High Noon: Amund Sjølie Sveen: Bruker kunsten som testgrunn for store politiske ideer og maktkritikk

Read in English.

På tampen av juni ble debattrekken High Noon arrangert i Harstad gjennom et samarbeid mellom Festspillene i Nord-Norge og High North News. 

Nordisk demokrati var tema for den tredje debatten i rekken.

De nordiske landene ligger alle i toppen av the Economist sin demokratiindeks. Hva er det som likevel setter de mest demokratiske landene i verden på prøve? Er den viktige tilliten til demokratiene våre i ferd med å bli utfordret? 

Hovedgjest: Amund Sjølie Sveen, kunstnerisk og politisk leder i Nordting. 

Aktuell med: I år runder Nordting 10 år som Nord-Norges kanskje mest omtalte kunstprosjekt med politisk ramme og brodd. Det første tinget ble holdt nettopp i Harstad under Festspillene i 2014, med kritikk av fiskeripolitikk, oljesponsing og Festspillene selv. Jubileet ble denne sommeren markert med nye utfordringer av mentale, geografiske og politiske forestillinger, og med avduking av skulpturen ‘Riksreinen’ på byens torg. Synging, skåling og flagging hørte også med. 

Nomadisk folkeforsamling

Nordting er, etter eget sigende, «en nomadisk folkeforsamling for Nord, en fest for periferien, og en separatistbevegelse for den arktiske kolonien».

I dette prosjektet møtes kunsten og politikken innenfor et demokratisk format med stort nordlig spenn. Siden oppstarten har Nordting invitert til folkeforsamlinger på tvers av Norge og Arktis. 

På disse folkemøtene kombineres politiske analyser og avstemninger med musikk, allsang, dans og en variasjon av andre effekter, som oljefat, tørrfisk og vodka. 

– I Nordting forsøker jeg å sette i spill ulike politiske spørsmål for folk i nord på en måte som gjør dem tilgjengelige og engasjerende. Mye tid legges ned i forsøk på å formidle kjernen i saker på et enkelt vis, for eksempel innenfor fiskeripolitikk, som mange opplever som vanskelig å forstå. Samtidig er vi i kunsten opptatte av å få fram nyansene; å være flertydige, sier Amund Sjølie Sveen. 

I spill setter han mer utdypende spørsmål om penger og makt, eierskap til naturressurser, kunst og identitet, separatisme og populisme, sentrum og periferi.

Frigjøring fra faste tankebaner

Hva kan særlig kunsten spille inn i debatten om demokrati?

– Kunsten kan åpne noen utopiske rom og la oss teste ut ulike politiske ideer og betraktninger. Jeg har sterk tro på kunsten som arena for eksperimentering, og verdien av å gjøre dette i en politisk sammenheng bør ikke underkjennes, sier Sveen og fortsetter:

– Mye av dagens politikk handler om små spørsmål; om en byggetillatelse skal gis, om to prosenter av budsjettet skal inn på den ene posten eller den andre. Mens kunsten kan være en ramme for å stille store spørsmål og tenke vidtrekkende tanker; hvordan kunne verden og måten vi innretter oss på vært annerledes? 

– I den grad demokrati også handler om at folk skal kunne se for seg ulike utviklingsløp og måter å bygge samfunn på, har kunsten mye å tilføre ved å skape armslag for det visjonære. 

Løsrivelse fra maktsentra i sør? 

På Nordtings folkeforsamlinger holdes det avstemninger om mangt og mye, både omgripende, opprørske grep og mindre justeringer. 

– Vi er frie til å stemme over hva enn det skulle være. Ofte har vi avstemninger om uavhengighet; om Nord-Norge skal løsrive seg fra Sør-Norge, eller om Grønland og Færøyene skal bryte med Danmark. Fra slike store spørsmål kan vi også stemme over små, lokale spørsmål som lokal pengebruk og nivåer på kommunal eiendomsskatt og avgifter, forteller Sveen. 

Hva resulterer avstemningene om nordnorsk separatisme i? 

