High Noon: Islandsk forfatterpar: Vi skal kunne skrive om alt, også verdens undergang

Denne uka arrangeres debattrekken High Noon i Harstad gjennom et samarbeid mellom Festspillene i Nord-Norge og High North News

Motstandsdyktighet i nord var tema for debatten tirsdag.   

Med klimaendringer blir Arktis stadig varmere – og naturkreftene vi kjenner på mer voldsomme og inngripende. Samtidig er verden vi lever i urolig, og det er krig i Europa.

Er vi klare til å ta grep for å øke vår beredskap og motstandskraft i møte med ei uforutsigbar framtid? Hva betyr det – og hvordan vil det påvirke våre liv?

Gjester fra Island: Forfatterekteparet Jón Kalman Stefánsson og Sigríður Hagalín Björnsdóttir. Sistnevnte er også journalist i RÚV, den islandske rikskringkasteren. 

Aktuelle med: Forfattersamtaler under Festspillene i samspill med Hamsunsenteret. Stefánsson har særlig høstet anerkjennelse for romantrilogien Himmelrike og helvete, Englenes sorg og Menneskets hjerte. I Norge er Björnsdóttir kanskje mest kjent for romanen Den avstengte øya.

Krafta i omreisende litteratur

Gjennom sin mangeårige skjønnlitterære skriving, har Jón Kalman Stefánsson en annen inngang til motstandsdyktighet og beredskap enn den håndfaste, planmessige og praktiske.  

– Med henblikk på vår tid, opplever jeg at det aldri har vært viktigere både å skrive, utgi og oversette bøker. Vi har alle disse populistene og store endringene i verden. Aviser og journalistikken totalt sett er ikke så sterk som før på grunn av både sosiale medier og populismen. Derfor er nettopp litteraturen enda mer betydningsfull, sier han og fortsetter: 

– Jeg har alltid hatt stor tro på at diktning og kunst kan påvirke mennesker – og hvis det påvirker mennesker, så påvirker det verden. Gjennom å lese bøker fra andre deler av verden, oversatt fra andre språk, lærer man også verden å kjenne. 

– Dette kan rive grunnen vekk under frykt og fordommer. Så man kan si at motstandskraft finnes og har alltid vært til stede i kulturen – i romaner og diktning.

Veien videre i fiksjonen

Hans kone, Sigríður Hagalín Björnsdóttir, har lengst fartstid som journalist, men finner også en viktig kilde til motstandsdyktighet i litteraturen. 

– I lang tid forsøkte jeg å forstå og beskrive verden gjennom journalistikken. Så, da jeg for noen år siden begynte å skrive på min første bok, oppdaget jeg at fiksjon faktisk kan være et bedre redskap for å få grep om og skildre verden enn faktabasert journalistikk. 

– Å drive journalistisk arbeid og formidle kjensgjerninger er svært viktig, men fiksjonen gir nye dimensjoner til måten å tenke på. Man kan ta utgangspunkt i journalistiske temaer og tilnærme seg dem på nye vis. Når man skriver fiksjon, settes underbevisstheten i sving, påpeker Björnsdóttir.

Hennes roman Den avstengte øya tar for seg hva som ville kunne skje hvis Island brått blir helt isolert fra omverdenen. Ingen skip eller fly kommer til. Alle kanaler for kommunikasjon ligger brakke.   

– Jeg kom fram til at det å gripe an slikt scenario ville bli en utrolig interessant tankeøvelse. Hva ville kunne skje med samfunnet? Hvordan ville vi kunne reagere – både som individer, som familier og som en nasjon? Hva ville kunne skje med våre demokratiske prosesser? 

– Denne boka ble til fordi jeg opplever det som viktig at vi tenker, skriver og snakker om det som er vanskelig. Farlig. Ubehagelig. I dette er en slags forberedelse, en viktig beredskap, tror jeg. På et vis handler den også om journalistikk, om betydningen av at vi har folk som tør å stille kritiske spørsmål som vekker ubehag. 

Kometen kommer

Når High North News snakker med ekteparet, har de nettopp tatt del i nevnte debatt – som på tampen berørte faren for eskalerende krise og atomkrig. Med Russland og Vesten som parter. 

