Kronikk: Hvorfor har vi en egen politikk for nordområdene?

I en uke som startet med at Nord-Norge tok sitt første seriegull i fotball la regjeringen frem en ny stortingsmelding om nordområdene. Statsrådene inntok Alta, Bodø og Tromsø for å presentere et arbeid som har pågått i over flere år.

Den første nordområdemeldingen siden 2011 må balansere en rekke ulike interesser. Prioriteringene til departement i Oslo er ikke nødvendigvis de samme som ønskene til Hammerfest kommune. Vladimir Putin følger også med. Mange baller skal sjongleres.

Om fotball var en pekepinn på tilstanden i den nordligste tredjedelen av Norge, ville kanskje en slik melding vært overflødig. Men Nord-Norge har en rekke utfordringer som krever spesiell oppmerksomhet. Ikke nok med det; hva Norge gjør i nord er også av stor betydning for både utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken.

Stormakten Norge

Nordområdene er stormaktspolitikk. I Arktis sitter vi rundt bordet med land som er større og mektigere enn oss, som Russland, USA og Canada. Land utenfor regionen, som Kina, Frankrike, India retter blikket mot nord og vil bruke Arktis som en arena for utenrikspolitisk innflytelse og symbolpolitikk.

«I nord e æ stor, og omgås kun celebriteta», som Tungtvann rapper. Mange store navn tar turen innom Nord-Norge. Da Hilary Clinton var USAs utenriksminister reiste hun til Tromsø for å prate om nordområdene, og en rekke statsledere legger nå inn en tur nordover på sine norgesbesøk. Det var ikke vanlig for noen tiår siden.

Samtidig er nordområdene i 2020 preget av sikkerhetspolitikk og spenning. Vi har sett økt militær øvelsesaktivitet i våre nord- og nærområder fra Nato-allierte og fra Russland. USAs ledere har vært harde i klypa og advart mot både Kina og Russland i nord.

Forsvaret er bekymret for den økte militære aktiviteten rett utenfor kysten vår og for at Kina øker spionasje- og etterretningsaktivitet i nordområdene.

Løsningen er å engasjere våre allierte, først og fremst USA, til å være aktive i havområdene langs Nord-Norge. Dette provoserer Russland. Det russiske utenriksdepartementet gikk nylig hardt ut mot Norge for å føre en «antirussisk politikk».

Dette kom etter at debatten hadde rast i Tromsø om man burde la amerikanske atomubåter legge til kai utenfor byen. Russland er samtidig vårt naboland, som vi må ha et konstruktivt forhold til. Dette er situasjonen en ny nordområdemelding skal håndtere.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide kan ikke endre disse dynamikkene eller fjerne truslene på egenhånd. Forsvarsminister Frank Bakke Jensen skulle vel helst ønske at han slapp å ta stilling til amerikanske atomubåter i Tromsø.

Det meldingen gjør, derimot, er å løfte fram disse problemstillingene og få fram kompleksiteten i dem. Verden er ikke sort-hvitt, heller ikke i nordområdene. Dette kommuniseres i stortingsmeldingen, som i så måte er like mye myntet på et utenlandsk publikum som et norsk.

Samtidig ligger ikke trykket i denne meldingen på de utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringene i nord. Disse blir diskutert, men de mest markante tiltakene lar vente på seg.

Plukke nordnorske frukter

Nordområdemeldingen handler nemlig også om å videreutvikle Nord-Norge. Både fordi sammenhengen mellom en sterk region og de utenrikspolitiske utfordringene er åpenbare, og fordi Nord-Norge står i en særstilling nasjonalt. Det er her denne meldingen har sitt tyngdepunkt.

Noen ting er annerledes i nord. De geografiske avstandene mellom samfunnene er på et annet nivå enn i resten av landet, eksemplifisert med fjorårets «ambulansefly-krise» i Troms og Finnmark.

Historisk har Nord-Norge vært den delen av Norge med lavest verdiskapning per innbygger og snittet ligger fortsatt under snittet av landet, på tross av at regionen i dag opplever økonomisk vekst. Den største utfordringen er imidlertid befolkningsnedgangen i nord, som igjen vil ha langsiktige konsekvenser for økonomien.

