Kommentar: Langsomt ble landet vårt tømt

Det finnes katastrofer, og så finnes det varslede katastrofer. De første er det vanskelig å gjøre noe med. Den siste varianten kan vi derimot gardere oss mot. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi gjør det.

Klimakrisa er en varslet katastrofe. Likevel tar vi den inn over oss med varierende styrke. Sterke politiske krefter, som president Donald Trump, gjør hva de kan til å undergrave autoriteten til budskapet fra for eksempel FNs klimapanel, som ble lagt fram for bare noen dager siden.

Et formidabelt sprik

Optimistene tror likevel at næringslivet, i samarbeid med politikere med større forståelse for klodens helsetilstand, vil være i stand til å finne en løsning. For mens Trump og andre stritter imot, dreier stadig flere av verdens største investeringsfond oppmerksomheten mot teknologi og industri som kan løse klimakrisen, framfor å forverre den.

Det er et godt signal.

Så finnes det varslede katastrofer som vi med matematisk presisjon kan forutse, men som knapt vektlegges i politikken.

Jeg snakker om befolkningsutviklingen i nord.

Vi har nettopp fått et statsbudsjett som gjentar beskrivelsen av Nord-Norge som en økonomisk motor i nasjonens framtidig vekst.

Samtidig har vi fått ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå som viser at den yrkesaktive delen av befolkningen i Nord-Norge synker som, om ikke en stein, så i alle fall et akselererende tempo.

Fra før vet vi at den økonomiske veksten i nord forutsetter et høyt antall nye arbeidstakere i nord. Ifølge konjunkturbarometeret for Nord-Norge 25 000 arbeidsplasser innen 2030, for å sikre fortsatt økonomisk vekst.

Spriket mellom de politiske ambisjonene om vekst i nord, og de demografiske realitetene, er med andre ord formidabelt.

Men vi legger til rette

Det forunderlige er at selv om dette er prognoser som treffer med matematisk presisjon, vi vet når folk er født og omtrent når vi dør, så utløser det ingen politisk aktivitet. Skjønt, helt sant er ikke det, for ifølge både statsbudsjettet og den politiske opposisjon skal det fortsatt «legges til rette» for vekst i nord.

Men bevilgningene til det som kalles nordområdesatsing, pengene som skulle understreke Norges spesielle, internasjonale rolle i nord, er betydelig redusert. Den dramatiske utviklingen i folketallet, ikke minst når det måles opp mot behovet, er ikke en gang nevnt. Det finnes høyst sannsynlig som en utfordring i Finansdepartementet, fordi et synkende folketall med stadig flere eldre, truer selve fundamentet for velferdsstaten.

Det er uansett godt gjort å lukke øynene for en pågående krise. Ganske særlig fordi virkemidlene finnes. Skatteregimet kan differensieres i sterkere grad for å lokke kompetent arbeidskraft ut av Oslo-gryta og kommunene rundt. Universitetene kan styrkes markant, slik fylkesråd i Nordland, Tomas Norvoll, har foreslått. Det ville gi en øyeblikkelig og vellykket effekt. For å nevne noen muligheter.

Innvandring er løsningen

Den høyeste muren mot en større befolkningen i nord, ligger likevel i vårt forhold til resten av verden. Norge leder an, sammen med resten av Europa, i å forhindre både arbeidsinnvandring og migrasjon av mennesker på flukt.

Det har lenge vært en vedtatt sannhet at migrasjon truer den norske velferdsstaten. Sannheten er den motsatte. Arbeidsinnvandring og migrasjon av flyktninger er en forutsetning for velferdsstaten.