Arne O. Holm mener: Joe Biden brakte håpet tilbake når det så som mørkest ut
I noen timer ble det absurde teater som kalles Amerika, erstattet av en slags normalitet. Foto: The Biden Inaugural Committee
Kommentar: Innsettelsen av Joe Biden som president i USA var en verdensbegivenhet det vil ta tid å forstå rekkevidden av. Men det var samtidig et historisk øyeblikk hvor det var lov å kjenne på en helt personlig lettelse.
Biden overtok et istykkerrevet USA, men snakket til verden med en stemme som har vært fraværende i fire år. Der hans forgjenger serverte hatefulle monologer så lenge han hadde tilgang til en mikrofon eller twitterkonto, stod Joe Biden fram som en statsmann som viste at han var et redskap for sine velgere, og ikke motsatt.
Holde hatet på avstand
Innsettelsesseremonien, på tross av at den var en skremmende oppvisning av hvordan et tidligere demokrati måtte sette alle sine sikkerhetsstyrker inn for å holde hatet på avstand, ble en vakker påminnelse om at det finnes håp også der det så som mørkest ut.
I noen timer i det minste, var det lov å hengi seg til en følelse av å pur glede. Det var lov å glemme de formidable oppgavene som ligger foran Joe Biden og Kamala Harris, dersom de skal klare å reparere ikke bare det Donald Trump systematisk har revet i stykker, men også finne løsninger på de utfordringene som gjorde at velgerne flokket og fortsatt flokker seg rundt en president som brukte løgn og konspirasjonsteorier som styringsverktøy.
Som brukte hatretorikk for å sette mennesker og nasjoner opp mot hverandre.
Det var fortsatt lov å holde fast i følelsen av håp da Joe Biden brukte sine første timer i det hvite hus på å signere dokumenter som forsøksvis terminerte forgjengerens rasisme, hans aversjon mot internasjonale avtaler og forpliktelser, og ikke minst avpolitiserte koronaepidemien, som med uforminsket styrke fortsetter å ta livet av hundretusener av amerikanere.
Det finnes et håp der det så som mørkest ut.
Det var lov, selv om vi vet at hverdagen kommer også til Joe Biden.
Fattigdom og splittelse
Hverdagen handler om et USA hvor fattigdom og dyp splittelse er normalen, hvor internasjonale avtaler er revet i stykker som papirservietter, og hvor verden har sett at forutsigbarhet ikke lenger kan regnes inn i det politiske teatret som kalles Amerika.
Det gjelder også for oss som bebor den nordlige delen av kloden. At Joe Biden på nytt tar USA inn i klimaavtalen, kan ikke overvurderes. Det handler om å reparere og redusere menneskeskapte klimaeffekter som allerede preger dagliglivet til millioner av mennesker.
Hans raske forsøk på å stoppe oljeutvinning i Alaskas sårbare villmark, peker i samme retning.
Den ferske presidenten må også gå i dialog med Russland for å redusere sprengkraften i våpenregulerende avtaler som ble satt til side under Donald Trump, og som bidro til å øke ikke bare den politiske med også den militære spenningen i nordområdene.
Det står avleggere klar til å påføre USA nye sammenbrudd.
Han må gjenopprette internasjonale handelsavtaler som under Trump ble erstattet av bilaterale avtaler, som gjør små land som Norge nesten sjanseløs på det internasjonale markedet.
Nepotismen
Alt dette og mye mer må han gjøre, samtidig som han har tilsynelatende uoverkommelige innenrikspolitiske utfordringer. Men bare dersom han klarer å gjennomføre nasjonale reformer kan han bringe amerikansk utenrikspolitikk over i et mer forutsigbart spor.
I dag tør de færreste statsledere se lenger fram enn til det neste amerikanske valget, i 2024.
Donald Trump kommer neppe tilbake, men gjennom sin nepotisme har han dyrket fram flere avleggere som står klare til å påføre USA nye sammenbrudd i årene som kommer, dersom de for sjansen.
Men akkurat nå er det lov å kjenne på gleden av at normaliteten har avløst absurditeten i Det hvite hus i Washington.
