Nordnorsk universitets- og høgskolestruktur

I sommer har det vært flere innlegg om oppdraget fra kunnskapsministeren til universiteter og høgskoler om å vurdere sin plass i en sektor med færre institusjoner, der målet er å heve kvaliteten i høyere utdanning og forskning. Debatt er en viktig del av denne prosessen, ikke bare for institusjonene selv, men også for Norge som en ledende kunnskapsnasjon.

Oppdraget gir oss anledning til å heve blikket og utforske hvilke grep vi i Nord-Norge bør ta for å svare på utfordringene sektoren står overfor.

Tiden er inne for å diskutere løsninger som gjør at vi i nord blir gode og likeverdige partnere i konkurransen med andre nasjonale og internasjonale utdanningsinstitusjoner om ressurser, forskningsmidler, studenter og ansatte.

”Universitetskrigen”
I debatten er det lett for at argumentene spisses, noe som kan gi inntrykk av større forskjeller enn det som er faktisk er tilfelle. Media har omtalt ordskiftet som en ”universitetskrig”. Vi deler ikke dette synet. Vårt mål er at Høgskolen på Nesna, Universitetet i Nordland, Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Harstad, Samisk høgskole og UiT Norges arktiske universitet i felleskap kommer frem til løsninger som gjør at norsk politikk for høyere utdanning og forskning i framtida skal gi enda bedre resultater enn dagens modell. I prosessen skal vi komme fram til et forslag til struktur som er til det beste for landsdelen - og da må ulike scenarier vurderes.

Spørsmålet er hvordan utdanningssektoren best kan møte landsdelens behov og forventninger. Mulighetene er mange, en løsning kan være bilateralt eller multilateralt samarbeid. En annen mulighet er en ”union” av utdannings- og forskningsinstitusjoner i nord, og en tredje kan være fusjon mellom to eller flere institusjoner.

Styret ved UiT går inn i prosessen med ambisjon om å velge den modellen som styrker institusjonenes sterke sider. Samtidig skal vi som region i fellesskap lykkes bedre i nasjonale og internasjonale konkurranser om studenter, ansatte og forskningsmidler.

Regionale utfordringer og muligheter
Vi møter alle de samme utfordringene; store geografiske avstander, minkende ungdomskull, sterkere nasjonal og internasjonal konkurranse. Samtidig har vi et næringsliv i vekst, der stadig flere nasjonale og internasjonale firma etablerer seg i nord. Da er tilgang på kompetent arbeidskraft og lokale kompetansemiljø viktig.

Vi må i økende grad tiltrekke oss studenter fra resten av landet og fra utlandet. Landsdelen har i seg selv gode kvaliteter, men utvalg og kvalitet på studier og studiemiljø er viktige faktorer for valg av læringssted.

Andelen av arbeidsstyrken i nord med høyere utdanning øker, men øker mindre enn sentrale regioner i 
sør. Ungdomskullene blir mindre, og dette skjer først i nord. Å hindre frafall i skolen er viktig, og vi trenger lærere av høy kvalitet med evne og mulighet til å utvikle fag på elevenes premisser. ”Pilot i nord” med en 5-årig integrert master for lærerutdanning på alle nivå er en god modell. Den er ressurskrevende fordi den krever master-nivå på mange fag, men samarbeid i nord vil gi mulighet for å spre modellen til flere studiesteder. Modellen innføres nå i Finnmark, som et resultat av fusjonen mellom UiT og Høgskolen i Finnmark.

Norut Alta sine analyser viser også et stort behov for helsepersonell i nord fram mot 2030, langt flere enn det vi er i stand til å utdanne. Denne utfordringen må løses i felleskap, i lys av både velferds- og demografiutviklingen.

Hvordan bli bedre
Landsdelens utdanningsinstitusjoner har vært en suksess. Mye av grunnlaget for at Nord-Norge er en region i vekst er at vi har utdannet høykompetent arbeidskraft til det nye lokale, kunnskapsbaserte næringslivet som nå drar utviklingen i nord.

Selv om vi har lykkes med mye, må vi også erkjenne at utdanningssektoren i nord fortsatt kan bli bedre. Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2014 viser at flere av institusjonene i nord har lavere gjennomstrømning, svakere rekruttering, lavere publiseringsaktivitet og mindre eksternfinansiering enn institusjoner i sør. UiT har best resultater av de nordnorske institusjonene, men vi har fortsatt lavere publiseringsaktivitet og mindre eksternfinansiering per vitenskapelig ansatt enn andre breddeuniversitet. Utdanningssektoren i Nord-Norge må bli bedre, og en styrking av miljøene er nødvendig.

Lang tradisjon for samarbeid
Vi har et godt og nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, næringsliv, kulturliv og offentlig sektor i Nord-Norge, med mange regionale og lokale møteplasser. I tillegg har vi formalisert samarbeid i sektoren om studie- og utdanningstilbud gjennom Rådet for Høyere Utdanning (RHU). God dialog og forankring for å skape felles forståelse av problemer, utfordringer og muligheter er viktig.

UiT har også erfaring med fusjon for å styrke samarbeid og kvalitet. Fusjoner er krevende og det er viktig å være trygg på at en sammenslåing gir gevinst. Erfaring fra slike prosesser er verdifull når vi i løpet av høsten skal vurdere hvilke innspill vi skal gi til framtidig organisering av universitets- og høgskolesektoren.

Hvilken modell?
Kunnskapsministeren mener at flere av de utfordringene norsk høyere utdanning og forskning har kan løses gjennom å skape god dynamikk mellom et mindre antall institusjoner, men med et antall studiesteder rundt dagens nivå. I debattene antydes det at denne modellen er uegnet i nord på grunn av de store geografiske avstandene. Men kanskje er kunnskapsministerens modell godt egnet i nord nettopp fordi avstandene ikke skaper samme grad av konkurranse om studentene mellom studiesteder som modellen vil skape i mer tettbefolkede områder i sør?

Flere har også tatt til orde for videre institusjonell selvstendighet. Det kan tenkes at dette status quo støttes politisk. Vi tror likevel ikke at kunnskapsministeren vil akseptere en videreføring av dagens struktur uten av vi samtidig kan forklare hvordan vi skal bli bedre som institusjoner og heve kvalitet på forskning og utdanning innenfor dagens modell.

En videre utvikling av sektoren vil for UiT måtte bygge på gode faglige premisser: Det må legges til grunn en faglig integrasjon som styrker fagmiljøene over tid og som gir større strategisk handlingsrom og økt konkurransekraft. Kun på denne måten kan vi sammen bidra til kunnskapsministerens ambisjon om høyere kvalitet innen utdanning og forskning.