«Mangfold er å bli invitert til festen, inkludering er å bli bydd opp til dans»

En forestilling fra Hanna Felicia, en ny duo i Danskompaniet Spinn, på høstens dansefestival i Reykjavík, Island. Kompaniet, med base i Sverige, består av dansere med og uten hemmede funksjonsevner. Verket utforsker søsterskap og relasjonen mellom to mennesker, eller kanskje heller to sider av samme person – som lengter etter anerkjennelse og kjærlighet. (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

Publisert: fre 25.11.2022 13:31 / Oppdatert: fre 25.11.2022 18:00

Nylig gikk den internasjonale dansefestivalen i Reykjavík av stabelen. Den søker å utfordre etablerte ideer om hvordan dans og dansende kropper skal se ut – og hvilke stemmer som skal få komme til orde.

Tekst Astri Edvardsen

Sist uke feiret Reykjavík dansefestival 20-årsjubileum med et stort festprogram kjennetegnet av mangfold – i dobbel forstand.

I samspill med den internasjonale scenekunstfestivalen Lókal, ble det holdt rundt 50 arrangementer over fem dager for folk i alle aldre.

«Mangfold er å bli invitert til festen, inkludering er å bli bydd opp til dans.»

Pétur Ármannsson, meddirektør for Reykjavík dansefestival. (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

Dette ordspillet – som tilskrives Vernā Myers, forfatter og visepresident for inkluderingsstrategi i Netflix – har vært en sentral inspirasjonskilde for årets festivalutgave.

– Gjennom sin kuratorvirksomhet, prøver Reykjavík dansefestival å utfordre normative ideer om hvordan dans skal se ut, hvilke kropper som skal representeres innenfor dans og hvem sine stemmer som skal bli hørt, sier Pétur Ármannsson, meddirektør for festivalen, til High North News.

– Reykjavík dansefestival streber etter å være en morsom og inkluderende festival full av fester, forestillinger, idéverksteder, samtaler med kunstnere og avslappende sammenkomster, fortsetter han.

Baby rave for barn i alle aldre og deres foresatte. Med musikk fra Brasil, Ukraina, Japan, India, Sør-Afrika og Island som input til fantasien, kan barna dra på dansereise til ulike verdenshjørner, skriver festivalen. (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

Danseverket Feminist rave er skapt av Anna Kolfinna – i nært samspill med og framført av en gruppe tenåringer. Dette er en feministisk utopi, inspirert av ravekultur, der alle er frie til å bevege og uttrykke seg slik de vil til selvvalgt musikk. (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

Lunch beat (lunsj med dans) har et eget manifest. Blant reglene er at man må danse og ikke snakke om jobb. Konseptet ble skapt i Stockholm, og reiste til Reykjavík dansefestival i 2012. Arrangementet foregår i regi av kollektivet Choreography Reykjavík. (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

Ikke dans etter noens selektive pipe

Årets danse- og scenekunstfestivitas besto av bidrag fra rundt 186 kunstnere – og samlet nærmere 3300 publikummere.

Ikke bare har mange funnet gjenklang i arrangementene. Denne festivalrammen har også en aktuell klangbunn i samtida.

En sårt tiltrengt debatt om inkludering innenfor islandsk scenekunst – eller mangel på sådan – har blitt ført i den siste tida, fortelles det.

Både nå og i tidligere år, strekker Reykjavík dansefestival seg etter å bidra til et åpent fellesskap med stor variasjon – som gjennom kunstnerne den gir en arena til og menneskene som den henvender seg til.

– Det ligger makt i å velge hvem som skal bli sett og ikke, så vi ønsker å fortsette denne samtalen, være en tilgjengelig festival og plattform for ulike kropper, stemmer og representasjoner, stadfester medarbeiderne på festivalens nettside.

I Collaborative Contaminations, både en forestilling og en interaktiv installasjon, utforskes vannets dynamikk og hvordan denne påvirkes av forurensninger. I dette verket aktualiserer Rósa Ómarsdóttir og Hákon Pálsson snedige spørsmål rundt relasjonen mellom natur og teknologi: Kan vi finne lekenhet i forurensning? Kan forurensning betraktes som en mulighet for samarbeid? (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

The Boob Sweat Gang er et islandsk punkband som framfører sceniske liveopptredener. På scenen tar de seks medlemmene sine alter ego over – og de opptrer ut fra følgende motto: «Vi gjør hva faen vi vil. Vi skriker vår sannhet. Vi har svette pupper, og vi elsker det.» (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

I forestillinga Les mine riter figurerer Cindercat (Elísabet Birta Sveinsdóttir) inni en kiste, desperat etter å gå videre til livet etter døden. «Hvor mange ganger må jeg dø for å få komme dit?», spør katta, og håper at publikum deler ønsket om et festlig etterliv. Den skjelver og stønner, sukker og gjesper, logrer med halen og synger en rolig sang – før den så trer ut av kista og blir DJ Cindercat. (Foto: Owen Fiene/Reykjavík dansefestival)

Heftig og begeistret

Blant deltakerne på festivitasen i Islands hovedstad denne senhøsten var direktør for Festspillene i Nord-Norge, islandske Ragnheiður Skúladóttir.

Festspilldirektør Ragnheiður Skúladóttir. (Foto: Privat)

Skúladóttir takker Reykjavík dansefestival og Lókal scenekunstfestival for inspirerende og artige dager. Hun har bakgrunn som medgründer av og kunstnerisk leder for Lókal.

– Å se hvor sterke og innflytelsesrike arbeider som produseres på Islands uavhengige scene – til tross for vanskelige omstendigheter og begrenset interesse fra kulturpolitisk hold – er rett og slett utrolig, skriver Skúladóttir på sin Facebook-side og fortsetter:

– Mitt ønske er at all denne produksjonen, med den kvaliteten den står for og inspirasjonen den gir, en dag får anerkjennelsen den fortjener. Det er på tide at det utvikles en langsiktig politikk og støttetiltak som virkelig monner.

– Som utvandret islending, er jeg stolt og begeistret etter å ha fått tatt del i den store mengden av vågalt, energisk og morsomt program fra disse to festivalene, tilføyer hun.