Det må være fælt å være søkkrik når pandemien herjer

Bakgrunnen var et benkeforslag i en liten Vesterålskommune. Her startet det som skulle bli 2020s fanesak for de som hadde overskudd til annet enn å bekymre seg over Donald Trump og korona.

Dødbringende advarsler

Mange av oss hadde nok med å trekke pusten mellom dødbringende advarsler fra myndighetene, mens noen med høy røst også hadde krefter og mot nok til å angripe formueskattens bidrag til fellesskapet. De største formuene burde forvaltes av de rike selv, ikke, som skatt på lønnsinntekter, bidra til barnehager og helsevesen.

Sett i ettertid kan det, for noen av oss, fortone seg som en smule umusikalsk at skattekutt for de bemidlede skulle bli en fanesak i et år hvor betydningen av fellesskapets midler har vist seg i nesten hver eneste bedrift som er rammet av pandemien. Slik den nasjonale sparebøssa også har vært betydningsfull for de som ble permittert eller mistet jobben i løpet av fjoråret.

Bemerkelsesverdig også fordi de som sto fremst i køa av de som mente seg berettiget til å bli berget av fellesskapets midler samtidig hadde krefter til å kjempe mot et tilsynelatende umenneskelig skattetrykk.

De rike brutalt rammet

Kanskje måtte det bli slik, for i pandemiens første år, den er som kjent ikke over enda, har verdens rikeste blitt brutalt rammet.

Eller har de egentlig det?

Internasjonal statistikk kan tyde på det motsatte.

Hos Bloomberg, som er verdensledende på finansielle nyheter og statistikk, er det få spor etter pandemien i regnskapene selskapet følger med på. Så følger da heller ikke Bloomberg stengte frisørsalonger eller arbeidsledige kunstnere.

Et knippe av verdens 500 rikeste er derimot grundig analysert. I et år hvor nasjonale formuer er i ferd med å smuldre opp, det som kalles fellesskapet, økte denne lille kretsens formuen med 1,8 trillioner dollar. De er ikke flere enn at de får plass i et middels norsk kulturhus, men i et år hvor sulten gnaget et stadig større antall amerikanere, vokste pengebingen deres med 31 prosent. Aldri tidligere i historien, skriver Bloomberg, har selskapet sett en slik vekst i de rikes formue.

18 nuller

En trillion skrives med 18 nuller, men siden beløpet oppgis i dollar skal det føyes til enda en null for å gjøre summen forståelig på norsk. Skjønt forståelig. Den forblir ubegripelig for de fleste av oss, men rekken av nuller forteller likevel med all mulig tydelighet at pandemiens brutalitet er ganske ujevnt fordelt.

For å si det forsiktig, og forsiktighet kan være på sin plass i et år hvor den amerikanske presidenten har gjort språket til en barriere der det tidligere fungerte som en bro mellom mennesker.

Flytter vi oss hjem, det er tross alt her kampen mot skatt har konkurrert med pandemien om den politiske oppmerksomheten, forteller statistikken at Oslo Børs fra utgangen av mars til årsslutt steg med over 50 prosent. Og i dag satte den samme børsen en historisk rekord. Jeg våger påstanden om at det er få norske gjennomsnittlønninger som har hatt råd til å være med på denne reisen.

Det skrytes riktignok av at 70.000 nye investorer oppsøkte Oslo Børs i løpet av fjoråret.

Men utenfor Oslo Børs finnes det en statistikk som viser at antall unge under 29 år som stod utenfor arbeidsliv og utdanning økte fra 110.000 til 130.000 under pandemien. Ta med i regnestykket at 400.000 ble permittert eller mistet jobben i samme periode, og at nesten 84.000 av disse fortsatt er uten jobb.

I en diskusjon hvor kravet om skattekutt trumfer fellesskapets midler noterer jeg også at Petter Stordalen ved utgangen av august hadde fått 220 millioner kroner gjennom den statlige kompensasjonsordningen. Dette er penger til ham som eier, ikke til de ansatte på hotellene hans.

Skikongens skatteflukt

Bjørn Dæhlie, en av de som har varslet flytting til Bø i Vesterålen for å spare skatt, har ifølge Ole Andreas Elvik Næss ved Norges Handelshøyskole, de siste 15 årene betalt to prosent av sitt overskudd i selskapet Sisa i skatt. Overskuddet er på 436 millioner.

Det høres unektelig brutalt ut, så brutalt at den tidligere skikongen ikke fant noen annen løsning enn å skatteflykte til snøfattige Bø.

Vender vi tilbake til hjemlige forhold, er Petter Stordalen langt fra alene om å nyte godt av fellesskapets sparepenger, penger skapt av skatt på formue og inntekt. På ingen måte. Lista over trengende er lang, men ingen enkeltpersoner har fått så mye som Petter Stordalen.

Gradvis manipuleres vi til å tro på myten om at formuer er til besvær. I min egen lokalavis, og den er langt fra alene, illustreres nøden nesten daglig. Også under pandemien. Eiendomsmeklernes jubelbrus over rekorddyre boligsalg er en gjenganger i avisspaltene. Det kalles gladsaker.

Og slike boligsalg blir det selvfølgelig noen promille formuesskatt av.

Det slipper heldigvis de som ikke har råd til å komme inn på det samme boligmarkedet.

I den grad disse roper ut i protest, drukner det i journalistikkens elleville jubel over et boligmarked på vei bort fra gjennomsnittsmenneskets jakt på tak over hodet.

Når vår tids største utfordringer skal settes opp mot hverandre, kan det være grunn til å minne om at selv tre nuller på ei regning kan være nok til å velte privatøkonomien for mennesker som merker lite eller ingenting til den velstandsøkningen noen har klart å karre til seg i et år hvor pandemien til de grader utfordrer fellesskap og solidaritet.