Bildet av det som kan utslette eller alvorlig rokke ved vår verden er med i bakhodet, sammen med bildet av klimaendringer som river og sliter på naturen; på menneskers og dyrenes livsgrunnlag. 

Tunge, vriene tema. Direkte skrekkinngytende. Men vrien for å klare å forholde oss til dem, kan vi finne i litteraturen, framholder Björnsdóttir og Stefánsson. 

– Å skrive er en veldig god måte å tenke om innviklede emner, etter min erfaring. Jeg tror at det er svært viktig å tenke og skrive om ting som verdens undergang. Det lar seg også gjøre på fyndig vis, påpeker hun. 

– En av mine yndlingsromaner er Kometen kommer, skrevet av den kjente finsk-svenske forfatteren Tove Jansson. Da jeg var liten, var vi alltid redde for atomkrig – og det var veldig befriende å lese en barnebok om verdens undergang. Hva gjør man så når alt går mot en ende? Er det tillatt å danse når verden går under? Kan man kjøpe seg nye bukser? Eller hva kan man gjøre? ler Björnsdóttir.

– Det faktum at en barnebok griper dette temaet an på en svært søt og humoristisk måte, viser at litteraturen ikke har noen grenser. Man kan skrive om hva som helst for hvem som helst. På en måte som bare fungerer. Dette er veldig befriende, synes jeg. 

Humorbomba

– Litteraturen har ingen grenser når den står sterkt. Noe av det første som diktatorer gjør, er å legge bånd på hva forfattere skriver, skyter ektemannen inn. 

– Ja. De forsøker også å legge bånd på humoren, supplerer hun. 

– Ja. Ja! Humoren er det første som går. Fordi humoren er det farligste for dem. Hvis man er diktator eller populist, har man ingen våpen mot humoren. Den beste atombomba man kan tenke seg, er nettopp komikk og humor. Den er ikke ødeleggende, men umulig å stå imot, stadfester han. 

Kan litteratur med humoristiske innganger til disse alvorstunge temaene mobilisere oss til ikke bare å reflektere, men også ta disse praktiske, kjedelige grepene som å sørge for å ha nok vann, knekkebrød og hermetikk i bakhånd – slik mange av oss utsetter i det lengste? 

– Jeg tror først og fremst at diktningen, det være seg romaner eller skuespill, kan handle om alt mulig. Den kan også handle om knekkebrød og verdens ende. Tove Janssons bok, som Sigríður trakk fram, behandler det vanskelige på et så fantastisk vis – og med så stor humor – at det gjør godt innvendig. Jeg er sikker på at en dreven forfatter kan skrive glimrende om slike grep og livsnødvendigheter, svarer Stefánsson. 

Knekkebrød

– Du kunne faktisk ha skrevet en bok om knekkebrød. Det er jo nesten bare dét du spiser, påpeker Björnsdóttir lattermildt. 

Ektemannen humrer med.

– Men det kunne blitt en veldig morsom bok. Om akkurat det å bekymre seg for hvor store mengder vann og knekkebrød man skal ha hjemme, fortsetter han. 

– Samtidig bør det ikke ha en pedagogisk hensikt, framholder hun. 

– Nei, nei. Slett ikke, istemmer han. 

– Å forsøke å bruke en roman til å undervise folk om noe praktisk, vil ikke gå, sier hun. 

–  Ja. Ja. Da er man på gal vei, bifaller han. 

Bok og ukulele

– Men litteraturen kan hjelpe til med det å kjenne medfølelse med mennesker i vriene situasjoner. Man kan også bli stimulert til å hjelpe seg selv. Som jeg har vært inne på, tror jeg at det er sunt og viktig å tenke over det som er ukomfortabelt og krevende, sier Björnsdóttir og fortsetter:

– Det er blant verktøyene vi har for overlevelse. At vi kan innstille oss på at noe skjebnesvangert kan skje og tenke på hvordan vi kan håndtere det. Hva kan jeg foreta meg? Hva kan jeg gjøre for min familie, mine naboer og fremmende mennesker? Hvis man reflekterer om slikt på forhånd, tror jeg at det blir lettere å reagere hvis noe inntreffer.  