Små kystkommuner sliter fortsatt med å omstille seg fra forrige århundrets økonomi og levesett. Dette kommer særlig frem i den pågående debatten om formueskatt og Bø i Vesterålen: Hva skal samfunnene i nord leve av, og hvordan skal de tiltrekke seg folk?

Ikke alle steder kan være som Myre og ta del i veksten i fiskerinæringen, eller som Lofoten og livnære seg på turisme. Det sistnevnte eksemplet er heller ikke ensrettet positivt. Og ikke minst, hvordan sikres det at samisk kultur, språk og selvstyre ikke bare ivaretas, men også løftes fram og synliggjøres?

Samtidig har Nord-Norge noen styrker som skiller seg fra resten av landet. Det er mange lavthengende frukter som kan plukkes i nord. Fiskerinæringen er Norges fremtidige (og historiske) økonomiske bærebjelke. Her skjer majoriteten av aktivitet i nord, og mer skal det bli.

Norges gryende ambisjoner innen romfart, satellitteknologi og data er knyttet til det som skjer på Andøya og på Svalbard. Innen forskning på hav, klima og politikk i nord er Norge verdensledende, drevet av Nord universitet og UiT: Norges arktiske universitet.

Nordområdepolitikken handler om å se disse tingene i sammenheng og tenke på hvordan og hvorfor et kompetansemiljø på oljevern eller samisk språk styrker både Norge som land, og Norges posisjon i Arktis (og herunder i verden).

Innbyggere i Kristiansand er tjent med at folk-til-folk samarbeidet med Russland er velfungerende. Bedrifter i Stavanger tjener på at det utvikles nye former for oppdrett langs Finnmarkskysten. Og en italiener i Napoli er tjent med at spenningen reduseres mellom NATO og Russland.

Inn i et valgår

I tillegg til de internasjonale og regionale dimensjonene er nordområdepolitikk er nettopp det: politikk. Med under ett år til stortingsvalget må en ny melding om nordområdene også leses inn i en politisk kontekst.

Det var den rød-grønne regjeringen som i 2005 løftet nordområdene opp på den nasjonale agendaen. Jonas Gahr Støre lever fortsatt godt på ryktet som nordområdeentusiast, på tross av at Senterpartiet fosser frem i nord.

Tidligere i høst la Arbeiderpartiet frem sin egen nordområderapport, hvor de nå omtaler dette som «vårt viktigste fredsprosjekt».

Solberg-regjeringen har blitt kritisert for at luften gikk ut av nordområde-ballongen da de overtok i 2013. Nå skal det sies at både oljepris og forholdet til Russland krasjlandet i 2014, måneder etter at regjeringen tiltrådde.

Nordområdemeldingen i 2020 legger mer vekt på næringsliv og verdiskaping enn tidligere meldinger og strategidokument. Regjeringen ønsker å fremheve sammenhengen mellom utdanning, kultur, infrastruktur, verdiskaping og de strategiske utfordringene i nord.

Kanskje heller ikke så rart ettersom situasjonen utenrikspolitisk er mer anspent enn på lenge. Samtidig skulle man tro at nettopp derfor trengs det også utenriks- og sikkerhetspolitiske tiltak?

Problemet er at det er ikke så mye å vinne på en stortingsmelding om nordområdene. Det er derimot lett å bli kritisert. Mange nordnorske ordførere, bedriftsledere og forskere har vidløftige ønsker og krav.

Hva med mekanismer for å stimulere næringsliv? Hva med skattepolitikken i nord? Hva med støtte til nye forskingssentre? Hva med dialog med Russland? Spørsmålene er mange, og meldingen vil ikke gi alle svarene.

I bunn og grunn koker det ned til at regjeringen – og spesielt Erna Solberg som statsminister og Ine Eriksen Søreide som utenriksminister – skal vise handlekraft i nord. Symbolsk og reell. Ispedd partipolitisk posisjonering.

Nordområdene vil fortsette å være den delen av Norge hvor lokalpolitikk møter verden, og regionale tiltak kan få utenrikspolitiske konsekvenser. Derfor har vi en egen nordområdepolitikk.

En tidligere utgave av kronikken ble først publisert i Morgenbladet.