Torsdagskommentaren: Når folket ikke lar seg kneble

Om et par uker samles verdens ledere seg til klimatoppmøte i Paris. Målet er nok en gang å komme frem til en enighet som skal redusere verdens klimagassutslipp. Fremdeles mangler den politiske viljen til å faktisk få det gjort – men denne gangen vil vi ikke la dem slippe unna med det.

En miljøbølge skyller for alvor over verdens befolkning. I Norge så vi tendensene under lokalvalget, og det vil bare bli sterkere opp mot stortingsvalget i 2017. Det er alt annet enn unikt for oss her hjemme.   

Historien er full av mennesker som bruker sin egen kropp som en barriere mot naturødeleggelser. Det skjer til daglig i regnskogen, der selskaper forsøker å ødelegge skogen for å kunne bygge ut store palmeolje-, eller soyafelt. I USA ble oljerørledningen KXL stoppet av ur- og lokalbefolkning som nektet å flytte seg da anleggsarbeiderne kom. I India nekter lokalbefolkningen gruveindustrien innpass til områdene de vil ødelegge for å utvinne mineraler.

Men, det har også gått med menneskeliv i kampen mot ødeleggelser. Den 10. november for 20 år siden ble den nigerianske forfatteren Ken Saro-Wiwa og åtte andre ogoniaktivister hengt i Nigerias oljehovedstad, på grunn av deres motstand mot oljeselskapenes ødeleggelser av Ogoniland.

Henrettelsene hadde, fra de nigerianske myndighetene sin side, som formål å kneble motstanden. Men resultatet var at det motsatte skjedde.   

Det er 20 år siden Ken Saro-Wiwa og de andre mistet livet i sin kamp mot Shell og de andre oljeselskapene, men det markerte ikke slutten for motstanden. På det meste deltok 400.000 mennesker i protestene mot oljeselskapenes rovdrift i Nigerdeltaet. I Norge er vi heldige. Her trenger vi ikke å risikere våre egne liv i kampen mot naturødeleggelser.
Men kanskje er det på tide at vi ser lenger enn pengeboka? - At vi tør å rette øynene våre mot de konsekvensene klimaendringene, som vår olje og gass, er med på å skape for folk over hele verden.

Når den norske regjeringen reiser til klimatoppmøtet i Paris gjør de det ribbet for troverdighet. Hvorfor? Fordi det norske svaret alltid er å kjøpe seg fri, og gjøre minimalt her hjemme. Fordi det norske svaret er å flytte oljeindustrien enda lenger nordover. Og, fordi det norske svaret er at oljefondet investerer i de selskapene som ødelegger Nigerdeltaet.

Etter klimatoppmøtet i København for seks år siden fikk miljøbevegelsen seg en kraftig knekk. Årsaken? Vi trodde på politikerne. Vi trodde de innså hvor store konsekvenser det ville ha for verden om de feila. I Paris vil vi ikke gjøre samme feilen. Denne gangen er det ikke deres egne skryte-pressemeldinger til sine nasjonale medier som skal være siste ord fra klimatoppmøtet. Det skal være våre stemmer, våre kropper i gatene og våre historier.

Og vi skal gjøre det med støttespillere fra hele verden, med berørte lokalsamfunn, med urbefolkning, unge og gamle. Og beskjeden vår er klar: vi lar oss ikke lengre avspise med smuler. Uavhengig av toppmøtene krever vi handling på hjemmebane.

For det er der den virkelige kampen står. I hvert enkelt land, i hvert enkelt fylke og i hver kommune. Det er fortsatt ikke for seint, men vi har alvorlig dårlig tid. Det som uansett er klart er at vi ikke kan la politikerne gjøre dette på egenhånd.

Det er bare å brette opp erma.