Grønland, Trump og spillet om Arktis

Isen smelter som kjent i Arktis. Russland investerer i militærbaser og petroleumsproduksjon. Kina banker på døren og hevder de er en «nær-arktisk stat». Norge har siden 2006 hevdet at nordområdene er vårt viktigste strategiske satsningsområde. I USA, derimot, vet man ikke helt hva man vil.

Grønland til salgs?

Selv om Grønland er en del av det danske kongeriket, har verdens største øy hatt selvstyre siden 2009. Grønland kan naturligvis ikke kjøpes uten at de 56 000 innbyggerne på øya sier seg enig. Et flertall av disse har tidligere også uttrykt ønske om fullstendig uavhengighet fra Danmark. Da er det neppe mer attraktivt å bli en del av Trumps USA. Danmark har heller ingen interesse i å «selge» en del av kongeriket.

USA kjøpte Alaska fra Russland i 1856, og foreslo å kjøpe Grønland fra Danmark i 1946. I 2019 derimot fremstår dette som et flåsete utspill, som Trump selv må ha innsett at var urealistisk. Som flere amerikanske kommentatorer påpeker, er det mer sannsynlig at dette utspillet var typisk Trump-strategi: en distraksjon fra det som egentlig skjer i Washington DC og i landet for øvrig, som media biter på i håp om klikk og overskrifter.

USAs arktiske interesse

Men samtidig ligger det noe dypere bak Trumps feilslåtte utspill. Arktis, eller det vi i Norge omtaler som nordområdene, har havnet på listen over områder hvor den sittende administrasjonen kan engasjere seg og gjøre «America great again».

President Obama var den første som løftet «Arktis» opp på agendaen i Washington DC i løpet av sine åtte år i Det hvite hus. Blikket var derimot rettet mot klimaendringer, Paris-avtalen og vern av hav- og landområder i Alaska. Obamas «reset»-knapp med Russland og USAs vridning mot Kina innebar også samarbeid med disse landene, blant annet i Arktis.

Trump, derimot, har andre planer. I klar kontrast til Obama er det nå lagt vekt på økonomiske muligheter fremfor klimakamp i Alaska, mens det internasjonalt handler om å utfordre de andre stormaktene Kina og Russland. Det er sjeldent at politiske skifter mellom to administrasjoner er mer tydelige enn dette.

Spillet med Kina

Vektleggingen av Kina i Arktis er sentral. USAs utenriksminister og Forsvarsdepartementet (Pentagon) valgte tidligere i år å trekke fram Kinas økonomiske og strategiske (les militære) ambisjoner i regionen som et voksende problem for USA. Den nye supermaktens økte oppmerksomhet mot nord ansporet utenriksminister Pompeo i mai til å advare om at nordområdene kan bli det nye Sør-Kina-havet.

Men Kina spiller enn så lenge en minimal rolle i Arktis sammenlignet med de arktiske landene med tilgang til Polhavet; Russland, Canada, Norge, USA og Danmark (Grønland). Dette handler egentlig ikke om Kinas rolle i nord, det handler om Trump-administrasjonens ønske om å utfordre Kinas fremvekst på så mange arenaer som mulig. Kina blir oppfattet i Det hvite hus som den viktigste strategiske konkurrenten til USA. Slik som Sovjetunionen utgjorde fiendebildet under den kalde krigen, er Kina blitt aktøren som USA må hanskes med og utkonkurrere for å sikre egen fremgang.

Dette synet står i skarp kontrast med Obamas tilnærming, hvor dialog og handelsavtaler var å foretrekke fremfor konkurranse og handelskriger. Dette handler faktisk om to vidt forskjellige syn på internasjonal politikk: sikrer du dine interesser gjennom samarbeid eller maktbruk? Trump har valgt det siste.

