Magnus Børmark i Gåte: Holder fast ved kunstens nyanserende og forenende kraft

I slutten av juni ble debattrekken High Noon arrangert i Harstad gjennom et samarbeid mellom Festspillene i Nord-Norge og High North News.

Kunstnere som moralske kompass var tema for den fjerde debatten i rekken. 

Folkerockbandet Gåte vant årets norske Melodi Grand Prix (MGP). I lys av Israels okkupasjon av Palestina, ble de nødt til å ta et valg om å delta på Eurovision Song Contest i Malmö i mai eller ikke.

Hva er kunstneres ansvar i en slik situasjon – og hvilke forventninger har vi til dem?

Hovedgjest: Magnus Børmark, gitarist i Gåte. Han er også komponist, og står bak musikkverk og lyddesign til en rekke forestillinger ved ulike norske teatre. 

Tilbakeblikk

I møte med Israels krigføring mot Hamas på Gazastripen – med høye palestinske sivile dødstall og humanitær krise – stilte over 4000 nordiske artister seg bak opprop for å utestenge Israel fra Eurovision, slik Russland ble i 2022. Dette meldte VG. 

Arrangør av Eurovision, Den europeiske kringkastingsunionen (EBU), utelukket eksklusjon, og Israel ville selv delta i konkurransen. 

Norges nasjonale kringkaster, NRK, ville ikke ta del i en kulturboikott og holdt fast ved sin deltakelse i arrangementet. 

Så måtte Gåte, som før MGP-finalen 3. februar ga uttrykk for at de oppfattet Israels tilstedeværelse i Eurovision som problematisk, vurdere sin egen deltakelse, skrev NRK. 

Etter mange runder med refleksjon og grundige drøftinger – og press utenfra om å gå inn for boikott – landet bandet på sitt standpunkt: 

– Vi kjente at vi vil være der og løfte opp det vi trenger mest: troen på en tredje løsning som ikke er at den ene parten vinner over den andre. Det er jo det det rommet musikken og andre kunstformer kan åpne opp, sier Magnus Børmark til High North News. 

I vindkastene

Gåtes beslutning høstet både støtteerklæringer og skarp, negativ respons. 

– Hvis man virkelig tar innover seg det som skjer i Gaza, får man jo bare lyst til å hoppe i havet. Jeg opplever at det er en kollektiv desperasjon etter å gjøre noe i møte med denne grusomme situasjonen. I desperasjonen har vi ulike uttrykk, forskjellige tanker om hva som er rett å gjøre, påpeker Børmark og fortsetter:

– Når man får mye oppmerksomhet i offentligheten, følger det med en viss status og en del forventninger til hva man skal gjøre. Så må man forvalte denne posisjonen, og det riktige må jo da være å forankre ens tilnærming i seg selv – selv om det stormer. 

– Vi ble en magnet for veldig manges meninger, og i den digitale virkeligheten er det ganske mye røffere. Der ikke bare folk, men også webroboter mater på dramaet i verden. Det kom mye vilt inn i innboksen vår. 

– Men vi måtte ta vårt valg, og kjente på at vi oppi det kaotiske ikke trengte de som mener at de sitter på en fasit. Noe som også opplevdes litt feil er når det i Norge, hvor vi ikke har krig, likevel får en ordkrig i kommentarfeltene om hvordan vi best kan påvirke den forferdelige situasjonen, hvordan vi kan gjøre verden bedre. 

Felles inngang

Veien videre fram mot finalen i Malmö gikk ikke bandet alene, men i tett samspill med andre deltakende artister. 

– Vi var representanter for 13 land som begynte å snakke om hvordan vi sammen kunne gå inn i Eurovision. Hele påska satt jeg på hytta og hadde digitale møter med dem, blant andre Nemo fra Sveits og Teemu Keisteri (Windows95man) fra Finland. Disse samtalene var veldig interessante. Vi hadde ikke lyst til å gå inn i det med passivitet eller berøringsangst, men heller ta et aktivt valg om å hegne om hva kunst og musikk kan være og bidra med, forteller Børmark. 

I fellesskap formulerte Gåte, Nemo, Windows95man, SABA (Danmark), Bambie Thug (Irland), Iolanda (Portugal), Megara (San Marino), Olly Alexander (Storbritannia) og Silvester Belt (Litauen) følgende uttalelse: 

– I lys av den nåværende situasjonen i okkuperte palestinske territorier, spesielt på Gaza, og i Israel, føler vi oss ikke komfortable med å være stille. Det er viktig for oss å stå i solidaritet med de undertrykte og kommunisere vårt inderlige ønske om fred, og umiddelbar og varig våpenhvile, samt trygg retur av alle gisler. Vi står samlet mot alle former for hat, inkludert antisemittisme og islamofobi.

