Arne O. Holm mener: Krigen skaper "optimisme" i Arktis

Dette er en kommentar. Alle meninger og oppfatninger er forfatterens egne.

Konferansen Arctic Circle på Island er en smeltedigel av mennesker fra hele verden som står i kø for å høre siste nytt om Arktis. Det meste av det de får høre er gammelt nytt.

Kanskje er det derfor konferansen har født et avkom som har fått navnet «Arctic Circle Business Forum», et mer skreddersydd konferanseprodukt rettet mot et publikum med mer kapital i banken enn det all verdens forskere kan varte opp med.

Akademikerne skaper stort sett ikke andre arbeidsplasser enn sin egen, som regel finansiert av det offentlige.

Eget lekerom

Derfor, på nabohotellet til kulturhuset Harpa, hvor den egentlige konferansen finner sted, et langt mindre overfylt lokale. Jakten på arktiske investorer har alltid vært en viktig del av konferansen Arctic Circle.

Det nye er at business har fått sitt eget lekerom.

Og det er her Adnan Z. Amin sender sin skarpe beskjed til stater som fortsatt investerer i olje og gass.

Som sjef for FNs klimakonferanse COP28 legger han tyngde til sin påstand ved å vise til klimakonferansens sluttdokument.

– Målet om reduksjon i olje- og gass har aldri tidligere vært med i et sluttdokument, sier han, og legger til:

–  Det foregår en fornybar revolusjon.

Får han og FN rett er dette begynnelsen på slutten for oljealderen. De som fortsatt lurer på hvorfor den norske krona er på et bunnivå, mens rentene fortsatt er høye, trenger ikke lenger lete etter ei forklaring.

Spørsmålet som da melder seg er hvem og hva som skal investere i Arktis.

Jeg sneik meg inn på business-konferansen på jakt etter svar. Hotellet konferansen foregår på er i seg selv et eksempel på hvordan penger finner veien til Arktis.

Lenge var hotellet et gedigent hull i bakken, før amerikansk kompetanse og kapital kom på banen og ferdigstilte et bygg til mange milliarder.

Turisme med utenlandsk eierskap er altså fortsatt hot i Arktis.

Batterier helt ute

Det samme er jakten på råvarer, selv om satsing på gruveindustri vil være ganske annerledes i framtida.

Investorene spisser sin interesse inn mot såkalte sjeldne jordarter, mineraler som er nødvendig i all moderne elektronikk. De skal lete lenge de som vil hente kapital for å åpne ei ny malmgruve.

Hydrogen har lenge vært svaret på ei grønn omstilling, ikke minst innenfor transportsektoren.

Slik er det neppe lenger, skal vi tro de som mener å ha greie på slikt. Hydrogen som drivstoff er dyrt å produsere og dyrt og frakte. I framtida vil bruken begrenses til relativt lokal industriproduksjon.

Batteriproduksjon, som lenge, og ikke minst i Norge, var løsningen på det meste, blir ikke engang nevnt av investorer.

Det nye, som paradoksalt nok skaper optimisme i Arktis, er Russlands krig mot Ukraina. Det skaper rom både for industriell vekst og optimisme.

Både Benedikt Gislason, sjef for den islandske banken Arion Bank, og Matz Q. Frederiksen, direktør i Arctic Economic Council, har forsvar og militærindustri på lista si. Uten å nevne krigen.

Fiskeskinn

Akkurat det poenget understrekes også av en internasjonal bølge av aksjespekulasjon nettopp i våpenindustrien.

I en pause gjør jeg en grov og uhøytydelig analyse av hvor og i hva de store aksjefondene og oppkjøpsfondene for tida investerer i. Lite i porteføljene peker mot Arktis og nordområdene.

Bortsett fra helse.

Nesten som et svar på mine undersøkelser dukker plutselig en ekte grunder opp på scenen. Fertram Sigurjònsson kommer fra Isafjordur, ei islandsk fiskeribygd med snaut 4.000 innbyggere.

Herfra bygde han et selskap som bruker fiskeskinn i behandlingen av mennesker som har vært nødt til å amputere et bein eller ei arm. Råstoffet fant han rett utenfor husdøra.

I fjor ble Kerecis, som selskapet heter, solgt til Coloplast, et internasjonalt selskap med mer enn 12.500 ansatte. Salgssummen var svimlende 1,2 milliarder dollar.

Eller som Adnan Z. Amin sa det: Innovasjon er framtidas drivstoff.