– Storparten av tida er det en klar majoritet for å ‘frigjøre’ Nord-Norge fra resten av Norge. Jeg tror at folk som stemmer for løsrivelse mener det, men samtidig vet alle at hvis det skulle holdes en slik formell, bindende avstemning ville man kanskje stemt annerledes. Kunstens privilegium er nettopp å kunne være testgrunn for utopiske ideer. Man kan stemme for noe og kjenne etter hvordan det føles, påpeker han og fortsetter: 

– Jeg ser at folk virkelig nyter denne demokratiske ramma der de kan ta for seg overordnede spørsmål som gjerne ikke er på agendaen i vårt hverdagsdemokrati. Folk blir også engasjerte på en annen måte enn de ellers blir, har jeg på følelsen. 

Problematisering 

I Nordting som testgrunn for store ideer og utopier ligger også en problematisering av deres gjennomførbarhet. 

– Jeg arbeider en god del med å skru sakene til slik at det trer fram noen aktuelle dilemma som man må ta stilling til, forteller Sveen. 

– La meg ta et eksempel fra en folkeforsamling under den samiske festivalen Márkomeannu i fjor: Først gjennomførte vi en avstemning om det bør etableres en samisk stat, noe som er veldig lett å støtte. Så fulgte vi opp med en avstemning om hvordan denne samiske staten skulle klare seg økonomisk. Skulle den satse på duodji eller industrialisering med oljeutvinning og vindmøller? Hvordan kan man reelt sett tenke seg en slik stat med en holdbar økonomi og tilgang til energi? 

– I møte med slike spørsmål blir det fort vanskeligere. For det er enkelt å si at man vil ha en samisk stat, men da blir det gjerne også verre å si nei til vindmøller siden også denne staten vil trenge strøm. I Nordting søker vi også å jobbe med slike krevende problemstillinger.  

Nordtings evne til å aktualisere motsetningsforhold og by på vriene avveininger kom eksempelvis også til uttrykk på dets første folkemøte under Festspillene i 2014. 

– Da handlet det mye om Festspillenes historie og tung sponsing fra Statoil. Her ligger også et dilemma: Kulturlivet er gjerne imot oljeboring, men trenger penger for å bestå og hvor skal de så komme fra? Vil vi ha et velfinansiert, rikt kulturliv eller stanse oljeutvinning?

Søkelys på makta

Sentralt ved Nordting er også maktanalyse og maktkritikk – som stadig trengs for å holde demokratiet i hevd.

Knyttet til nevnte utforsking av ideer rundt uavhengighet og økt selvstyre i ulike deler av Arktis, er analyse med blikk for hvilken politisk og økonomisk makt, samt definisjonsmakt, som ligger i hovedstedene i sør. 

Analytiske skråblikk på maktforhold legges også an på lokalsamfunn som Nordting besøker. 

– Vi bruker den gamle metoden ‘follow the money’. Hvem er det som sitter igjen med de store pengene? I mange lokalsamfunn er dette selvsagt betente spørsmål, men de er viktige å belyse, påpeker Sveen og illustrerer:

– Vi gjorde en vri på dette under et stort Nordting her på torget i Harstad under Festspillene for fem år siden. Da viste vi fram skattelister og snakket om eierskap til bygninger her i sentrum. Det er jo ikke noe nytt for folk hvem som er byens rike personer, og skattelistene trykkes jo i avisene hvert år. Like fullt gir det en annen effekt å ta dette opp på et bytorg og stille det tydelig til skue; ‘Han eier det og det bygget, og så er det han andre som eier de tre byggene der’. 

– Jeg tror det gir folk en følelse av at det er mulig å endre på fordelinga av penger, eiendom og makt. Og at man er flere om å ønske endring.  

Ga mot i brøstet 

– Her om dagen hadde jeg en sterk opplevelse, fortsetter Sveen langs samme tråd. 

– Det kom ei kvinne inn i Nordtings husvogn og fortalte at hun hadde vært på et ting på et mindre sted der vi snakket om lokal maktfordeling, slik vi pleier å gjøre. Hvordan er inntekt og formue fordelt? Hvem eier sentrale eiendommer og bedrifter? Kvinnen hadde ligget i strid med en av maktpersonene i sitt lokalsamfunn om et arbeidsforhold. Hun mente at hun ikke fikk lønna hun skulle ha og følte seg truet. 

– Så deltok hun på tinget og opplevde at vi tok opp spørsmål om makt og ikke er redde for å vise fram disse maktpersonene. Dette ga henne mot til å tenke at det er mulig å stå imot makta. Hun gikk til sak mot vedkommende, der hun vant og fikk en stor erstatning. 