– Vi tror fullt og fast på musikkens samlende kraft, som gjør det mulig for mennesker å overskride forskjeller og fremme meningsfulle samtaler og forbindelser. Vi føler at det er vår plikt å skape og opprettholde dette rommet – med et sterkt håp om at det vil inspirere til økt medfølelse og empati.

Symbolladet

– Det begynte med disse møtene oss imellom, og så kom vi til Malmö med den holdninga at vi ville løfte disse verdiene. På en symboltung arena som Eurovision, er det også symbolsk viktig hva vi gjør på den, sier Børmark og fortsetter: 

– Ikke fordi det ville endre noe i praksis på Gaza, men symbolikk er kjempeviktig – særlig i krig. Det er også Israel klar over, og ville knekke det inn. Statsminister Benjamin Netanyahu la definitivt mye politikk i sine utsagn om Eurovision. 

I en videohilsen til Israels artist i konkurransen, Eden Golan, sier Netanyahu følgende: 

– Eden, jeg ønsker deg lykke til. Og vet du hva? Du har allerede lyktes. Fordi du deltar ikke bare i Eurovision på stolt og imponerende vis, men du kjemper også mot en stygg bølge av antisemittisme og du står opp mot den og representerer Israel med stor ære. Vit at når de buer på deg, heier vi deg videre. 

Dissonans 

I tida med semifinaler og finalen på Malmö arena, erfarte Gåte og de andre artistene en nærgående og spiss opptreden fra israelsk side. 

– Den israelske delegasjonen hadde rundt 20 sikkerhetsfolk backstage som gikk rundt og filmet folk uten deres samtykke. Vi forsøkte å appellere til alle som var der om å respektere at i dette rommet holder vi på med musikk, forteller Børmark og fortsetter:  

– Noen ganger kom vi sammen med representantene fra Sveits, Irland og andre land for krisemøter. Vi hadde også krisemøter med toppledelsen og sikkerhetsansvarlige i EBU, og tok opp deres manglende håndtering av overtramp backstage. Den dårlige og utrygge stemningen var ikke i tråd med verdigrunnlaget for Eurovision, en arena som ble etablert da man skulle samle et splittet Europa etter andre verdenskrig. 

– Selv om gjennomføringen av Eurovision ikke ble så vellykket, betyr det ikke at verdiene [universalitet, inklusjon og mangfold, journ. anm.] som ligger til grunn for institusjonen ikke er vellykkede. Og i mine øyne var det en flott symbolikk i det at Nemo, en person med ikke-binær kjønnsidentitet fra det nøytrale landet Sveits, vant konkurransen. 

På den andre siden ble Gåte selv innrammet med en grell symbolikk i israelsk media: 

– Etter at vi hadde gått forbi en israelsk reporter uten å stoppe, ble vi hengt ut i israelsk media som ‘the Scandinavian face of anti-Semitism – the neo-Nazis of Norway’ med film av oss. Det var i seg selv ikke så sjokkerende, men det er uansett viktig å holde fast ved at det ikke trenger å være slik, sier Børmark. 

Forestillingskraft mellom ytterpunktene

Hva kan særlig kunsten spille inn i en diskusjon om etikk og moral i møte med krig og konflikt?

– Kunsten kan bidra som et tredje rom som ikke er polariserende, responderer musikeren og fortsetter:

– Ta for eksempel John Lennons sang Imagine. Man kan forestille seg at det ikke finnes noe himmel eller helvete, at det ikke er noe å drepe eller dø for. Det er så viktig at vi klarer å se for oss en verden der krig er en utdatert form for konfliktløsning. 

– Vi forenes også av opplevelser av kunst og kultur, som av å se samme teaterstykke eller lese samme bok. Jeg kan for eksempel fint snakke med en russer om Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff. Eller jeg kan prate med en israeler om hummus, som er en kjær rett i Israel og som jeg selv er veldig glad i, smiler han. 

– Det springende punktet er at kunst og kultur skaper forbindelser mellom oss – både på et enkelt nivå, men også mer fundamentalt, eksistensielt nivå. 

En viktig fargelegging 

Hvis du skal trekke fram et hovedpoeng fra dagens debatt, hva er det?

– Hovedpoenget, som er fint oppi det hele, er at alle i panelet ga uttrykk for en tro på at kunst og kultur i seg selv er samlende. Når Bente Andersen forteller om Samovarteaterets erfaringer, står det tydelig fram at krig og statsgrenser kommer i veien for menneskelige relasjoner, sier Børmark.

