Forsker om fersk norsk-russisk fiskeriavtale: – Viser hvor viktig samarbeidet er for begge parter

Tirsdag ble det kjent at Norge og Russland enes om en avtale for neste års fiske i Barentshavet – til tross for at forhandlingene har foregått med Ukraina-krigen og en stadig mer anspent sikkerhetssituasjon som bakteppe.  

Geir Hønneland, blant Norges fremste forskere på norsk-russisk fiskerisamarbeid, deler sine betraktninger rundt den nye avtalen med High North News.

– Mest sentralt er at Norge og Russland faktisk har blitt enige om en kvoteavtale for 2023, og at de har satt totalkvoter nøyaktig i henhold til de vitenskapelige anbefalingene. De har også holdt seg innenfor den norsk-russiske kommisjonens egne handlingsregler rundt kvotefastsettelse for de ulike fiskebestandene, sier seniorforskeren ved Fridtjof Nansens institutt (FNI) og fortsetter:

– Ingen av dem ser ut til å ha utnyttet den spente situasjonen til å fremme særkrav eller utfordre motparten unødig, som for eksempel å kreve totalkvoter utover forskerrådene. I alle fall har slike krav ikke ført fram, og partene har valgt å holde seg lojalt til handlingsreglene.

Dette er iøynefallende i dagens situasjon, påpeker Hønneland.

– At man ikke engang har tøyd grensene for disse anbefalingene, slik man har gjort ved flere anledninger tidligere, er det nesten noe symbolsk over. Det kan tolkes som et konkret uttrykk for hvor høyt begge land verdsetter dette samarbeidet.

– Tomme trusler

Da den nye fiskeriavtalen ble presentert, framkom det også at Russland har meddelt at den kan bli lagt på is hvis Norge strammer inn enda mer på havneforbudet overfor russiske fiskefartøy. Etter en innskjerping tidligere i oktober, kan disse kun legge til kai i Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø – og de blir kontrollerte ved anløp.

Konkret ble denne russiske beskjeden videreformidlet i Nærings- og fiskeridepartementets pressemelding om avtalen. 

Dette verbale pressmiddelet har russiske myndigheter neppe tenkt å sette ut i praksis da de har så mye å tape på det, mener FNI-forskeren.

– Jeg vil understreke at Russland har en grunnleggende økonomisk interesse i å opprettholde det bilaterale forvaltningsregimet i Barentshavet. Det er dette som gir dem tilgang til den store fisken, som i hovedsak finnes i norske farvann. Uten avtalen med Norge, hadde de vært henvist til å fiske på småfisken i oppvekstområdene øst i Barentshavet. Så jeg oppfatter dette som tomme trusler fra russisk side, sier han.

Hønneland utdyper videre hvorfor en skrinlegging av avtalen for 2023 synes urealistisk:

– Så viktig er neppe adgang til norske havner at russerne ville ofret det bilaterale regimet som sikrer dem en så stor andel av torskekvoten i Barentshavet; på rent biologisk grunnlag skulle russerne hatt mindre enn de 50 prosentene som de nå har [av samlet norsk-russisk andel av totalkvoten; resten går til tredjeland, journ. anm.].

Tunga på vektskåla

Ifølge Hønneland er det heller ikke uvanlig at stridspunkter tas opp under fiskeriforhandlingene innenfor delen for eventuelle spørsmål.

– Begge parters syn på saken refereres da i protokollen, noe de har levd godt med i alle år. Hvis protokollen eller avtaleverket for øvrig skulle settes til side, ville det måtte vært etter ordre fra høyeste hold i russisk politikk – i en situasjon der sikkerhetspolitiske motsetninger trumfer økonomiske interesser. Vi er i alle fall ikke der ennå.

– Når det gjelder norske myndigheters videreformidling av den russiske anførselen i sin pressemelding fra kommisjonsmøtet, kan man jo spekulere i om Nærings- og fiskeridepartementet, som hele veien har vært motvillig til å stenge norske havner, ønsker å vise til at russerne truer med strengere tiltak hvis Norge skulle stenge flere havner, bemerker han.

Bordet kan like fullt fange

Hvis det likevel skulle gå så langt at sikkerhetspolitisk konflikt blir overskyggende og at den spesifikke avtalen for neste år faller i fisk, vil ikke nødvendigvis konsekvensene bli så dramatiske på kort sikt, tror forskeren.

– Da fordi det foreligger både vitenskapelig enighet mellom norske og russiske forskere om hvor store fiskekvotene bør være – og også en politisk enighet mellom partene om at de vitenskapelige anbefalingene skal følges, sier Hønneland.

