Russisk kunstner: – Å få vise kunsten min i Bodø er som et friskt pust av frihet

– I Russland sies det at alle i Europa hater oss, men jeg forstår at det kun er politisk propaganda, skriver kunstneren Ulyana Podkorytova i Moskva i en e-post til High North News.

Ulyana Podkorytova, russisk kunstner. (Foto: Alisa Nikulina)

Som del av det nordlige kunstprosjektet Border / No Border under Bodø biennale, har Podkorytova nylig gjort en performance og hatt utenlandspremiere for filmen Tamotka ved Jektefartsmuseet. Filmen vises i et mobilt visningsrom i Bodøsjøen fram til torsdag.

– Dette samarbeidet med norsk side er til stor støtte for meg. På bakgrunn av krigen i Ukraina har jeg mistet fem prosjekter i utlandet. Denne sjansen til å vise kunsten min i Bodø er som et friskt pust av frihet for meg, forteller hun.

Egentlig skulle Podkorytova komme til Bodø, men hun fikk ikke innvilget visum. Hennes sceniske forestilling og deltakelse i påfølgende panelsamtale, ble derfor direktestrømmet fra Moskva.

– Russland er meg svært kjært, men det er et vanskelig land. Her er også uærlige karakterer som vil låse meg inne i landet. Jeg er virkelig redd for at jernteppet skal senke seg, men vil ikke flytte fra Russland nå. Mitt håp at jeg vil kunne fortsette å føre min egen kamp her gjennom undergrunnskunst, utdanning og arbeid med ungdom.

Fortidige fellesnevnere med samtidsrelevans

Å gjenfinne sine nordlige røtter står sentralt i Podkorytovas skapervirksomhet.  

– I min kunstneriske praksis arbeider jeg med nordlig folklore. Jeg tror at russere og nordmenn har en stor felles samling av nordlige folkeminner som kan ha positiv innvirkning på menneskeheten. Vi trenger å se langt tilbake i fortiden for å roe ned og reflektere. Bare sitte ved sjøen og synge en gammel meditasjonssang, mener hun.

Podkorytovas performanceverk tar utgangspunkt i nordrussisk folkemusikk fra middelalderen, og i filmen – blant annet «skutt» i landsbyer ved Kvitsjøen på landets nordvestkyst – formidles og videreutvikles gamle folkefortellinger.

– Jeg håper at min kamp på samtidskunstens territorium vil bidra til å åpne folk i Russland sine øyne for deres fortid, og at det kan medvirke til en framtidig framferd uten store feilgrep. Måtte denne forferdelige krigen stoppe umiddelbart, og så kunne vi leve i en nøktern nåtid, skriver hun, som òg forteller at hennes kjære mann er ukrainsk.

– Hvis jeg en gang får mulighet til å samarbeide med norske kunstnere, ville jeg like at vi synger sammen! Jeg er en frihetens sanger, legger Podkorytova til.

Kvinnelige historiefortellere

Prosjektet Border / No Border inkluderer også nordlige kunstverk laget av britiske Ruth Maclennan og norsk-samiske Elina Waage Mikalsen, som ble vist fram i Bodø sentrum under biennalen.

I likhet med sin russiske kunstnerkollega, har Maclennan laget en kunstfilm fra den nordvestrussiske Arkhangelsk-regionen. I A Forest Tale formidler hun fortellinger fra den arktiske skogen – og skildrer hvordan dens økosystem har blitt påvirket av industriell utvikling.

Ekaterina Sharova, russisk-norsk kurator, kunsthistoriker og lektor. (Foto: Privat)

Mikalsen har laget en norsk-samisk multimedial installasjon, Undersang/Jaskes šukŋa, som bringer sammen fragmenter av familiehistorie og mytologi om underverdenen.

– Felles for dette prosjektet er kvinnelige stemmer som forteller historier fra fortida. Slike stemmer hører man lite eller ingenting fra i offentligheten, sier Ekaterina Sharova, russisk-norsk medkurator med base i Oslo.

– I filmene er blant annet referanser til bylina, russisk folkelig middelalderpoesi som ble overført muntlig. Bylina ble samlet inn blant eldre damer på den russiske landsbygda. Mikalsen har noe liknende i sitt verk med samiske historietråder. I det grenseoverskridende nord holder vi på med å gjenoppdage vår historie, forteller hun.

Kulturhovedstads- og barentsarbeid

Bak prosjektet står organisasjonen Prosjekt 67 og Arctic Art Institute, med støtte fra Bodø 2024 og BarentsKult.

