Arne O. Holm mener: – Mangel på dialog øker avstanden mellom nord og sør

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord endrer seg nærmest fra uke til uke. Etterretningstjenesten beskriver en situasjon med eskalerende spenning i kombinasjon med en stadig svakere våpenkontroll, i tillegg til nye, svært avanserte våpensystemer.

10 prosent av befolkningen

Endringen skjer i en del av Norge hvor knappe 10 prosent av landets innbyggere bor. Det betyr at de resterende 90 prosent ganske uanfektet kan fortsette sin jakt på kjappe børsklipp og spektakulære eiendomsinvesteringer.

Det har alltid vært langt fra Kirkenes til Oslo, både geografisk og mentalt.

Mangel på åpen dialog mellom den forsvarspolitiske ledelsen og innbyggerne i nord øker avstanden. Det kan gi resultater ingen av oss ønsker.

Da offentligheten fikk vite at amerikanske styrker skulle bruke Nord-Norges største by som havn for sine atomdrevne ubåter, var beslutningen allerede tatt. Den etterfølgende diskusjonen om hva dette kunne bety for trusselbildet i nord, var en skinndiskusjon.

Da myndighetene bestemte seg for å gjennomføre den store militærøvelsen Joint Viking med 7.000 norske og 3.000 allierte soldater, hadde de på forhånd blitt advart av helsemyndighetene. En slik øvelse, med et stort innslag av utenlandske soldater var ikke forenelig med en hel nasjons smertefulle innsats for å bekjempe epidemien.

Uforsvarlig

Forsvaret, som i utgangspunktet insisterte på at de hadde bedre kontroll over pandemien enn fagmiljøene, måtte til slutt snu. Advarslene fra lokalt helsepersonell, advarsler som ble avvist, viste seg å ha bred støtte også hos de nasjonale helsemyndighetene. Øvelsen ble til slutt avlyst.

Den var alt annet enn medisinsk forsvarlig.

Beslutningen om å stasjonere langtrekkende amerikanske bombefly på Ørlandet ble avslørt av internasjonale nettsteder med gode kilder i Pentagon i USA. Ikke av norske myndigheter.

I løpet av kort tid har allierte NATO-land avholdt store flåteøvelser i Barentshavet. Det er nytt.

Nytt var det også at Norge valgte å avstå fra deltakelse i en av øvelsene, men sluttet seg til med egne skip i en øvelse som seilte inn mot de russiske atomlagrene på Kola-halvøya. Advarslene mot det som ble oppfattet som en unødvendig provokasjon, kom fra deler av Forsvaret.

Noen god forklaring på hvorfor Norge valgte på delta i den ene øvelsen, noe som er vanlig når allierte styrker trekker nordover, men ikke den andre, fikk vi aldri. Stod vi overfor en ny, mer aggressiv alliert militærøvelse rettet mot Russland, i strid med norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, eller ble vi rett og slett ikke spurt om å være med?

Et skummelt bakteppe

Det finnes et bakteppe når jeg stiller spørsmål ved om dialogen mellom innbyggerne i nord og den forsvarspolitiske ledelsen er åpen nok.

I E-tjenestens rapport Fokus 2021 advares det sterkt mot russisk påvirkning. Ikke minst hevdes det at høstens valg «er et nærliggende tilfelle der Norge kan bli utsatt for forsøk på påvirkning».

Og videre:

"Russland og Kina benytter desinformasjon aktivt til påvirkning, men også for å så splid og usikkerhet".

Hvorvidt Russland og Kina lykkes eller mislykkes, er for en stor del opp til våre egne myndigheter.