenlunde normalt forhold til Kina. En slik strategi kan komplisere de relasjonene, sier Langemyr.

– Må revitalisere seg

– NATO trenger å revitalisere seg for det 21. århundre hvor Kina er den største utfordreren til USA, som er den viktigste aktøren i NATO. Det trenger imidlertid ikke bety at NATO flytter seg til Øst-Asia, men de må finne områder der de kan samarbeide bedre med USA for å demme opp for Kina, legger Tunsjø til.

– NATO må bli en forsvarsallianse som mest sannsynlig må ta på seg litt nye oppgaver fordi Kina ikke utgjør en direkte militær trussel mot Europa, men utfordringer på en rekke nye områder som i cyberdomenet og investering i kritisk infrastruktur. NATO må finne ut hvordan de skal bidra på disse områdene.