– Slik kan Nordting ha en mer direkte påvirkning. Å vise fram makt kan trigge bevissthet om at det går an å flytte på den, poengterer han.   

En nordlig sfinks 

Nå har også Nordting avduket sin store jubileumsskulptur som symboliserer nordlig makt og motmakt: ‘Riksreinen’ eller nærmere bestemt ‘riksreinløven’.

–  Den norske staten har en løve som sitt merke, riksløven. Løver har lite med Norge å gjøre, særlig Nord-Norge. Men løven er et gammelt symbol for kongen og kongens makt. Den holder en øks, det er øksa til Olav den hellige, han som kristnet Norge. Riksløven er altså symbolet for konge, kirke og sentralmakt, sier Sveen til tilhørerne i Harstad under avdukingen. 

– Nordting, derimot, har en riksrein, eller egentlig en riksreinløve som sitt merke. Vi tok øksa til Olav den hellige, kappa hodet av løven og satte på et reinhode. Den har kanskje samme kropp og muskler som staten, men et helt annet hode. Den tenker annerledes. Den har en annen innstilling, et annet mål. Det er noe annet den beskytter. 

Reinen finnes i hele det sirkumpolare Arktis, og er et sentralt symbol i urfolkstradisjoner, som den samiske, og for hele det nordlige, påpeker han. 

– Reinløven er vår sfinks, vår griff, vår lykkeamulett, vår skytsverge. Her står den, med blikket vendt mot nord. Som et nordlig maktsymbol. makt som springer ut fra folk i nord, råderett over egne ressurser.

Adresserer gamle menneske- og maktsyn

Nordting og Sveen byr altså på ny maktsymbolikk, og samtidig et oppgjør med den gamle. Som statuer av historiske personer som i dag symboliserer avleggs syn på mennesker og makt. 

I 2020 gjestet tinget Hamarøy og holdt en avstemning om statuen av Knut Hamsun – Norges anerkjente, men også kontroversielle forfatter – skulle tas bort. Avstemningen resulterte i et kompromiss: Statuen skulle beholdes, men suppleres med et skilt med omtale av Hamsun som nazist. 

– Vår tids diskusjon rundt statuer er komplisert, men vi er på vei mot en forståelse om at vi må gjøre noe med dem. Vi kan ikke bare fortsette å ha dem slik som før, framholder Sveen og fortsetter:

– Nå jobber vi med historien om Harstads store sønn, misjonær og kolonisator på Grønland, Hans Egede. Vi har ikke hatt noen avstemning om statuen av han her, men vi har tatt oss friheten til å markere den med et skilt. Det gjorde vi på Grønlands nasjonaldag 21. juni, slik at folk som ser den, får med seg hele historien. 

– Jeg kan skjønne at man på 1950- og 60-tallet opererte med en forståelse av Egede som en helt, men i samtiden synes jeg det er merkelig at han fortsatt tilskrives en heltestatus. Statuen av han her ble reist i 2008, og bare for noen få år siden kom det til en ny en i Kabelvåg, Lofoten. Også denne har vi tilført et skilt. 

– Hvordan vi forstår fortid og nåtid, og hvilken betydning disse markørene i vårt offentlige rom har og bør ha, er nå i rask endring. Jeg forventer at det vil bli tatt noen grep med flere statuer, også den av Hamsun. 

Dialogen om hvordan vi innretter oss 

Hva så med tiltroa til dagens sentrale figurer i politikken?

Sveen griper ikke til det kanskje mest nærliggende, de siste årenes politikerskandaler, men etterlyser like fullt mer ærlige toner fra politikerstanden. 

– Jeg skulle ønske at politikerne i større grad vil innrømme at de ikke har så stort spillerom. Det er tydelig at deres armslag for ulike grep er ganske begrenset i og med at dagens politiske beslutninger ofte handler om mindre justeringer. Dette knytter an til folks tillit til dem, sier han.

– Mye av politikken handler om innsalg av budskap om stor endring. Dette er i mine øyne et av de store dilemmaene knyttet til vårt politiske system. Vi har rigget oss til med fokus på gjenvalg og saftig valgflesk, men handlingsrommet har blitt innsnevret.  

– Å prøve ut andre demokratiske modeller for deltakelse og revitalisert tillit kunne vært spennende, uten at jeg vet hvordan de skulle se ut.