Prosjekt 67 fokuserer på kunst i det offentlige rom, og er en del av Bodø 2024 – paraplyorganisasjonen som skal realisere planene om å gjøre byen til europeisk kulturhovedstad om to år. BarentsKult er et finansieringsprogram for norsk-russisk kultursamarbeid i nord, og forvaltes av Barentssekretariatet.

Gøran Moya, grunnlegger av og leder i Prosjekt 67. (Foto: Dan Mariner)

– Et av målene for Prosjekt 67 er å etablere et arktisk samarbeid på tvers av Grønland, Norge, Sverige, Finland og Russland. I over to år har jeg arbeidet med å danne nettverk og gjøre tverrgående prosjekter, sier Gøran Moya, grunnlegger av og leder i Prosjekt 67.

For akkurat dette kunstprosjektet hadde han som kurator opprinnelig russiske samarbeidspartnere i Petrozavodsk. 

– Først kom koronapandemien i veien. Da den hadde roet seg noe, gikk Russland til invasjon av Ukraina. Siden dette er et prosjekt med BarentsKult-midler og partnerne i Petrozavodsk får støtte fra den russiske staten, måtte jeg avslutte samarbeidet med dem. Så tok jeg kontakt med Ekaterina, og vi begynte å arbeide sammen, forteller Moya.

Intens prosess

I fortsettelsen gikk det slag i slag for å rekke ferdigstilling av prosjektet til biennalen.

– Prosessen har vært utfordrende. Hele prosjektet måtte endres, og søknaden om BarentsKult-midler behandles på nytt. Alt dette måtte skje på svært kort tid, beskriver Moya.

– Heldigvis fikk vi på plass tre kunstproduksjoner som var klare, så det klaffet litt, sier Sharova og fortsetter:

– Maclennan og Podkorytova sine filmer har ikke blitt vist i Europa tidligere, og for oss var det en kjempemulighet få disse store kunstnerne med i prosjektet. De hadde blant annet planlagte visninger i London og Venezia, som ble avlyst grunnet Ukraina-krigen.

Fortid og nåtid

I prosjektet beskrives Nordvest-Russland som et samlingssted i periferien for mange politiske flyktninger og fritenkere på flukt fra det autoritære Moskva – og som en region som har bevart historie som dels svant hen i sovjettida.

Sharova kommer selv fra Arkhangelsk, og er utdannet kunsthistoriker og lektor. Etter ti år med studier og arbeid i Norge, blant annet som kurator i Pikene på Broen i Kirkenes, dro hun tilbake til hjemtraktene i 2015. 

– Jeg dro tilbake for å løfte kunstscenen i Nordvest-Russland, og grave fram eldre historiske fortellinger som sovjetmyndighetene hadde visket ut vårt historiepensum. Innovasjon innenfor russisk kunst kan nettopp ligge i fortiden fordi man hele tiden kan gjøre gjenoppdagelser, forteller hun.

Sammen med en gruppe kunstnere og kuratorer, etablerte Sharova samme år Arctic Art Institute som en plattform for å fremme unge nordlige kunstnerstemmer. Innenfor denne rammen inviterte hun mange kunstnere, som Podkorytova, til Arkhangelsk for å produsere nye kunstverk på bakgrunn av det gamle og delvis glemte.

I nåtida er Sharova urolig for de progressive og krigskritiske kunstnerstemmene i Russland, og for Barentssamarbeidet som hun har mange års fartstid innenfor. Moya deler hennes bekymringer.

Hegner om samspillet

De to kuratorene tar tydelig til orde for at samarbeidstrådene til motstemmer på kunst- og kulturfeltet i Russland må vedlikeholdes – og setter spørsmålstegn ved norske mediers dekning av nabolandet der folk risikerer hardhendt behandling og opptil 15 års fengselsstraff for å spre «desinformasjon» om russiske styrkers handlinger i Ukraina.

– Mange som jeg kjenner i Russland, er imot krigen. Noen av dem risikerer liv og helse for å protestere mot den. Men dette omtales sjelden i mediene, sier Sharova.

– Hvis man kun fokuserer på politikk, forsvar og sterke menn – og utelater kvinnelige kulturhistorier og kultursamarbeid – går man glipp av mye kunnskap. I sin Russlandsdekning, skriver mediene stort sett om Putin og militæret. Slik styrkes de som allerede er sterke fra før, poengterer hun. 

Moya er enig med sin medkurator.

– Grunnleggende sett bidrar kultursamarbeid til større mellommenneskelig forståelse. Og i nåtida er det, som Ekaterina er inne på, desto viktigere å få kjennskap til vanlige krigskritiske folk på russisk side – som på kunstfeltet, sier han.  