Som komponist har han selv bidratt med musikk til en forestilling ved Samovarteateret i Sør-Varanger for mange år tilbake, og minnes arbeidsoppholdet der med et smil. 

– Igjen: Jeg betrakter krig som kunstig, og ikke noe vi bare skal akseptere. Det er ikke gitt en gang for alle at det ligger noe i mennesket som alltid må krige, understreker han og legger til: 

– Gjennom kunsten kommer man i kontakt med mange forskjellige folk. Det er ei ramme der vi har lyst til å være sammen, lyst til å bli inspirerte av hverandre, lyst til å finne felles grunn. Det er jo det de aller fleste av oss egentlig har lyst til. 

Børmark viser også til Tromsø internasjonale filmfestival sitt standpunkt mot kulturell boikott av Russland og Israel, som medpanelist og festivalsjef Lisa Hoen fortalte om i debatten. 

– Det er så viktig at vi får historier også fra folk som lever i disse landene; de uavhengige stemmene som kan fortelle om hvordan det er på innsida, både det som er ille og det som kanskje nyanserer. Man kan si at kunsten gir farger til verden framfor at den blir svart-hvit, framholder han.

Den vide horisonten

Omkring forholdet mellom moral og kunst, legger Børmark vekt på at kunsten skal være fri. 

– Noen lager for eksempel musikk med svært tydelige moralske føringer eller budskap, men det er også utrolig viktig at kunsten skal være helt fri. Når man skaper kunst, bør alt være lov, sier han og legger til: 

– I mine øyne er kunst som åpner opp menneskers forestillingsverden mye mer interessant enn den som forfekter en bestemt forestillingsverden eller virkelighetsanskuelse. Jeg setter altså mer pris på kunst som stimulerer til at man gjør seg noen egne tanker om hva som er riktig eller galt. Det appellerer til meg. 

I forlengelsen rommer kunsten store muligheter for hvordan den blir opplevd og kanskje også brukt av publikum, påpeker Børmark. 

– Man kan jo for eksempel peke på Bob Dylan, som ble ‘the voice of a generation’ [i en voksende amerikansk motkultur], men ikke selvproklamert. Det handler litt om hva kunst her. Kunst og musikk er verktøy som den som opplever den kan bruke til å åpne rom og utforske sine emosjonelle, mentale, åndelige verdener – også da kollektivt, når det er en stor konsensus som trenger å forenes i noe. 

Valgfrihet 

– Dylan kom med låter lagd med fantastisk, kunstnerisk integritet, og så kom det en mulighet for å bruke dem som soundtrack, som et samlende virkemiddel [i amerikansk borgerrettsbevegelse og antikrigsbevegelse på 1960-tallet, journ. anm.], utdyper Børmark og fortsetter:   

– Selv var han veldig tydelig på at ‘Jeg er ikke noen aktivist, og driver ikke med politikk. Jeg skriver noen sanger og spiller gitar. Men gjør hva dere vil. Det er flott’. Jeg synes det er et godt eksempel på hvilken innstilling man kan ha til kunsten.

– Kunstnere kan selvfølgelig velge selv å politisere og gjøre aktivisme ut av kunsten sin, men det innebærer en fokusering, en slags begrensning av opplevelsen av kunsten.

Dette leder også an til Børmarks tanker om forventninger til kunstnere som moralske kompass: 

– Det er én ting hvis man er politiker; hvis man arbeider med å utforme lovverk, fordeling av ressurser og utenrikspolitikk. Men som kunstner har man en annerledes rolle. I mine øyne er det viktig at det som kunstnere skaper, grunnleggende sett kan få stå for seg selv – og så kan det være at det i neste omgang kan bli brukt til å støtte en god sak eller gode verdier. 

– Men kunstneren bør få kunne velge selv om det er aktuelt å innta en rolle som moralsk veiviser eller fyrtårn. Man bør kunne velge om man vil være aktivistiske Bono i U2 eller Bob Dylan. 

Hele panelet

Disse deltok også i debatten:

• Bente Andersen, kunstnerisk leder og sceneinstruktør i Samovarteateret
• Lisa Hoen, festival- og programsjef for Tromsø internasjonale filmfestival
• Herman 'Manne' Rundberg, musiker, komponist og produsent 
• Håvard Lund, musiker, komponist og arrangør

Debatten inkluderte også et musikalsk innslag ved Lund på bassklarinett.

Debattrekken

High Noon inkluderte også følgende debatter: 

• Mandag 24. juni: Oppvekstvilkår i nord – utenforskap og vold i ungdomskulturen 
• Tirsdag 25. juni: Motstandskraft i nord – er vi forberedte på det vi har i vente? 
• Onsdag 26. juni: Nordisk demokrati – et styresett under press?