Det største arktiske landet

USA har også rettet søkelys på Russland i nord. Russlands egne investeringer i nord kan tolkes i flere retninger. Russland er det landet med de største arktiske områdene, og har i et tiår hatt et uttalt mål om å investere i kapasiteter i nord – som et flaggskipprosjekt med både økonomiske og stormaktspolitiske ambisjoner. Deler av disse investeringene blir oppfattet som naturlige og legitime. Andre deler – spesielt i militære installasjoner som deretter brukes i øvinger og simulerte angrep på blant annet Norge – blir oppfattet som aggressive trekk.

Trump-administrasjonen velger å legge vekt på det siste. Dette er i og for seg selv ikke nytt, da retorikken om Russland fra USA (og Norge) endret seg med Russlands annektering av Krim i 2014. Samtidig er det å bevisst påpeke konflikt i en arktisk kontekst et skifte. Der hvor Obama og hans rådgivere ønsket å skjerme nordområdene for konflikt med Russland, både anerkjenner og fremhever Trump problemene også i nord.

Midt mellom stormaktene

Norges posisjon – mellom Nord-Atlanteren (Canada og USA) og Russland – er utsatt. Trump-administrasjonen peker på faren for konflikt med Russland i Arktis. Vi er derimot på godt og vondt avhengig av å samarbeide med vår nabo i øst om alt fra handel over grensen ved Storskog til forvaltning av fiskebestander og utvinning av olje og gass i Barentshavet. Samtidig er vi NATO-medlem og må stå opp for brudd på både menneskerettigheter og folkeretten. I tillegg ser vi økt militær aktivitet og tilstedeværelse på andre siden av grensen i nord.

Sikkerhetspolitisk er USA fortsatt Norges viktigste alliert. Når USA omtaler forholdene i Norges nær- og nordområder som et sort-hvitt scenario – i tråd med Trumps retorikk om alt fra Iran til Nord-Korea – havner Norge i en vanskelig posisjon. Nyansene i forholdene i nord er viktigere for et lite land som Norge med grense mot Russland, enn for Trumps «USA først»-politikk.

Samtidig legger Pentagon i sin nye arktiske strategi vekt på samarbeid med nettopp Norge i våre nær- og nordområder. NATO-øvelser som den årlige Cold Response i Nord-Norge og den omfattende Trident Juncture i 2018 er nevnt som viktige motsvar til russisk aktivitet i Arktis. Fellesoperasjoner med Norge i Nord-Atlanteren er også trukket frem. Her ligger Norges sterkeste sikkerhetspolitiske kort: rollen som overvåker og samtidig brobygger i nordområdene.

Norges rolle i nord?

Balansegangen med Russland gjør at nordområdene – uavhengig av oljepriser, issmelting og klimaendringer – vil fortsette å være Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde fremover. Og mens Kina i økende grad ser nordover, har også Trump-administrasjonen oppdaget Arktis som en arena for symbolpolitikk og selvhevdelse.

Enten vi liker det eller ikke er det ikke vi som setter agendaen i nordområdene. Det gjør amerikanske, russiske og etter hvert også kinesiske presidenter for oss. Men selv om Norges posisjon er utsatt, har vi også muligheten til å spille en nøkkelrolle i det som tros alt er vår hjemmebane. Ingen andre er så aktive i sine nordområder som det Norge er i Nord-Norge og på Svalbard. Ingen investerer så mye i utviklingen av næringsliv og teknologi, eller har så utviklede samfunn, som det Norge har nord for Polarsirkelen.

Der hvor Trump og andre statsledere kan velge å bruke makt og konkurranse som virkemidler i sin utenrikspolitikk, har ikke Norge noe valg. Som et lite land er vi avhengige av internasjonalt samarbeid og at folkeretten respekteres. Men Norge kan bruke sin posisjon – slik det ble gjort da det regionale samarbeidsforumet Arktisk Råd valgte Tromsø som lokasjon for sitt sekretariat – til å fremme løsninger som ganger oss i Arktis.

Uavhengig av hvem som styrer skuta, må Norges politikere fortsette å søke pragmatisk samarbeid i nordområdene der det er mulig. Kanskje burde Norge bruke sin spesielle posisjon ytterligere for å fremme nye arenaer for dialog og roe gemyttene, neste gang en president kommer med flåsete utspill om nordområdene?