Slagsider ved kulturboikott

– Jeg tenker også på de store konsekvensene det får for kunstnere i Russland når aktører på vestlig side nekter å samarbeide med dem. En del kunstnere blir værende der og har gode grunner til det, slik som Ulyana, påpeker Moya.

– Man kan boikotte russere, men Russland forsvinner ikke. Og man fremmer ikke demokrati gjennom utestengelse. Kunstnerne «er» demokrati på russisk side, og de aller fleste av dem er imot krigføringen i Ukraina. Samtidig er det veldig farlig å protestere. Det kan beskrives som å stå overfor en betongvegg med overhengende fare for at den faller ned på deg, supplerer Sharova.

I likhet med sin venn og kollega på kunstfeltet, Evgenij Goman i Pikene på Broen, vektlegger Sharova at det å bryte kontakten med frittstående kunstnere i Russland vil gjøre dem deprimerte og fremmedgjorte.

Hun mener også at kulturboikott overfor russere dels skjer på mangelfullt kunnskapsgrunnlag.

– Det er vel fort gjort at russere boikottes uten kjennskap til hva de står for. Både Ulyana og jeg har fått kanselleringer fra aktører som ikke kjenner oss. Selv har jeg ikke endret mitt ståsted siden jeg eksempelvis inviterte den russiske opposisjonelle musikkgruppen Pussy Riot til Norge i 2014 – og jeg er sterkt imot krigen i Ukraina.

Barentssamarbeidets effekter og utsikter

Border / No Border-prosjektet er altså en del av Barentssamarbeidet med russisk side som fortsatt gløder, men som har ei uviss framtid.

Både Moya og Sharova har merket seg debatten om eksistensgrunnlaget til det norske Barentssekretariatet, som understøtter norsk-russisk samarbeid i nord.

– Hvilken framtid Barentssamarbeidet går i møte, er veldig interessant. Hva vil skje med Barentssekretariatet – og hvordan blir fortsettelsen for det grenseoverskridende kunst- og kultursamspillet? I Prosjekt 67 er målet å gjennomføre samarbeidsprosjekter med blant annet russiske kunstnere kontinuerlig, men realiseringen kommer dels an på hvordan det blir med sekretariatet, sier Moya.

– Noen har hevdet at Barentssekretariatet er mislykket, og beskrevet nær sagt alt ved det norsk-russiske Barentssamarbeidet som problematisk. Dette har jeg flere innvendinger mot, sier Sharova og fortsetter:

– Å skulle forandre hele Russland til et demokrati gjennom samarbeid med fem barentsregioner av landets totalt 83 territorielle enheter, er for det første en svært stor ambisjon. Moskva er maktens sentrum, og endring som blir landsomfattende skjer først der.

– Samtidig har jeg merket stor forandring i de russiske regionene som Barentssamarbeidet spenner over. Denne har i første rekke kommet gjennom samspill innenfor kultur og utdanning. Forskjellen fra andre regioner, til og med Moskva, er betydelig. Endringen er kanskje ikke så synlig sett fra Norge, men den er der.

Gjenklang

I forlengelsen deler Sharova noen av sine erfaringer med nordlig norsk-russisk samarbeid. 

– Da jeg dro tilbake til Nordvest-Russland og sa at jeg kom fra norsk side for å arbeide med Barentsprosjekter, ble jeg umiddelbart ønsket velkommen. Barentssamarbeidet har et så bra rykte i denne regionen. Man kan dra til hvilken som helst kulturinstitusjon der med et Barentsprosjekt og bli tatt godt imot, forteller hun.

I tiden Sharova arbeidet i hjemtraktene, samlet hun også progressive ledere av kulturinstitusjoner til et arktisk kunstforum i Arkhangelsk.

– Slike progressive kulturledere er det mange av i den russiske Barentsregionen. Også gjennom Barentssamarbeidet har den post-sovjetiske ledergenerasjonen en helt annen tankegang – og disse har påvirkningskraft. Atskillige russere går for eksempel på teater og kunstutstillinger, påpeker hun og fortsetter:

– Gjennom Barentssamarbeidet er det òg opparbeidet en slags arkitektur av menneskelige kontakter i Nord-Norge og Nord-Russland. På kulturfeltet har vi et stort miljø der alle kjenner alle. Disse nettverkene er levende og viktige, selv om noen observatører ikke har blikk for dem, sier Sharova og kommer med et siste poeng: 

– Gevinsten i å vedlikeholde grensekryssende kontakt er stor. Vi har også så mange felles nordlige historier som ikke har blitt fortalt i samtida, og som kan påvirke hvordan Arktis vil bli i framtida.