– Ja. Ja. Som at jeg tenkte at det ikke er nok med vann, knekkebrød og hermetikk. Du må også ha ei bok. Hvis verden går av skaftet, trenger du ei bok å lese i, understreker Stefánsson.

– Og så en ukulele for musikk, foreslår hun spøkefullt. 

– Ja. Ja. He, he.

Dårlig på forberedelse

Å komme til Harstad, til Norge, og ta del i diskusjonen om motstandskraft og beredskap var i seg selv tankevekkende for de to islendingene. 

– Ettersom vi snakket sammen, fikk jeg følelsen av å befinne meg i et helt annet tidsrom enn på Island. Vi har ingen militære styrker eller kjenner på en trussel fra et nærliggende naboland. Ja visst har jeg lest om at man både her i Norge og i Danmark snakker om krig, knekkebrød og beredskap, men det oppleves så langt unna sett fra Island, poengterer Stefánsson.

– På et vis åpner det ens øyne for hvor alvorlig ståa er for mange i Norden; at krigen er nærmere her enn på Island. Det er svært skremmende, men òg interessant, fortsetter han. 

På øya i midt i Nord-Atlanteren er det, pussig nok sett med norske øyne, ikke bare lav bevissthet om faren for en eskalerende militær konflikt, men også mer generelt omkring beredskap, ifølge forfatterparet. 

– Jeg fikk samme følelsen som Jón. Det slo meg at vi Island enten er uvitende, naive eller dumme fordi vi ikke tenker noe over beredskap. Vi islendinger er i det hele tatt riktig dårlige til å forberede oss på noe som helst, humrer Björnsdóttir. 

Fordeling av bevaringsarbeid

– Men jeg synes også at det er godt å vite at der finnes folk som er på saken. Når man lytter til Terje Bruøygard, sjefen for Brigade Nord, og Gunhild Hoogensen Gjørv, professor i sikkerhet, fornemmer man at de tar tanken videre, bemerker hun og fortsetter: 

–  De stiller seg viktige spørsmål: ‘Hva hvis dette skjer? Hva gjør vi så?’, og så planlegger og forbereder de. At dyktige mennesker arbeider med dette, føles beroligende – og så kan vi to, på vår side, fortsette med å skrive og forsøke å tilføre verden noe bra, bemerker hun. 

– Ja. Ja. Forsøke å bevare menneskeheten, tilføyer han. 

– Bidra til å bevare denne lille, lille biten av det vi kaller for sivilisasjon, sier hun. 

– Ja. Denne lille biten som er helt nødvendig, fastslår han.

Fred, demokrati og natur

Hva bør vi diskutere framover innenfor konteksten av motstandskraft og beredskap? 

– Ja ... Give peace a chance, kvitterer Björnsdóttir. 

– Å finne fram til fred er jo den eneste løsninga som vil fungere. Det er selvsagt lett å si, men krevende å få til – og det er mange fryktelige krefter i spill. Like fullt må vi ikke gi opp håpet om fred. Ganske enkelt fordi det er det eneste som kan redde framtida vår; at vi finner et vis å bo sammen på denne jorda, argumenterer hun.  

– Vi har også et stort ansvar for demokratiet. Fortsatt har vi et sterkt demokrati i Norden – og sammen kan vi ha en kraftig stemme ut i verden. Fortsatt har vi også, kanskje med unntak av selve Danmark, stor, uberørt natur. Denne blir viktigere og viktigere. Så vi har et stort ansvar for demokratiet og for naturen – og dette må vi drøfte hvordan vi skal ta, framholder Stefánsson. 

Hele panelet

Disse deltok også i debatten: 

• Brigader Terje Bruøygard, sjef for Brigade Nord
• Aslat Simma, reindriftsutøver i Karesuando og sametingsrepresentant på svensk side av Sápmi 
• Gunhild Hoogensen Gjørv, professor i sikkerhet og geopolitikk ved UiT Norges arktiske universitet

Debattrekken

High Noon inkluderer også følgende debatter: 

• Mandag 24. juni: Oppvekstvilkår i nord – utenforskap og vold i ungdomskulturen
• Onsdag 26. juni: Nordisk demokrati – et styresett under press?
• Torsdag 27. juni: Kunstnere som moralske kompass – hva er våre forventninger?