Kommentar: En grenseløs fallitt

I skyggen av en ambisiøs nordområdesatsing har vi glemt de viktigste aktørene. Våre barn. Både på Grønland og i Nord-Norge avsløres massive overgrep mot de svakeste blant oss. I euforien over at Arktis blir sett av resten av verden, står vi selv i fare for å overse det menneskelige forfall som skjuler seg under overflaten i våre lykkeland.

Denne uka slapp grønlandske myndigheter nok en rystende rapport om overgrep og mishandling av barn. Samtidig avdekker politietterforskning stadig nye overgrepsofre og overgripere i Tysfjord kommune.

Vi som er opptatt av utviklingen i nordområdene, gjentar til det kjedsommelige at det er menneskene som er vår viktigste ressurs. Vi diskuterer klima og klimautfordringer på vegne av våre barn med det største alvor.

Offentlig omsorgssvikt

Den katastrofen som allerede rammer barn i enkelte miljø, står vi så langt maktesløse overfor.

Myndighetene på Grønland viser likevel en tilsynelatende brutal ærlighet når de gang på gang avleverer rapporter som avslører offentlig omsorgssvikt overfor en stadig større gruppe barn.

Mer enn noen andre erkjenner også de lokale politikerne problemene de står midt oppi.

Det ser bare ikke ut til å nytte.

For ingen ting skjer.

Som avis følger vi utviklingen på Grønland tett. Også når det ikke handler om politikk og næringsutvikling. Rapporten vi omtaler i dag, en tilsynsrapport fra Nuuk, er rystende lesning.

Denne offentlige omsorgssvikten oppstår ved at barn, som med kommunens vitende står i overhengende fare for å få sitt liv/sin fremtid ødelagt, ved at de, for eksempel, utsettes for betydelig fysisk vold og seksuelle overgrep – uten at kommunen har bragt dette til opphør eller effektivt har forsøkt å bringe det til opphør, heter det blant annet i tilsynsrapporten som ble offentliggjort tidligere i uka.

I Tysfjord henla politiet 82 prosent av sedelighetssakene i perioden 1997 til 2014.

Ikke til å tro

Men om Grønland er mer ærlig enn for eksempel Tysfjord, i sin beskrivelse av hva vi utsetter våre barn for, er evnen til å løfte barna ut av det helvete de er ført inn i, like begrenset.

Den ferske rapporten fra Grønland gjør ekstra inntrykk denne gangen, fordi den konsentrerer seg om landets hovedstad, Nuuk, der det faktisk finnes et hjelpeapparatet.

Tidligere rapporter fra mindre samfunn på Grønland forteller omtrent de samme historiene.  Men når hovedstaden beskrives som et sted hvor "kommunen får beskjed om at et barn er i akutt fare, så skjer det ingen ting", så sliter jeg med å tro det jeg leser.

Det kan knapt nok beskrives på en mer brutal måte.

Hvordan det oppleves av de som står midt i denne situasjonen, er ufattbart.

Likevel fortsetter overgrepene.

Overgriperne får fortsette

Grønlandske myndigheter har tidligere forsøkt å bevilge seg ut av problemene. I møtet med rapportens konklusjoner står derfor politikerne måpende på sidelinjen, slik mennesker ofte gjør i møtet med sin egen avmakt.

I Tysfjord herjet overgrepene i årtier uten at noe skjedde. Først når VG lot ofrene stå fram i reportasjer, ble saken et nasjonalt anliggende og overlatt til et annet politikammer. Det arbeidet har vist seg både nødvendig og grundig. Mens den viktigste ambisjonen tidligere ser ut til å ha vært å fylle arkivskapene med henlagte saker, etterforskes det nå 120 saker som handler om seksuelle overgrep. Totalt er det snakk om 70 fornærmede, de fleste jenter som var under 16 år da overgrepene skjedde.

Det avslører at den nesten systematiske henleggelsen av barns opplevelser har hatt som eneste resultat at overgrepene kunne fortsette. Ambisjonen har som så ofte før vært å arkivere seg ut av problemene snarere enn å forsøke å løse dem.

I Nuuk tegnes et noenlunde tilsvarende bilde.

Vårt eget ansvar

Alle har uansett visst hva som har skjedd, både på Grønland og i Tysfjord – og andre steder i Arktis.

Så grundig har vi visst hva som foregikk midt i blant oss, at det ble hverdagsrutine å snu ryggen til ofrene og la overgriperne fortsette sin massive ødeleggelser av egne og andres barn.

Slik forlenger og forsterker myndighetene overgrepene, også etter at overgriperen har sluppet taket, og funnet seg nye ofre.

Den internasjonale nordområdesatsingen kan bare lykkes dersom den kommer befolkningen i nord til gode. Det er en erkjennelse som sakte men sikkert går opp for aktørene som opererer i Arktis.

Men det er vårt eget fordømte ansvar å skape trygge rammer rundt de svakeste blant oss.

Det ansvaret kan vi ikke lenger løpe fra.