Arne O. Holm mener Vår russiske venner trenger en varm armkrok
Fra Vardø speider jeg mot en grå og litt skremmende horisont. (Foto: Arne O. Holm)
(Kommentar) Vardø: Det finnes en plass i skammekroken for de som etter det russiske angrepet mot Ukraina dømte Barentssamarbeidet nord og ned. Hadde de trukket pusten før penna ble kvesset, hadde de lyttet til stemmene fra opposisjonelle russiske kunstnere som trygler om ikke å bli overlatt til seg selv.
Jeg har tilbragt noen dager i Vardø, en by så langt øst i Norge at den målt etter østlig lengdegrad ligger i en annen tidssone enn resten av Norge. Øst for St. Petersburg, for å være mer presis, og nesten like langt nord som den nordligste delen av Sibir.
Derfor også en by sterkt preget av sitt nære forhold til nettopp Russland, både politisk og materielt.
Stahet og oppgitthet
En by preget av stahet og oppgitthet i skjønn forening. En vertikaldelt bolig i Vardø kan være nyoppusset og innbydende mot vest, mens den siamesiske tvillingen mot øst står umalt med hull i taket og knuste vinduer.
Her, blant norske kunstnere som har inntatt Gammelskolen i Vardø for å spre kunnskap og opplevelser, får følelsene fritt spillerom.
Jeg leser på nytt i min egen avis, High North News, intervju med russiske opposisjonelle kunstnere på begge sider av grensa mot Russland. Jeg leser med klump i halsen fordi dette er mennesker som fortsatt tør å utfordre sitt krigsmonomane lederskap med motstand.
Et friskt pust av frihet.
Og med et håp om å unngå fengselsmurene som kaller på enhver som med utestemme roper mot Moskva. I det minste med et håp om å overleve.
Evgenij Goman både bor og arbeider i Kirkenes og driver teater i Murmansk, og forteller hva som vil skje dersom uavhengige kunstnere i Russland blir overlatt til seg selv.
– Hvis de avskjæres fra omverden, blir de overlatt til propaganda og depresjon. Det vil bidra til Putins prosjekt om å få kontroll over russernes hoder, sier han.
Samarbeid med Norge
Kunstneren Ulyana Podkorytova i Moskva får i disse dager oppført sin film i Bodø i regi av prosjektet Border / No Border.
– Samarbeidet med Norge er en stor støtte for meg. Krigen har gjort at jeg har mistet fem prosjekter i utlandet. Denne sjansen til å vise kunsten min i Bodø er som et friskt pust av frihet for meg, sier hun til High North News.
Selv får hun ikke være til stede.
Produsenten er Ekaterina Sharova, nå bosatt i Norge.
– Mange som jeg kjenner i Russland, er imot krigen. Noen av dem risikerer liv og helse for å protestere mot den. Men dette omtales sjelden i mediene, sier Sharova.
Må ikke begraves på altrene.
Vitnesbyrdene om livet som opposisjonell er sterke, men samtidig bønnfallende.
Risikofritt
Det er bønn om ikke å bli glemt.
Barentssamarbeidet, fullstendig uskyldig i den krig som føres fra Moskva, må derfor holdes ved like. Ikke begraves på altrene til de som på trygg avstand fra Vladimir Putins jerngrep lyser død over Barentssamarbeidets minne.
Det er omtrent like langt fra Tromsø til Moskva som fra Murmansk til Moskva.
Der slutter også likheten. Å kritisere Barentssamarbeidet fra Tromsø er risikofritt. Å bønnfalle nabolandene om å holde det ved like, sett fra Murmansk, kan være livsfarlig.
Det tenker jeg på mens jeg fra Vardø speider ut i en grå og litt skremmende horisont. Kanskje sitter det noen der havet slutter, og Russland begynner, som ser mot vest.
Hadde de kunnet seile ville de fått landkjenning i Grense Jakobselv eller Vardø og møtt mennesker som fortsatt er stolte over det grensesprengende samarbeidet vi har fått til.
Mennesker som nekter å bøye seg i skam, og i stedet møter sine opposisjonelle venner på den andre siden av grensa med en armkrok de kan gråte og søke trøst i.
