Arne O. Holm mener: Jeg er på grensa mellom Norge og Russland – på jakt etter et håp

Mens Vladimir Putin sender en kontinuerlig strøm av dødelige våpen inn i Ukraina, er jeg på Skogfoss øst i Finnmark for å feire ett norsk kraftverk murt fast i bunnen av ei elv som markerer grensa mellom Norge og Russland.

Den går midt på demningen som, sammen med resten av kraftverkene i Pasvik kraft,  regulerer 25 prosent av strømforbruket i Finnmark.

Delt på midten

Halve demningen og samtlige damluker på russisk side. Skogfoss kraftverk og resten av demningen i Norge. Turbinene i kraftverket ble startet i 1964, for 60 år siden.

Dette etter dagens målestokk unike energisamarbeidet strekker seg likevel lengre tilbake i tid. I 1955, da Einar Gerhardsen var statsminister i Norge, takket han ja til en invitasjon om å reise til Moskva.

Det var midt under den kaldeste kalde krigen, og Gerhardsen var den første nordiske statslederen som takket ja til en slik invitasjon.

Det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia hadde satt dype spor i de nordiske sosialdemokratiene. Nato ble opprettet i 1949 og Warszawapakten samme år som Gerhardsen reiste til Moskva.

Det var opprør i Øst-Berlin og året etter Gerhardsens statsbesøk fulgte revolusjonen i Ungarn, opptøyer i Polen og Suezkrisen, som hadde startet allerede før Gerhardsen reiste.

Våpenkappløp

Det var alt annet enn tøvær, og få om noen tegn til at et våpenkappløp utenfor all kontroll skulle stoppe opp. Snarere var frykten for en atomkrig reell og økende.

Med seg til Moskva hadde Einar Gerhardsen forslag til en handelsavtale, krav om frigiving av norske fanger i Sovjet og opprettelse av kulturelle forbindelser.

Mindre oppmerksomhet skapte det at han også foreslo et norsk-sovjetisk samarbeid om utbygging av Pasvikelva. Et energisamarbeid for å gjenreise det nedbrente Finnmark.

Det var slett ikke opplagt. 

– Prosaisk, kalte den mektige generalskretæren i Arbeiderpartiet, Håkon Lie, forslaget.

Men få år senere var avtalen formelt i orden, og i 1964 ble strømmen som ble produsert på Skogfoss kraftverk til industri og lys i husene øst i Norge.

For noen uker siden sto jeg fast i det som minnet sterkt om en snestorm ved bredden av den finske innsjøen Inari. Det er den som fyller norske og russiske kraftturbiner med vann. Et ganske så unikt trelandssamarbeid mellom Finland, Russland og Norge lever videre den da i dag.

Ingen fysiske møter

De fysiske møtene er stoppet av sanksjonene, men den digitale kontakten mellom de tre landene gjør samarbeidet mulig, også når de fleste andre kanaler mellom øst og vest er stengt.

Det er for tidlig å peke hvordan det skal være mulig å skape fred i Europa, men historien forteller oss noe om hvor uforutsigbar framtida er.

Seks år etter at Nato ble opprettet, ti år etter at tyske nazister hadde satt Europa i brann, var Tyskland medlem av den vestlige forsvarsalliansen. For bare ti år siden møttes den daværende norske utenriksministeren Børge Brende sin russiske kollega Sergej Lavrov i Kirkenes. 

Om ti år vil Putin være 82 år og Donald Trump 88 år. For fem år siden spøkte og lo Norges Kong Harald med den samme russiske utenriksministeren. Også det i Kirkenes, Norges grenseby mot Russland.

Jeg vet ikke hva som vil skje de neste årene. Men jeg vet at hver gang skottene mellom øst og vest lukkes og låses, har noen fortsatt samarbeidet.

Gratulerer Skogfoss

På Svalbard mellom Sysselmesteren i Longyearbyen og det russiske regimet i Barentsburg.

I havet utenfor Nord-Norge, det mektige Barentshavet, en felles norsk-russisk-fiskerikommisjon.

I Pasvik i Sør-Varanger kommune et sivilt, grensesprengende samarbeid om livsviktig kraft.

I disse ikke-militære og sivile konstruksjonene, alle i nord, ligger det i det minste et håp.

Det er all grunn til å gratulere Pasvik Kraft, eid av Varanger Kraft med 60-årsjubileet for Skogfoss Kraftstasjon.