Din medpanelist, Sanna-Kaisa Saloranta i Sitra, fortalte om hvordan de i Finland arbeider med borgerpaneler som hyppig drøfter ulike spørsmål og gir anbefalinger til politikerne, en input i tillegg til regelmessige valg. Er dette noe du mener vi bør prøve ut? 

– Jeg tror at det er et stort mulighetsrom for å teste ut borgerpaneler og andre demokratiske modeller. Vi tar så ofte for gitt at det politiske systemet må være slik det er. Bare det å ha en levende samtale om hvordan vi organiserer demokratiet vårt, er veldig viktig. 

Teatret i politikken

I Nordtings forhold til den etablerte politikken er ikke bare analyse og skråblikk ‘utenfra’ viktig, men også gjenspeiling av dens ‘teatrale takter’.

– Vi forsøker å peke på teateret i politikken. Ta enhver debatt mellom politikere, som på Dagsnytt 18, og det er tydelig at de inntar roller og spiller ut konflikter. De ligger tett opp mot det mot det man snakker om innenfor performancekunsten: at man er seg selv på scenen, men i en forstørret utgave der man framhever noen kvaliteter, sier Sveen og spinner videre på resonnementet:   

– Slik jeg ser det, jobber politikere mye med teatrale virkemidler. For eksempel har Sylvi Listhaug vært på stemmekurs og lagt ned toneleiet sitt. Akkurat slik arbeider teaterfolk for å få fram en spesiell effekt. Og når Erna Solberg entrer scenen under en valgvake til en rockelåt mens konfettien spruter, er det jo en enorm iscenesettelse.

– Nordting bruker også denne typen grep. For meg handler det om å skape en refleksjon av det politiske systemet, og forsøke å stimulere til demokratisk deltakelse og engasjement. Vi ser nå at folk er mindre engasjerte i politiske prosesser. Mitt håp er at det Nordting gjør kan være med på å endre dette.  

Og det manipulative

– Og som jeg pleier å si om Nordting; slik som politikere, driver også vi med mye manipulasjon. Imidlertid stilles våre forsøk på manipulasjon åpent til skue, mens man hele tida prøver å skjule det i politikken, framholder Sveen. 

– Vi synger sammen. Vi danser sammen. Vi drikker sammen. Prøver ut slike fellesskapsbyggende mekanismer. I dette er manipulasjonen tydelig. Man kan være med på det og samtidig tenke: ‘Oi, dette var litt voldsomt. Nå lot jeg meg selv rive helt med her.’ Man har liksom begge nivåer med seg. Og i mine øyne synes helt reelt at politisk kraft og politiske bevegelser i stor grad bygges gjennom følelser og opplevelse av tilhørighet. 

I dagens Europa og USA har partier på ytre høyre et betydelig oppsving, og Sveen tror det kan knytte seg til at de er gode til å spille på følelser. 

– Noen har pekt på at ytre høyre kanaliserer emosjonelt engasjement for politikk på en måte som fagforeninger eller arbeiderpartier greide på 1920- og 30-tallet. Det var fellesskap, røde flagg og allsang. Man slo seg sammen, og det var en tydelig bygging av samhold. Dette ser man ikke lenger så mye av på venstresiden, men heller på høyresiden, sier han og fortsetter: 

– Noe av dette prøver vi å utforske i Nordting; å anerkjenne at politikk og følelser er forbundet. Vi stemmer ikke bare med hjernen, men også med hjertet.

Hele panelet 

Disse deltok også i debatten: 

• Sanna-Kaisa Saloranta, koordinator for prosjektet ‘Nye måter å påvirke på’ ved det finske innovasjonsfondet Sitra
• Baard Herman Borge, professor ved UiT Norges arktiske universitet, Harstad
• Roald Linaker, Stortingets forsvarsombud, teolog og nestleder i Bardu Ap

Ingvild Austgulen, slampoet og viserapper, sto for et musikalsk innslag.

Debattrekken

High Noon inkluderte også følgende debatter: 

• Mandag 24. juni: Oppvekstvilkår i nord – utenforskap og vold i ungdomskulturen
• Tirsdag 25. juni: Motstandskraft i nord – er vi forberedte på det vi har i vente?
• Torsdag 27. juni: Kunstnere som moralske kompass – hva er våre forventninger?