Leserinnlegg: Fornybare næringer gir oss noe å leve for og av

Hvem bestemmer hva det innebærer å være realist når det gjelder fremtidens næringsgrunnlag? Å peke på mineralindustrien som redningsplanken etter at oljen fases ut, er å bytte ut en ikke-fornybar næring med en annen.

Når det gjelder å skape arbeidsplasser, sysselsetting og inntekter, så er det fortsatt næringer i nord som bidrar til dette. Fisk og sjømat først og fremst. At det går godt i Nord-Norge har jo vært fremhevet i mange omganger, også av statsministeren selv. Det vi mangler i nord er kvalifisert arbeidskraft.

Å skape flere arbeidsplasser skjer ikke ved å knekke reindriften i Kvalsundområdet, ødelegge fisket i fjorden eller skade omdømmet for norsk sjømat i internasjonale markeder. Det skjer gjennom å satse på fornybare næringer, som for eksempel fiskerier, kreative næringer, byggebransjen og reiseliv.

Konjunkturbarometeret for Nord-Norge viste sterk vekst i vareeksporten fra Nord-Norge i første halvdel av 2018. Samtidig viser Vista Analyse sin rapport at det ikke er grunnlag for å si at Nussir-prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Det har vært rørende stor oppslutning omkring å ivareta interessene til økonomiske internasjonale spekulanter som vi ikke en gang vet hvem er. Vi har bred erfaring med dem, for eksempel forlot de gruvevirksomheten i Sør-Varanger etter en av de største konkursene som har rammet norsk næringsliv. Det er et faktum at allmennheten ikke vet hvem 25 prosent av eierne av Nussir er engang.

De avbøtende tiltakene Nærings- og fiskeridepartementet har fastsatt er det ingen instanser med reindriftsfaglig kompetanse som har anbefalt. Ikke Statens reindriftsforvaltning, Norske Reindriftsamers landsforbund, Sametinget eller reineierne det gjelder selv har pekt på, eller anbefalt avbøtende tiltak.

Hvilken reindriftsfaglig kompetanse Nærings- og fiskeridepartementet har, som ingen andre har, er et mysterium som burde vært omtalt i større grad. Summen av inngrep i området med et voksende Hammerfest, kraftlinjer, hyttebygging og vannkraftverk gjør at det å forutsette at ytterligere arealinngrep kan sameksistere med reindrifta ikke lenger er mulig i dette området.

Det er forøvrig ikke bare reindriftsfaglige miljøer og myndigheter Nærings- og fiskeridepartementet overser. De vet også bedre enn Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet og Direktoratet for Mineralforvaltning. Da avtegner det seg et mønster som viser at faglige synspunkt ikke vektlegges i det hele tatt i arbeidet for å legge til rette for profesjonelle pengeinvestorer.

Dumping av gruveslam er ikke valgt på grunn av reindriften. Det er valgt på grunn av kostnadene. Et landdeponi er uaktuelt fordi det ikke er lønnsomt, og den mulige lønnsomheten ligger i å dumpe avfallet i sjøen.

Flere har i offentligheten tatt opp den sammenligningen at urfolk i andre deler av verden, som i for eksempel Sør-Amerika, ikke blir ivaretatt i forbindelse med gruvevirksomhet. Det som skjer her hos oss har stor betydning for resten av urfolk i hele verden. Blir ikke vi hørt når vi sier nei, så er det i alle fall sikkert at de fortsatt blir overkjørt hver eneste dag i all overskuelig fremtid.

Kampen for at urfolksrettigheter skal respekteres er en kamp som er avhengig av at urfolk blir hørt når konsekvensene er for store. De som tror at Norge ivaretar urfolksinteresser bedre enn andre steder i verden må nå se skriften på veggen: Nussirsaken er et helt tydelig eksempel på at Norge verken lytter til eller ivaretar eget urfolk.

Å si nei til gruvedrift i Kvalsund er selvsagt like lite å si ja til menneskerettsbrudd overfor urfolk i Sør-Amerika, som et nei til oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen er et kvinnepolitisk bidrag overfor kvinner i oljenasjonen Saudi Arabia.