Kronikk: Varmere internasjonale relasjoner kan legge fiske i Polhavet på is

I en periode preget av geopolitiske stormer beviser den nye internasjonale fiskeriavtalen for Polhavet at det multilaterale systemet fortsatt tjener sitt formål, selv om det er under press.

Click here for English version: Op-Ed: Warmer international relations can put Arctic fishing on ice

FNs generalforsamling i september viste igjen at det er en utfordrende tid for multilateralt diplomati, selve grunnlaget for internasjonale relasjoner etter andre verdenskrig. Ideen om at vi må finne sammen for å løse globale problemer, selv om det er tid- og ressurskrevende, møter motstand fra flere hold.

Men til tross for dette kommer det stadig nye fremskritt, ikke minst på et område som er av stor interesse for oss alle, nemlig Arktis.

Den 3. oktober underskrev Den europeiske union en stor internasjonal avtale om å kontrollere fisket ved Nordpolen. Avtalen ble også underskrevet av Norge, USA, Russland, Kina, Sør-Korea, Japan, Canada, Island, og Danmark. Tilsammen står disse landene for nesten 75 prosent av verdensøkonomien.

Avtalen er den første av sitt slag innen havforvaltning. Det internasjonale samfunnet har for første gang bestemt seg for å være føre-var når det gjelder forvaltningen av havressursene i Arktis. I stedet for å redde fiskebestanden fra kollaps etter år med overfiske og uregulert utnyttelse, etablerer vi nå et forvaltningssystem før den internasjonale delen av Polhavet er gjort tilgjengelig for fiske.

Rent praktisk har alle parter blitt enige om å forby kommersielt fiske i den internasjonale delen av Polhavet, i hvert fall frem til forskere mener det kan gjøres på en bærekraftig måte og vi kan komme til enighet om ordninger som sikrer bærekraftige fiskebestander. Dette kan potensielt innebære etablering av en ny regional organisasjon for fiskeriforvaltning i Arktis. Å samle verdensmaktene i en slik ny organisasjon ville utgjort en positiv utvikling i forhold til den nåværende internasjonale situasjonen.

Til tross for at det ikke foregår fiske i disse havområdene per dags dato, kommer avtalen på et godt tidspunkt. Arktis opplever en oppvarming som er nesten tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, og isfrie somre i Arktis kan bli en realitet allerede i løpet av de neste 20 til 40 årene. Vi ser allerede at havisen smelter, og rask utvikling innen offshore-teknologi har ført til økt menneskelig aktivitet i regionen som shipping, gruvedrift og utvinning av hydrokarboner.

Klimaendringene vil føre til at størrelsen og fordelingen av fiskebestandene endres, og det kan bli fristende å iverksette kommersielt fiske i regionen. Bærekraftig forvaltning av den internasjonale delen av Polhavet, et geografisk område som faller utenfor nasjonal jurisdiksjon, har derfor blitt et globalt ansvar og en prioritet for Den europeiske union. Før det er for sent.

Det at vi tilpasser oss til en ny situasjon kan ikke sees uavhengig av innsatsen for å begrense og unngå skadelig global oppvarming. FNs klimapanel (IPCC) advarer oss om at vi – hele verden samlet - ikke er i nærheten av å overholde våre felles forpliktelser om å begrense den globale oppvarmingen til under 1,5 grader. Skogbranner i Arktis, alvorlig tørke i Europa og ødeleggende tropiske stormer over Atlanterhavet i sommer har gitt oss en forsmak på hva vi kan stå overfor fremover. Men det faktum at land som sammen representerer tre fjerdedeler av verdens BNP har kommet til enighet om å løse et problem før det oppstår, burde kunne gi oss styrke til også å gjøre mer for å håndtere den mest umiddelbare trusselen, global oppvarming.

Vi må huske at denne avtalen beviser at vi kan ha varme internasjonale relasjoner, men fortsatt kjempe for å holde uregulert Arktisk fiske på is.