I et slikt tilfelle ville kanskje en eller begge parter operert med noe høyere kvoter hver for seg, men forutgående felles grunnlag ville altså trolig stimulert til tilbakeholdenhet.

Elefanten i rommet

Imidlertid kan spørsmålet om tilgangen til fiske i hverandres økonomiske soner by på mer urolig farvann, påpeker han.

– Dette er elefanten i rommet. For russerne er det uendelig mye viktigere å få fortsatt tilgang til norsk sone enn til norske havner – i alle fall i et økonomisk perspektiv. 

Gjensidig sonetilgang er grunnlaget for at russiske fiskere hovedsakelig fisker sin andel av kvoten i de vestlige delene av Barentshavet – i norsk økonomisk sone og fiskervernsonen rundt Svalbard – der fisken som nevnt er størst. 

– I protokollen fra kommisjonsmøtet gjør russerne den anførsel at de mener nektelse av havneanløp er i strid med de bilaterale avtalene fra midten av 1970-tallet, som danner det rettslige og politiske grunnlaget for samarbeidet. Dette avviser Norge kontant, og det er helt åpenbart at disse avtalene ikke sier noe om gjensidig adgang til havneanløp, stadfester Hønneland og utdyper: 

– I tillegg til at det rent faktisk ikke er nevnt og vanskelig kan innfortolkes i avtalene, faller det på sin egen urimelighet da tilgang til havner ikke ble gitt før rundt 1990. Altså levde partene halvannet tiår med det gjeldende avtaleverket uten slik adgang.

Bunnplanken

Skulle altså det helhetlige fiskerisamarbeidet bryte sammen – med manglende juridisk basis for russisk fiske i norsk sone som en av følgene – kan ståa bli dårlig.

– Da vil vi få en situasjon der russerne kun kan fiske i russisk sone der er fisken veldig liten. Dette vil være veldig uheldig for ressursgrunnlaget – og omstendigheter som ingen ønsker. Småfisk vil gi russiske fiskere dårligere inntekter, og hvis fisken ikke får vokse i russisk sone, får vi ikke stor fisk i norsk sone etter hvert, forklarer FNI-forskeren.

– Å huske på at et slikt scenario òg vil være negativt for Norge, er viktig. Samlet sett er følgende essensielt: Det er ikke i noens interesse at dette forvaltningssamarbeidet brytes, og at partene ikke gir tilgang til hverandres økonomiske soner, fastslår han.

Har tålt en støyt

Fiskerisamarbeidet utgjør også et av de svært få vedvarende kontaktflatene mellom Norge og Russland i kjølvannet av Ukraina-krigen. FNI-forskeren skisserer hvordan denne kanalen har stått seg gjennom mange turbulenser:

– Den blandende fiskerikommisjonen har vært et veldig sentralt kontaktpunkt mellom Norge og (Sovjet-)Russland helt siden dens etablering for snart 50 år tilbake – og har fungert gjennom storpolitiske opp- og nedturer. Den kom til under den kalde krigen og virket gjennom perestrojka [særlig økonomisk omstrukturering, journ. anm.] på slutten av sovjettida, samt under 1990-tallets kaos og påfølgende nye tilstramminger i Russland – og selv etter den russiske anneksjonen av Krim.

– Arbeidet rundt den felles fiskeriforvaltningen har gått jevnt og trutt trass i alt dette, så denne samarbeidsrammen har vist seg å være bærekraftig og solid, oppsummerer Hønneland.

Og en siste «utpost»

Fiskerisamarbeidet synes også å ha fungert som et springbrett for den betydningsfulle delelinjeavtalen for Barentshavet mellom Norge og Russland, inngått i 2010.

– I 2009 fant den norsk-russiske fiskerikommisjonen sammen om en rekke nye kompromisser. Man entes for eksempel om minstemål for maskevidde i fiskegarn, som hadde vært et stridspunkt i flere tiår. Så kom delelinjen på plass, som òg var et rent kompromiss, forteller forskeren.

Etter 40 års forhandlinger om maritim avgrensning mellom landene, ble da det tidligere omstridte området i Barentshavet delt i to like deler – til viktig rettslig klarhet og forutsigbarhet for begge parter.

– Dermed kan man i hvert fall spekulere i om denne stabiliteten som fiskerikommisjonen gir, har bidratt med en positiv smitteeffekt også til andre politiske områder, sier Hønneland og avrunder:

– Nå er vi jo i en helt ekstrem situasjon der nesten all annen kontakt mellom Norge og Russland er brutt, så fiskerisamarbeidet er på et vis en siste utpost – en siste rest av normalitet.