Når havmyter blir fakta

Av: Ida Folkestad Soltvedt og Jan-Gunnar Winther, Senter for hav og Arktis

På vei inn i framtiden er vi mange som forsøker å beskrive morgendagen, og stadig publiseres nye rapporter om havet. Gjennom scenariostudier streker vi opp mulige utviklingstrekk, veivalg og konsekvenser for de blå næringene. Målet er å høste fra havet for å imøtekomme økende behov knyttet til blant annet mat, energi, transport og rekreasjon, samtidig som vi skal bevare et hav i god helsetilstand for kommende generasjoner.

Tanken er god og de framoverskuende verktøyene nyttige. Scenarier er kvalifiserte spådommer om tiden som kommer basert på dagens tilstand og trender. Men vi må også regne med at x-faktorer kan endre forutsetningene radikalt, og at estimatene ikke slår til. Likevel – på sin vandring ut av akademia og inn i det offentlige ordskiftet – blir framtidsscenarier ofte sett på som vedtatte sannheter. Det er bekymringsverdig.

Havet har alltid vært sagnomsust. Fra svunne øyer og store sjømonstre, til katastrofale seilaser og den onde Draugen. Men der mangel på kunnskap en gang ga feilaktige konklusjoner, har vi nå et voldsomt tilfang av informasjon. I mylderet av tall og fengende scenarier er det lett å gå seg vill. Kanskje kan kompleksiteten kombinert med overveldende mengder informasjon gjøre det behagelig, ja nesten forførende, å forenkle? Men idet vi forenkler, står vi også i fare for å forvrenge, og plutselig har «kunnskapen» blitt selektiv. En moderne havmyte blir født.

Et eksempel er den mulige femdoblingen av norsk marin verdiskapning innen 2050. Ofte kobles den utelukkende til, eller forveksles med, et femdoblet volum av oppdrettslaks. Femdoblingen er knyttet til et knippe av næringer inkludert oppdrett, fiskerier, nye arter, alger, marine ingredienser, fòr og leverandørindustri. Skal denne utviklingen være mulig, har forskerne påpekt, må vi løse en rekke teknologiske og miljømessige utfordringer. I tillegg må betydelige investeringer på bordet. Dessverre refereres sjelden disse forutsetningene sammen med «femdoblingen». Et annet framtidsscenario hevder at vi samme år, i 2050, vil ha mer plast enn fisk i havet, noe vitenskapen er kritisk til. At disse påstandene fester seg er kanskje ikke så farlig – laksen vil fortsatt være viktig for Norge om 30 år, og plastproblemet får velfortjent oppmerksomhet. Men hva om det hindrer oss fra å heve blikket, se utfordringer i sammenheng, og skape helhetlige løsninger? Hva om vi glemmer midlene som må til for å nå målet? Hva om våre følelser får trumfe rasjonelle beslutninger? Hva om vi rett og slett staker ut feil kurs for samfunnsutviklingen vår?

Havets framtid er et viktig tema, også da konferansene Our Ocean og DNs Havets Hus ble avholdt sist uke. I en tid hvor klimaendringer, politiske omveltninger, flyktningstrømmer og energi- og matsikkerhet preger nyhetsbildet, er det gledelig at hele verden ser mot det blå. Havet er tross alt svaret på mange av våre utfordringer, og for svært mange selve livsgrunnlaget.

Spiller vi kortene riktig sitter vi på en gylden gren av verdiskaping og arbeidsplasser lokalt, nasjonalt og globalt. For Norge er ambisjonen å videreutvikle teknologi og nye næringer, høste bærekraftig og skape inntekter for et samfunn i omstilling. Prosessen – og enhver diskusjon om havets framtid – må være kunnskapsbasert. Selektiv bruk av kunnskap er i beste fall misvisende, i verste fall direkte feil. Vi må legge vekk mytene, og se det store bildet.